MK’s Marvellous Medicine platedebuterte i 2016 med et album de fikk Spellemannprisen for (i klassen blues). Nå er de ute med andrealbumet, etter tre år der de har spilt flere konserter enn vokalist og låtskriver Marie Kristin Dale har klart å telle. Til slutt gikk hun på en smell.
– Å, har dere piano her, utbryter Marie Kristin Dale i det hun kommer inn døren på Bergensmagasinets kontor i Sandviken.
Hun setter seg på pianokrakken; leker litt med noen akkorder. «She was waiting / for the clouds to part / solitude was weighing down her heart» synger hun, en sår tekst til en helt nydelig melodi. Det lyder som et outtake fra en gammel Tori Amos-plate.
Marie Kristin Dale: She Was Waiting («live» i Bergensmagasinet)
Publikum består av undertegnede og fotograf, og sammen gir vi henne så mye applaus som det er mulig å gi fra to par hender.
– Det kunne godt vært mer piano på den nye platen, sier jeg.
Det er hun ikke uenig i, men forklarer at trioen hennes (bass/trommer/gitar) har tenkt litt slik at det skal være lett å gjenskape lydbildet på konsert.
– Det blir nok mer piano på neste album, lover hun, og legger til at de faktisk har krydret med både piano og hammondorgel på det nye albumet, «Where do you go?».
EN TUR NEDERST I KJELLEREN
Pressemeldingen forteller at dette «inneholder sanger og historier som er skrevet under en tung periode (…) hvor MK har følt at hun har vært på kanten til galskap, og har brukt låtskriving og musikken som medisin for å kalle tilbake forstanden».
– Pressemeldingen sier at du har vært helt i kjelleren. Overdriver de da?
– Nei, de gjør ikke det. Det har vært veldig mye greier; jeg vet ikke hvor mye jeg skal gå ut med, men det er selvfølgelig – min far døde, og det har vært kjærlighetsbrudd og identitetsting, der jeg stilte meg selv alle de store spørsmålene om hvem jeg er og hva jeg vil med livet mitt.
– Så du har hatt en tidlig førtiårskrise?
– Ja, eller 27-årskrise. Jeg har vært ganske langt nede; en stund trodde jeg at jeg var i ferd med å bli gal. Jeg har følt veldig på ensomhet, og vært veldig inne i hodet, med sånn tankekvern, forteller hun.
– Jeg har både feminine og maskuline «traits», og jeg merker veldig at den grensen er syyykt flytende. Det er så deilig at jeg får frysninger på ryggen av å snakke om det – fordi det er så befriende.
– Vi turnerte enormt mye (presseskrivet antyder over 300 konserter i løpet av de siste årene, journ. komm.), noe jeg i ettertid ser at var en måte å dekke over for det kaoset jeg hadde inne i meg. Jeg druknet meg i arbeid – på godt og vondt.
Hun er over det verste nå, og sier at hun har klart å «lande litt mer i kroppen».
– Jeg er forelsket og har det bra i livet, familien min har det bra, musikken min er bra og kreativiteten er på topp. Det er mange som sier at de beste låtene kommer når du er deprimert, men du har ikke lyst til å gjøre noe når du er nede – da vil du bare sove i sofaen.
«MARVELLØS» MEDISIN
Bandet hennes er fortsatt det samme, med trommeslager Felix N. Rudi og bassist Stian Brungot, slik det har vært siden de tre startet å spille sammen i 2013. Bandnavnet er inspirert av barneboken Georgs Magiske Medisin, skrevet av Roald Dahl.
– Jeg så for meg at bandet skulle representere en stor heksegryte hvor jeg og bandmedlemmene kunne putte oppi ingredienser av alle slag, og at det skulle forvandles til «marvelløs» medisin, forklarer hun.
– Litt av tanken her er jo at Georg putter oppi så mange rare ting, og det gjør vi også. Vi er inspirert av alle mulige sjangre og vil egentlig bare putte inspirasjon oppi gryten for å se hva som blir til.
– Dere har spilt sammen lenge. Blir det litt som et ekteskap?
– Ja, og det har vært mye krangling. Jeg var også sammen med bassisten en stund.
– Dere ble litt Fleetwood Mac?
– Ja, og så ble det kaos og brudd. Det var skikkelig stress, men nå er vi bedre venner enn noensinne.
– Trommisen står for tur da?
– Hehe. Nei, han er heldigvis «spoken for».
– Det hadde de ikke brydd seg om i Fleetwood Mac.
– Nei, der lå jo alle med alle.
[PostBlock id=450]
TILTREKKES AV BEGGE KJØNN
– Er det bandets bassist du adresserer i åpningslåten; Pale Yellow Skin?
– Nei, den går mer på det med menneskeverd; at du kommer inn i et rom, og i løpet av et nanosekund har folk gjort seg opp en mening om deg. Det har jeg følt selv på en måte, at du får en merkelapp.
– Det går ikke på hudfarge?
– Litt, kanskje. Det er litt morsomt, for jeg tenkte først på det etter at jeg hadde skrevet den – at jeg er jo en minoritet, siden jeg er halvt bergensk og halvt filippinsk. Jeg har aldri tenkt at jeg er annerledes, men selvfølgelig har jeg nok følt det, uten at jeg har tenkt over det, sier hun.
– Det kan også gå på at jeg føler meg veldig kjønnsløs. Jeg har ikke noe ønske om å være noen ambassadør for det, men jeg er veldig kjønnsflytende – jeg liker både menn og kvinner, også seksuelt. Jeg har både feminine og maskuline «traits», og jeg merker veldig at den grensen er syyykt flytende. Det er så deilig at jeg får frysninger på ryggen av å snakke om det – fordi det er så befriende.
MK’s Marvellous Medicine spiller på Lille Ole Bull tirsdag 22. oktober.
