PÃ… ØRET: Nye plater fra Standing Waves, Benjamin Finger, Swifan Eolh & The Mudra Choir og Jo David Meyer Lysne – og nyutgivelser fra Nicolas Jaar og Sun Ra. Men først til Into the Beast, som er ute med sitt tredje album.
Denne bergensduoen består av Marita Moe Sandven (vokal) og Ole Amund Gjersvik (kontrabass), og dette er deres tredje album.
Jeg har ikke hørt de to tidligere platene, men gleder meg nå veldig til å utforske deres spesielle klangverden videre – for dette er noe av det mest forfriskende jeg har hørt på lenge.
Det er fritt og lekent, med stor spennvidde – alt fra improviserte snakkesyngelåter, der teksten høres ut som den består av nøyaktig de ordene som faller henne inn i øyeblikket (hør Nyhendeforteljinga) – akkompagnert av slangeaktig basspill med god fremdrift – til følsomme tolkninger av standardlåter (St. James Infirmary Blues, All of Me, Autumn Leaves).
Skulle jeg sammenligne med noe, måtte det være det britiske frijazzfenomenet Annette Peacock – spesielt de platene hun ga ut på 80-tallet via sitt eget selskap Ironic Records (og som fortsatt ikke er å oppdrive digitalt).
Platecoveret må nevnes spesielt (ja, jeg vet at albumet kun utgis digitalt – men det skriker etter vinyl). Designet av Kåre Thomsen viser dette en rygg der nervene og blodbanene regelrett ligger utenpå.
Og ja, hennes tolkning av All of Me (tidligere tolket av blant andre Louis Armstrong, Billie Holiday, Frank Sinatra og Diana Ross) – der hun tar noen bittesmå pustestopp; holder igjen og holder igjen mens bassen bare spaserer videre og videre – gjør nettopp det, og får teksten om slutten på et forhold – der det er en som elsker og en som elskes – til å synge videre i hodet mitt i flere dager. Helt nydelig og uendelig trist.
Alt er rytme
Dette er noe helt annet enn hva jeg hadde ventet. Den britiskfødte fanabuen Marcus Davidson har tidligere gitt ut plater langt ute på avantgarde-siden (hans Biesymfoni består av et kor som summer sammen med opptak fra en bikube, mens orgelverket The Passing blander inn lydopptak fra Saturns ringer – sendt tilbake fra jorden av romfartøyet Voyager da det passerte gasskjempen langt ute i solsystemet vårt).
Men nei, dette er musikk mye nærmere hjemme, til tross for et noe pretensiøst band/prosjekt-navn hentet fra fysikkens verden (alt som finnes er egentlig stående bølger; fra stoffer i fast tilstand til musikknoter). Dette er svingende og melodiøs musikk, med fiolinisten Roger Huckle (ex-Dexys Midnight Runners, Bristol Ensemble) langt fremme både i lydbildet og på komponistsiden.
Legg til indiske tablatrommer, marimba, lyriske klavertoner og to vokalister; den ene (Kat Kleve) med en ordløs tilnærming til sang (hør den svale tolkningen av Hildegard’s Dream – drømt opp av Hildegard von Bingen en gang rundt år 1150), den andre (Jayson Stilwell) inspirert av mongolsk strupesang (hør The Wave – part 2) – og du nærmer deg det forslitte begrepet «world music»; eller på godt norsk verdensmusikk.
Jeg hadde ikke stusset et sekund om denne ble utgitt på Peter Gabriels Realworld Records, for dette er både – som sagt – uventet tilgjengelig (tenk Afro-Celt Sound System – og gjerne også Sheila Chandra) og tilstrekkelig krydret med musikalske krumspring og oppfinnsomme sidespor til at det aldri blir kjedelig.
Standing Waves inviterer til plateslippkonsert på Østre (Østre Skostredet 3) torsdag 21. februar kl. 19:30–21:30. Mer informasjon: standingwavesconcert.com
Tidløs musikk
Plateselskapet Hubro imponerer gang på gang; rett og slett med en høy frekvens av utgivelser langt utenfor mainstream – noen av dem helt formidable, som fjorårets Building Instrument-album.
Dette er plater som når du har hørt dem lurer på hvor dette kom fra, hvorfor du ikke har hørt det før – og om du noensinne blir ferdig med dem.
Perfekte utgivelser, altså, musikk som lever sitt eget liv utenfor trender og sjangre.
Bergensgitaristen Jo David Meyer Lysnes debutplate passer godt inn i dette mønsteret. Her er mye luft, mye repetisjon, og mange lyder som svever tilsynelatende retningsløst rundt (perkusjon, pust, pedaler) – jordet med en basstromme eller enkel rytmisk plukking fra strengeinstrumentene.
