45 år etter at han skrev People in Motion er Ove Thue fremdeles i bevegelse. Denne uken er han ute med nytt album, med slippekonsert på torsdag.
Ove Thue var vokalist og låtskriver i Saft, og er mannen bak People in Motion, Sykkelturen, Svigermor på Voss, Bymann og Stril og ikke minst: Thue er mannen bak de legendariske Brann-sangene: Hei Brann, Vi e’ de beste, Vi e på vei til Ullevaal og Vi går frem. I 1995 fylte han Oslo Spektrum med fotballgale bergensere. Siden ble det stille. Hva skjedde?
KNØSESMAUET
Ove Thue bodde sine to første år i en loftsleilighet i Knøsesmauet. Storebror Trygve ble født sommeren 1950. Ove kom sommeren etter. I 1957 fikk brødrene en lillesøster, Reidun Margrethe.
– Oppkalt etter mor og far, Magnhild og Ragnar, forteller Ove.
– Hun er like musikalsk som oss, og kunne sikkert vært med i Saft hvis hun hadde vært født samtidig med oss.
Ove var flink med ord. Og glad i Brann. Denne kombinasjonen skulle gi ham en helt spesiell plass i mange bergenseres hjerter. Det kommer vi tilbake til.
– Min bror og jeg bodde en kort periode på dette berømte barnehjemmet, Solgården, som var Frelsesarmeens barnehjem i Bergen. Du vet, de så på unger på en helt annen måte den gangen. Min far jobbet, han hadde eget firma, og så skulle min mor ha en operasjon. Jeg var to år gammel og opplevde å se ut vinduet og se min far gå forbi. Dette var så traumatisk at jeg husker det klart i dag, sier Thue.
TREKKSPILL & BEATLES
– Da vi kom ut derfra, meg og min bror, var vi gode og runde. Ifølge min mor var vi helt apatiske.
På et barndomsbilde der Ove er tre år og Trygve fire, ser vi storebroren smile det smilet vi har sett ham smile mange ganger. Lillebroren ser nærmest skeptisk ut.
– Da vi var ungdommer skjønte foreldrene våre at min bror var et musikalsk geni, så de spanderte trekkspilltimer på han.
Men dette var i 1963, samme året som Beatles ga ut sin første plate.
– Det ødela alt; det var ikke kult med trekkspill. Så vi fikk velge instrument. Han som spiller med meg nå, Per Bolstad, var ikke like heldig. Han fikk kun velge farge på trekkspillet. Han har spilt trekkspill i alle år. For oss så ble trekkspill nesten et skjellsord. Men vår foreldregenerasjon spilte jo trekkspill alle sammen. Min far spilte trekkspill, og alle søsknene til min far spilte trekkspill.
FRUKT & POTETER
– Når ble musikkgnisten tent i deg?
– Min far var grossist og virksomheten het Frukt & Poteter. Jeg ble sendt rundt til alle butikkene med varer. Ettersom jeg tjente penger, så hadde jeg råd til å kjøpe en gitar. Mens min bror, teknisk anlagt og nevedyktig, laget en gitar på sløyden. Men den måtte jeg spille på, fordi han var mye bedre enn meg.
– Jeg var vel egentlig bare med på kjøtt og flesk. Og hadde heller aldri til de grader hodet inni musikken som min bror. For meg var det mye idrett.
Siden jeg hadde et så svært hår på den tiden fikk jeg all fokus.
– Det var ikke gitt at du skulle drive med musikk?
– Neida, men jeg var med. Det var litt sånn som de dårligste spillerne på et fotballag. De blir alltid plassert ute mot sidelinjen. De får ikke spille foran, og ikke bak. Men gjerne back. Så jeg var med på rytmegitar. Da vi var rundt femten begynte vi å spille ute. Men du vet, å være rytmegitarist i et shadowsband når du er keivhendt og ikke har snudd gitaren – det var ikke helt enkelt.
– Når forsto du at du kunne uttrykke deg godt med ord?
– Det var vel ikke før i slutten av tenårene. Da Saft fikk platekontrakt med Polydor, som senere ble Universal, så var det stort sett med mine låter. Da var jeg nitten. Og siden jeg hadde et så svært hår på den tiden fikk jeg all fokus.
SKREV HIT-LÅT PÅ GUTTEROMMET
Da Ove var to år gammel flyttet familien til Adolph Bergsvei på Landås, også kjent som «Chicago». Det var der de vokste opp, Thue-brødrene og deres lillesøster. Og det var der, på gutterommet, «People in Motion» ble skrevet av 19 år gamle Ove Thue, sommeren 1971. Låten lå fjorten uker på VG-listen, og gikk til topps på Europatoppen foran Slade fra Storbritannia. To år senere fikk bandet Spellemannprisen.
