TIDEN FLYR: – Vi spilte på «Jimmy Kimmel Live!» i LA da vi lanserte «Red». Jeg husker det som om det var i går, og så er det altså ti år siden, sier Fredrik Saroea. (Foto: Roy Bjørge)

Da drakten tok over Datarock

Det er nå ti år siden Datarock slapp albumet «Red». – Platecoveret var en hyllest til den røde drakten, som var blitt det viktigste medlemmet i Datarock, sier Fredrik Saroea.

I løpet av de siste årene har Datarock spilt 70 konserter i syv ulike land, og går snart i studio for å lage ny plate. Den forrige, «Face the Brutality», kom i 2017, og ble beskrevet av Bergensmagasinets anmelder som «et album der referansene ligger tjukt utenpå, noe som er litt av hemmeligheten bak Datarocks suksess: De er lett å like nettopp fordi de ligner på mye av det som er lett å like».

– VI HAR ALDRI VÆRT MAIMSTREAM

Tiårsjubileet for «Red» markeres med en spesialutgivelse trykket på (selvsagt) gjennomsiktig rød vinyl, mens debutalbumet fra 2005 relanseres på oransje vinyl til neste års Record Store Day (18. april 2020).

– Samtidig som vi slapp «Red» så var coveret til debutplaten vår en vesentlig del av verdenshistoriens dyreste reklamekampanje.

– Vi har gjort så mye rart siden 2005, og det er litt rart å tenke på at vi som snart skal i studio igjen nå er den originale gjengen fra den gangen. Så det blir ikke bare det at vi slipper den første platen på nytt, men også at vi bygger videre på den. Vi går tilbake til begynnelsen, sier Datarock-vokalist Fredrik Saroea.

– Det er litt interessant å se at den scenen som vi var en del av den gangen fortsatt eksisterer – med band som LCD Soundsystem, The Rapture, Metronomy, Justice, Yeasayer, Foals og !!! (Chk Chk Chk). Vi har hele tiden vært omgitt av en del mennesker som vil plassere oss inn i en mainstream-greie – men vi har aldri vært mainstream.

«RED» PÅ RØD VINYL: Tiårsjubileet for «Red» markeres med en spesialutgivelse trykket på gjennomsiktig rød vinyl.

250 REISEDØGN I ÅRET

Mer informasjon: datarockmusic.com

– Det gikk fire år mellom de to første platene. Hvorfor tok det så lang tid? Holdt dere på å tørke inn?

– Tvert imot. Det som skjedde, var at vi spilte 500 konserter i et trettitalls land. Mellom debutalbumet og «Red» hadde vi rundt 250 reisedøgn i året, så det å lage et nytt album var nesten umulig. Vi var på turné hele tiden.

– Ble «Red» til på turné?

– Ja, litt. Vi spilte mye av den inn hos Wendy House Productions i London (studio brukt av artister som One Direction, Adele, Ed Sheeran, Robbie Williams og Kygo, journ. komm.), og da var det gjerne tre dager her og to dager der. Så det var litt «forced» for å si det slik – det må du ikke sitere meg på (ler) – men det var i hvert fall ganske vanskelig.

– Dere hadde fortsatt stor suksess med låten «Fa-Fa-Fa»?

– Ja, samtidig som vi slapp «Red» så var coveret til debutplaten vår en vesentlig del av verdenshistoriens dyreste reklamekampanje.

VERDENS DYRESTE REKLAMEKAMPANJE

Han sikter her til Apples lansering av Ipod-serien «Nano Chromatic», som kom i en rekke farger – hver presentert med et matchende platecover (blant annet fra Kanye West, Interpol, James Blunt og New York Dolls).

Datarocks debutalbum ble, naturlig nok, brukt på den oransje mp3-spilleren, og lydsporet på produktets presentasjonsvideo åpnet med 23 sekunder av Datarock-låten Fa-Fa-Fa.

DATAROCK I APPLE-KAMPANJE: Ipod-serien «Nano Chromatic» kom i en rekke farger – hver presentert med et matchende platecover. Datarocks debutalbum ble, naturlig nok, brukt på den oransje mp3-spilleren.

– Samtidig som vi skulle slippe «Red» så hadde vi sanger fra det første albumet i sikkert ti reklamer, filmer, Fifa-spill og alt mulig. Det var helt sinnssykt, forteller han.