Og så setter jeg alltid pris på musikk som gir seg tid, som gir plass til instrumentene (nydelig produsert av labelmate og navnebror Jo Berger Myhre fra trioen Splashgirl), og som makter å sette sammen tilsynelatende løsrevne biter til en fargesprakende collage, som gir meg følelsen av flo og fjære, av pust, av liv. Det låter organisk; som noe som har vokst frem av seg selv.
Plateslippkonsert på Bergen Kjøtt i morgen, tirsdag 15. januar, kl. 21.00
Støy og stillhet
«Vi har forsøkt å lage noe i retning av skrekkfilm-musikk» skriver Benjamin Finger om denne platen, som den Oslo-baserte electronica-musikeren har laget sammen med østerrikske Mia Zabelka (fiolin, elektronikk) og amerikanske James Plotkin (elgitar, elektronikk).
Skrekkfilm og skrekkfilm, jeg vet ikke, men jeg antar at en del mennesker kan bli skremt av å lytte på denne musikken (eller av å se på det spesielle platecoveret, designet av Sverre Malling).
Her er lite å gripe fast i, mer en jevn og dronende strøm av støy. Så, midt inne i dette buldrende lydteppet, dukker det opp små melodisnutter, gjerne langsomme og sagbladaktige, som om du er i et verksted der maskinenes sang blir en del av din indre tankeverden, umerkelig og egentlig fredelig, helt til du kjenner at hodet ditt er blitt helt stille. Da kan du puste.
Jakten på det store progriffet
Den nye proggbølgen virker ustoppelig, her i Norge mye takket være våre lokale ildsjeler bak etikettene Karisma og Apollon (som på sett og vis er underbruk av hverandre).
Jeg skal ærlig innrømme at jeg innimellom synes det kan bli for mye av det gode; at dette egentlig er en gruppe band som forsøker å gjenskape progrockens storhetstid – uten at de når den tidens største helter til sokkekanten (med flere hederlige unntak, skynder jeg meg å si).
Det er ofte stiltro gjort, men mange av bandene mangler de store låtene/riffene 70-tallets progfans var så absolutt fullstendig bortskjemte med. Swifan Eolh & Mudra Choir fra Grenland i Telemark er dessverre ikke noe unntak. Jeg hører både Yes (åpningslåten) og King Crimson (hør Earth, Shakes, Rattles’n Rolls) her, innimellom de obligatoriske taktskiftene. Dette er musikk som stiger og stiger, men den skal ingen steder.
Tittelsporet skiller seg ut, med et flott tema, virtuost samspill og en morsom vokalduett som høres ut som noe et sted mellom Gentle Giant, Focus og norsk folkemusikk – og med en tekst om hvor skatten kan finnes. Svaret gir seg selv.
Lydfest for vinylfrelste
Dette albumet er satt sammen av tre EPer utgitt i perioden 2011-2015, og som jeg opprinnelig gikk glipp av. Nå er de nyutgitt i en vakker trippel vinylutgave, og plusset på med to sjeldne bonusspor.
Musikken er en slags melodiøst syngende electronica, litt beslektet med Aphex Twin (spesielt Richard D. James Album fra 1996), men også med nyere utøvere innenfor det mangslungne maskinmusikk-feltet.
Han er ikke like umiddelbart fengende som Marie Davidson og Miss Kittin (som begge kom med flotte album i fjor), rett og slett fordi han ikke legger like mye vekt på tunge beats. Dette er løsere, mer lekent – og svært detaljrikt, med mye høyfrekvent og spretten perkusjon, samplede stemmer og syntetiske panfløyter rundt omkring i lydbildet.
Dette er musikk som fortjener alle de seks platesidene den er presset på, til tross for at den knapt fyller en hel cd-plate.
Solens sønn
Jeg kan tenke meg at folkene bak den legendariske jazzetiketten Impulse! Records sperret opp øyne og ører da de ble presentert for dette albumet tilbake i 1975.
Innspilt med en ekstrem kanalseparasjon, der det på åpningssporet høres ut som om rytmeseksjonen (med marimba og trommer) og Sun Ras friere-enn-frijazz-solo på Moog er på hver sin planet.
Impulse! vendte tommelen ned, og albumet forble uutgitt i 25 år, før Evidence Records tok det med – sammen med like sjeldne Cymbals, innspilt i 1973 – i cd-boksen The Great Lost Sun Ra Albums (2000).
Cymbals kom endelig på vinyl rundt påsketider ifjor, og like før jul kom altså Crystal Spears – prydet med et sjeldent vakkert cover, der Herman Poole «Sun Ra» Blount (som hele livet hardnakket hevdet at han kom fra planeten Saturn) poserer som selveste solen, komplett med det livgivende egyptiske ankh-symbolet i enden av solstrålene.
Frigjørende musikk som ikke ligner så mye annet, men likevel er godt forankret (eller forankhret) i jazz – med mye blåtoner og flere hese blåsere. Ikke for alle, men i mine ører en skatt for evigheten.
[PostBlock id=235]