People in Motion lå fjorten uker på VG-listen, og gikk til topps på Europatoppen foran Slade fra Storbritannia.
19 og 20 år gamle sto bandmedlemmene på den internasjonale satsingslisten til Polydor. Det gjorde også et nederlandsk band med navnet Focus. Valget falt på nederlenderne, som opplevde stor suksess i Europa.
– Jeg leste i Bergensmagasinet at Piddi Fjeldstad i Pompel sa det var vanskelig å få aksept i Oslo. Vi var jo så heldig at vi fikk platekontrakt i hovedstaden og flyttet derfor til Oslo, og ble styrt derfra i mange år.
Men i 1974 var bandet i ferd med å gå i oppløsning.
– Vi hadde en periode der vi ble booket som danseband. Vi var ikke enige om at vi skulle gi oss. Selv mente jeg vi skulle fortsette.
I 1975 kom Brødrene Thue-albumet, hvor «Vi to» aldri ble gitt ut som single, men ble likevel nummer én på Norsktoppen i 1976.
BYEN E’ BERGEN
– Brann-platen «Vi e’ de beste» kom i 1974. Hvorfor ble Brann-sangene dine så populære?
– Jeg tror det er fordi teksten er kjemisk fri for fiendtlighet, intoleranse og jeg holdt på å si fremmedfrykt. Jeg har brukt mye selvironi i disse Brann-sangene. For eksempel: «Vi er så god at det går nesten ikkje an». Det må synges med glimt i øyet. Og det er utrolig mange ungdommer som kommer og sier at de koser seg med tekstene, og det er jo litt kjekt å høre.
– Jeg tror det e kjuagutt-stemningen. Det trøkket som ligger i uttrykket. Av alle de supportersangene jeg har hørt på Stadion og på Store Stå, så liker jeg aller best den hvor de synger: «Vi e berømte Brann fra Bergen, vi vinner serien i år», og så legger de til: «Ja, visst faen gjør vi det, som i 1963». Den er utrolig vittig. Det er akkurat den der kvikkheten kombinert med det folkelige. Det trøkket som ligger i den setningen. Litt kjuagutt.
– Jeg har på en måte vært privilegert fordi sangene mine lever sitt eget liv.
– Dette merker jeg når jeg spiller på eldresentre også. De eldre damene liker kvikke låter. De liker en grov vits og de liker kvikke låter.
Vi smiler begge to.
– I den perioden der med brødrene Thue, så fikk jeg plutselig en programlederjobb i et TV-program på NRK som var inspirert av Good Old Days på BCC. Rolf Berentsen var programleder, jeg husker ikke om han ble syk, i hvert fall så fikk jeg være programleder. Greien var at du skulle bruke masse adjektiver for å blåse opp forventningene til artistene som skulle spille. Da ble folk oppmerksom på meg, og jeg fikk masse tilbud; det skulle ikke mer til enn én vellykket fjernsynsopptreden.
UT AV ULRIKSTUNNELEN
Etter det har Ove Thue levd i alle år av å underholde. «People in motion» spilles forøvrig fremdeles på radioen, den er blitt brukt i flere norske filmer og CC Cowboys gjorde sin egen versjon av den. «Heia Brann» og «Vi e de beste» er blitt udødelige klassikere.
– Jeg har på en måte vært privilegert fordi sangene mine lever sitt eget liv.
– Husker du når du skrev setningen «byen ’e Bergen og laget er Brann, stedet er Stadion og syng alle mann»?
– Begge de klassiske Brann-sangene skrev jeg i den gode, gamle restaurant-vognen på toget mellom Oslo og Bergen, med hvite duker og eget kjøkken og mye bedre kapasitet enn i dagens bistro. Refrenget på «Heia Brann» ble til i det vi kom ut av Ulrikstunnelen og byen åpnet seg foran meg: «Byen e Bergen og laget er Brann».
– Da min yngste datter, Gøril (nå 18) var liten, trodde hun at byen vår het: Byen e’ Bergen. Siden ble hun toppscorer på Varegg/Sandviken med 20 mål på ikke fullt så mange kamper.
– Mange husker deg som underholder på Brann Stadion?
– Spesielt fra tiden da Knut Kristiansen var sjef. Han så potensialet i mine sanger, og han brukte meg utrolig mye. Både som pauseinnslag på Stadion og på fester. Han ringte alltid meg. Men etter at han sluttet har det vært færre henvendelser fra Brann stadion.
