Bergen oppleves som svært viktig for bergenserne. Ikke nødvendigvis for alle andre. Derfor bør vi høre på disse. Deres hoder kan være kaldere, mindre panegyrisk enn våre.
Av Thorstein Selvik
«Den fremmede» (ref. Albert Camus’ L’Etranger, 1942) har ofte en verdifull og interessant observasjon å komme med av et etablert og «satt» miljø. Blant annet derfor er ikke-bergensere ofte svært relevante. Slike observatører ser ting som insiderne ikke ser eller vil se. Og nettopp det at man ikke kjenner miljøet intimt, kan gi en ærlighet som de lokale taktikere ofte ikke evner.
Et av problemene her i byen er at man befinner seg i en utkant i forhold til landets hovedstad og viktigste befolkningskonsentrasjon. Utkanten faller lett i en myr av gamle vaner som man selv finner behagelige og hyggelige, men som av andre også kan oppfattes som ekskluderende, lite oppdaterte og en smule krampaktige.
Dette fordi man, nærmest per definisjon, som utkant blir ignorert og latt i fred. Det er 50 mil fra Bergen til Oslo, men 500 mil den andre veien. Likeledes er det 10 mil fra Voss til Bergen, men nærmere 100 andre veien.
Jeg er trøtt av å lese lettvinte intervjuer med tyske og amerikanske turister som sier at alt er vakkert og vidunderlig her. La oss få folk på banen til å uttale seg som har kvalifiserte meninger om Bergen – sett fra et annet sted.
Periferien behøver dog ikke nødvendigvis å være irrelevant, enkeltpersoner og bedrifter fra utkanten har opp gjennom historien spilt viktige roller.
Gode eksempler kan være Christian Michelsen, Olav H. Hauge, Trond Mohn, Austevollmiljøet, Kristian Gerhard Jebsen, HP Gundersen, Rune Walle, Kygo, Alan Walker, Raftostiftelsen, instrumenteringsmiljøet i Hordaland og mange andre.
Dessverre er eksemplene enda flere på at folk fra periferien gjør det godt ved å flytte til sentrum – les Østlandet. Dette er den såkalte hjerneflukten.
Når man lokalt hevder at Bergen ikke er en utpost i Norge og Europa (ref. olje, fisk og shipping), er et problem man synes å glemme, at det oppmerksomhets- og maktmessig ofte er viktigere hvor varer KONSUMERES enn hvor de er PRODUSERT. Det er ofte også viktigere hvor eierne sitter, heller enn hvor produksjonsmidlene befinner seg. I hvert fall så lenge produksjonen ikke er høyteknologisk med makt til driverne.
Nike assosieres med moderne liv i Portland, Oregon og på Vestkysten – ikke med traurige skofabrikker i Malaysia. Telemark hadde vannkraft, Wallenberg pengene og Eyde knowhow. Det var ikke mye Telemark igjen annet enn – vannkraften.
Derfor blir det litt overfladisk å snakke om at 60-70 prosent av Norges verdiskapning finner sted onshore og offshore Vestlandet. Det er viktig og greit, men ikke nok. Og i hvert fall ikke for Bergen, fordi farten i flere tilfelle også kan synes større i omegnen enn i byen. Kanskje fordi kulturen i omegnen er mindre pretensiøs, har mindre å forsvare.
Jeg har ivret for at Bergen i større grad bør vurderes av utenforstående, «fremmede», for å gi oss en realitetssjekk. Gjerne av intellektuelle, (eksempelvis) Knut Olav Åmås, Marie Simonsen, Hans Geelmuyden, så vel som av næringslivsfolk, som Jens Ulltveit-Moe, Trygve Hegnar og Christian Ringnes, eller mediefolk, som Harald Stanghelle og Kjetil Try, i andre deler av Norge.
Jeg er trøtt av å lese lettvinte intervjuer med tyske og amerikanske turister som sier at alt er vakkert og vidunderlig her. La oss få folk på banen til å uttale seg som har kvalifiserte meninger om Bergen – sett fra et annet sted. Bildet som da fremkommer vil selvsagt være en salat av ris og ros. Og helt sikkert interessant.
Bergen synes å lide av to helt forskjellige kollektive syndromer: Hangen til selvpisking – «ting går sakte her, vi henger etter, vi får ikke til mye, vi går i sirkel i gamle spor», og selvskrytet: «Bergen er verdens vakreste by, et kraftsentrum på alle måter, maken finnes knapt». Forvirringen blir ganske stor når disse to motpoler fremsettes av omtrent de samme menneskene. Vi trenger et klart blikk utenfra. Fra noen som ikke har en fot i ovnen og en i fryseboksen.