Det vi gjorde da, var at vi «lånte» silhuett-estetikken fra Apples iPod-lansering – der du så de hvite hodetelefonene, mens menneskene bare var en silhuett – på det nye platecoveret. Det passet veldig fint, for det ble liksom en hyllest til den røde drakten vår, som var blitt det viktigste medlemmet i Datarock.

– Det var vel slik at dere kunne skiftet ut medlemmene og beholdt drakten?

– Ja, og det gjorde vi også. På lanserings-turneen i USA måtte vi bytte ut flere underveis. På South by Southwest-festivalen i Texas spilte vi først en konsert med Tarjei Strøm på trommer. Så måtte han ta flyet hjem, og Lasse Baklien steppet inn på den andre konserten, mens Øyvind Solheim spilte på den tredje konserten – alt på samme dag. Ingen merket noen forskjell på hvem som var på scenen, selv om alle selvsagt tar med seg sin spillestil og personlighet inn i showet.

– Har du hatt stand-in selv noen gang?

– Bare nesten. Min andre datter ble født i 2009, rett før vi skulle spille på Summer Sonic i Japan. Da hadde vi spilt inn stemmen min, slik at Kjetil Møster kunne «fake» at han sang dersom jeg ikke rakk frem. Men så ble datteren min født i tide til at jeg rakk konsertene likevel.

30-MINUTTERS SYKKELLÅT

– Hvordan gikk det med singlene fra «Red»?

– Fire singler ble listet på P3, og MTV i USA Spilte flere av videoene. Give it Up solgte mest, men Amarillion ble mest spilt på radio i Norge.

– Er det de to sangene som er blitt mest spilt, ved siden av «Fa-Fa-Fa»?

– Ja, for de andre tingene vi har gjort har vært mer EPer og sånn. Året etter «Red» slapp vi Catcher in the Rhye-EPen, og den låten endte opp i en internasjonal Microsoft-kampanje. Så kom California-EPen, og da ble den sangen brukt i en Virgin Mobile-reklame i USA. Computer Camp Love er i øyeblikket den nest mest spilte på Spotify.

Datarock laget også den 30 minutter lange låten In E til sykkelspillet Full Cycle, som ble utviklet av bergensfirmaet Turbo Tape Games.

– Vi sa at vi ville ha hele spill-soundtracket, og laget derfor en låt som var lang nok til at du kunne sykle gjennom alle banene.

– Den er litt i slekt med LCD Soundsystems «45:33»?

– Ja, men den ble laget for jogging på oppdrag fra Nike, mens vi hadde oppdrag lokalt fra Turbo Tape Games.

HYLLET TALKING HEADS

– «Fa-fa-fa» er vel nærmest en hyllest til Talking Heads, som har et lignende refreng i låten «Psycho Killer». Har du noensinne truffet David Byrne?

– Nei, jeg har ikke det. Låten begynte faktisk som et hangup på Marquee Moon-riffet til Television. «Fa-fa-fa»-teksten ble egentlig slik fordi jeg sang den inn med tulleord før den fikk tekst, og så tenkte jeg at «fuck it», jeg gidder ikke lage mer tekst til den.

– Talking Heads tyvlånte vel også «fa-fa-fa»-refrenget fra Otis Reddings «Fa-Fa-Fa-Fa-Fa (Sad Song)»?

– Det stemmer, så hvis noen vil kritisere oss for å ha stjålet det fra Talking Heads, så visste vi hvor det egentlig kom fra. Egentlig skrev vi den som en generell hyllest til 80-tallets new wave-scene, der Talking Heads for en periode var verdens kuleste band. Det var ikke så vanlig å høre på dem da vi vokste opp.

– Nei, de tilhører vel 80-tallet.

– Helt klart. Den siste låten deres var Sax & Violins, som ble brukt i Wim Wenders-filmen «Until the End of the World» fra 1991.

Datarocks debutplate er i det hele tatt smekkfull av 80-tallsreferanser. Laurie namedropper Laurie Anderson, som gjorde suksess med singelen O Superman i 1981, mens deler av verset på Computer Camp Love er en dialog hentet rett ut fra filmen «Revenge of the Nerds» (Jeff Kanew, 1984).

– Den første låten du hører i den filmen er Burning Down the House av Talking Heads, så der er de igjen. Vi slapp den faktisk på en EP som kom noen år før debutplaten vår. Litt av poenget med Datarock var å kjøre en hyllest til alle nerdetingene våre fra oppveksten på 80-tallet, og Talking Heads var en viktig del av det.

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this