– Så ringte de plutselig fra Stadion i sommer i forbindelse med markeringen av 40-årsjubileet for cupfinalen mellom Brann og Sogndal i 1976, som forøvrig Brann vant 2-1. Det var Steinar Aase som ringte. Brann møtte Rosenborg den kvelden, og jeg fikk møte Per Ravn Omdal og Arne Scheie då jeg spilte på banketten. Det var kjekt.
FØR HUSEKLEPP SLUTTER
– 1995, Oslo Spektrum? Fortell!
– Jeg hadde monopol på å synge Brann-sanger frem til og med ’95. Supporterne fulgte meg på alle cupfinale-show. Det var et fantastisk vellykket show det året, ikke minst fordi Sandviken-damene var i cupfinalen samtidig, og vi hadde mobilisert alle Brann-supporterne til å støtte Sandviken dagen før. De vant.
– Da Sandviken-jentene kom inn på scenen i Oslo Spektrum og Krohnengen brassband spilte «We are the champions», så var det en sånn stemning at jeg holdt på å få nervesammenbrudd, for jeg tenkte at vi kan ikke gå videre nå. Dette er så bra, dette er et sånt klimaks, at alt etter dette må bare bli nedtur. Men det ble det ikke.
– Du tok en økonomisk sjanse?
– Jada. Men da var jeg ganske trygg på at jeg kunne fylle Oslo Spektrum. Men etter det har supporterne overtatt regien på cupfinaleshow, så då har jeg bare vært et innslag.
– Jeg er plattfot, så jeg har aldri vært så god til å løpe. Men på sykkel var jeg god til å spurte, så jeg vant en god del ritt tidlig på 80-tallet.
– Da vi tok seriegullet i 2007 fikk du hele Festplassen til å synge om Huseklepp?
– Ja, nå har jeg endelig spilt inn den sangen.
– Og nå slutter han?
– Ja, der har du den igjen. Det er helt utrolig. Så god som han var.
– Går du på Stadion?
– Ja, av og til. Men jeg ser stort sett alle kampene på tv. Jeg har vært på Stadion så mange ganger.
– Du har trent og konkurrert mye?
– Jeg er plattfot, så jeg har aldri vært så god til å løpe. Men på sykkel var jeg god til å spurte, så jeg vant en god del ritt tidlig på 80-tallet. Ulriken rundt. Fana rundt vant jeg to år på rad. Os rundt. Lindås rundt. Jeg kjørte mange sykkelritt.
SYKLER IKKE LENGER TIL VOSS
– Du har løpt både halv- og helmaraton også?
– Ja, jeg har løpt en og en halv maraton også. Trolløpet, som er en og en halv maraton på asfalt. To ganger har jeg gjort det.
– Hvorfor?
– For å ta Jernmannstatuetten. Da må man altså sykle Bergen-Voss, gå 7-fjellsturen, svømme 5000 meter, løpe Bergen maraton og Trolløpet samme året. Og det har jeg gjort to ganger, i 2003 og 2004. Jeg så også 11-tallet i Stoltz’n det året jeg fylte femti. Jeg var sprek helt til jeg ble noen og femti.
– Hva skjedde da?
– Jeg fikk blodpropp i begge lungene. I badstuen etter Stoltz’n i 2007 så jeg en kul under kneet. Men jeg tenkte jo ikke at det kunne være blodpropp. Året etter løp jeg Flåm-Finse og kjente underveis at jeg nesten mistet følelsen i det ene beinet, men jeg slet meg i mål, jeg skulle spille på Finse, og egentlig skulle jeg løpe videre dagen etter, men jeg hadde ikke sjans.
– Utover høsten slet jeg med pusten i oppoverbakker, og hang ikke med på trening. Da jeg oppsøkte lege fikk jeg konstatert blodpropp på begge lungene og nå går jeg på blodfortynnende. Jeg klarer å sykle, men jeg sykler ikke lenger til Voss, og jeg løper ikke lenger i Stoltz’n.
– Det kom noe godt ut av det. Med mindre idrett har jeg jo tid til å prioritere karrieren. Mye takket være min kone, Gerd, som har hjulpet meg å sette et større fokus på musikken igjen, og jeg har spilt inn utrolig mange sanger. Jeg har forsåvidt produsert låter jevnt og trutt, jeg, men jeg har ikke hatt råd til å spille de inn. Nå blir det orden på det.
VARME INSTRUMENTER
– Gjør du mange spillejobber fremdeles?
– Ja. Det har vært nokså stabilt. Denne uken har jeg hatt to jobber. Så kan det være tre-fire i måneden, og så kan det gå en måned uten jobb, men jeg har klart meg økonomisk. Samtidig har jeg fått prioritere fjellturer og trening opp gjennom årene.
– Er det bedrifter som booker deg?
– Ja. Ofte.
– Hva vil de ha?
– Jeg kommer ikke utenom sykkelturen til Voss. Den slår veldig godt an. Så har jeg en god del andre låter nå som kan overraske.
Thue håper å få gitt ut flere plater i årene som kommer, og innser at han ikke har fulgt godt med i tiden.
– Jeg håper det blir en del plateutgivelser. Jeg har hittil ikke gitt ut plater på Spotify, men vurderer det denne gangen. Streaming og nedlasting… jeg er jo ikke der i det hele tatt, men det spørs om ikke du er nødt til å følge strømmen.
– Kan du fortelle om platen som kommer i høst – «En tid for kjærlighet»?
– Det begynte egentlig med at jeg bestemte jeg for å bruke varme instrumenter, organiske klanger, jeg var litt «fed up» med rockeuttrykket. Spesielt etter å ha sett Ray Davies i Grieghallen. Han hadde med jeg en gjeng med ungdommer som holdt på å sprenge trommehinnene våre, de spelte så høyt, og det ble så veldig elektrisk, men Ray Davis har jo laget masse låter som gjerne kunne hatt en annen instrumentering. Jeg så også en konsert med Leonard Cohen, som pakker inn låtene sine i helt andre akustiske klanger.
– Vi begynte å spille inn det nye albumet i februar 2014, men jeg måtte ta en pause for å gjøre ferdig «4×20»-samlingen. Vi fortsatte på platen i år, og jeg har valgt ut låter som passer til den besetningen jeg har med mine faste musikere Per Bolstad og Elisabeth Vannebo, som også har skrevet flotte arrangementer for messingblåsere. På to av låtene har jeg med Fana-koret, med dirigent Jens Holstad, som også har laget arrangementene, og jeg har også med meg Frank Jacobsen på trommer og Jan Kåre Hystad på saksofon.
– Jeg er veldig spent på mottakelsen, erkjenner Thue.
– VI GA OSS FOR TIDLIG
– Bård Ose forlangte i 1995 at du måtte gi ut alle låtene dine på CD i samlet form. I fjor, 20 år etter kom samle-platen. Hva skjedde egentlig etter Oslo Spektrum i 1995?
– Hvorfor tok det 20 år? Vel, jeg begynte vel ikke å tenke på det før noen år senere, og ikke hadde jeg økonomi til å gjøre det på egenhånd heller. Jeg visste at min bror hadde en del av masterne, men han viste ingen interesse for å bli med på prosjektet og så gikk tiden.
– Omsider sendte jeg alt jeg hadde av singelplater, kassetter, LP-plater og spolebånd til Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana, som digitaliserte alt.
– Samtidig har jeg vært opptatt med boken «Rock og Sprell mellom 7 fjell» og min egen «Visebok for bymann og stril», som tok all min tid. Omsider sendte jeg alt jeg hadde av singelplater, kassetter, LP-plater og spolebånd til Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana, som digitaliserte alt. Universal hadde rettigheter til mye av materialet, men ville ikke gi det ut. De hadde ingenting i mot at jeg ga det ut selv.
– Jeg fikk god hjelp av Rune Bendiksen, som satt på mye av Brødrene Thue-stoffet, og så ble alt mastret og fikset av min gode venn Erling Mehl, som på 80-tallet drev Stress Records. Det kostet meg 200.000 å gjøre prosjektet ferdig, og jeg er kjempefornøyd med resultatet som ble en bok med fire CD’er.
– Angrer du på noe karrieremessig?
– Saft ga seg alt for tidlig. Men jeg har hatt muligheten til å kombinere karrieren med trening og konkurranser. Fordi jeg har laget disse låtene som lever sitt eget liv, har jeg hatt spillejobber lokalt i Bergen og omegn i alle år, og jeg har sluppet å reise på turneer. Dermed har jeg kunnet fokusere på livskvalitet og et liv uten stress.
– Jeg føler meg privilegert i så måte.
Ove Thue gir ut ny cd med navn: «En tid for kjærlighet» torsdag 3. november med lanseringskonsert på Nøsteboden samme kveld. Er du interessert i samle-cdene «4 x 20 fra Ove Thue» kan du sjekke Ove Thues hjemmeside.
