Med tekster om forhold som har strandet og spenningen som er borte er Calle Hamre tilbake pÃ¥ musikkscenen med sitt første soloalbum. Samtidig tar han utdannelse innen musikkterapi, og vil hjelpe unge som vil jobbe med musikk.Â
Mye har endret seg siden Calle Hamre og Butterfly Garden ga ut plater på 90-tallet. Nå går vokalisten solo.
– Jeg føler det er et album som passer nå på høsten, sier Calle Hamre.
Det kan han ha rett i; det er ikke sommerlett popmusikk han gir ut som soloartist, med titler som Restore My Heart, Relationship Stranded og The Thrill is gone – den siste riktignok en Waterboys-cover. Men det er håp også, som i Living for Today», selv om han synger «let’s freeze this moment, before it turns to ice».
– Jeg har brukt tid på albumet, og forkastet mye. Jeg har forsøkt å få frem både det såre og det melankolske, og samtidig noe mer håpefullt.
– Hvordan jobber du med tekst?
– Vi hadde Lydverket på NRK. Nå har vi Norske Talenter, The Voice, Idol. Det er litt kjedelig at det vi sitter igjen med er karaoke-tv hver eneste helg. Det eneste du kan håpe på er å få spille på Lindmo. De som lager tv er så redd for at folk skal skifte kanal.
– I låtskriver-kurs snakker jeg ofte om å følge metaforen som du bruker. Folk tar noen ganger litt for lett på tekstene, men jeg har jobbet mye med dem. Jeg synes det er viktig, og jeg er selv opptatt av artister som skriver gode tekster, som for eksempel Morrissey, Bob Dylan og Nick Cave, sier Hamre., som nå jobber med låtskrivere i L.A. etter et opphold på «songwriting camp» i Palm Springs før sommeren.
MELANKOLSK STEMNING
At Why Do They Call It Dying skulle bli spilt så mange ganger i begravelser, eller at han selv skulle få så mange henvendelser om å spille den i kirken, har overrasket ham.
– Jeg vil ikke si for mye om hva den handler om for meg; folk må få tolke den som de vil. Den har noe melankolsk i seg, og kanskje finner noen trøst i den låten. Jeg tror hele albumet har en slik melankolsk stemning i seg.
 – Kommer det mørke litt lettere til deg når du skriver tekster?
– Ja, jeg tror det. Jeg har en bipolar-diagnose, men fikk god hjelp for mange år siden. Nå er det stabilt, jeg er frisk og rask og jobber med flere forskjellige ting samtidig. Vi er i sluttfasen på Butterfly Gardens nye album nå, og har sagt at den skal være ferdig i desember. Men den kommer ikke ut før til neste år.
 – Hvorfor valgte du å gjøre en cover-låt av The Waterboys sin «The Thrill is Gone»?
– Jeg har alltid likt Mike Scott som tekstforfatter. Og jeg liker spesielt det såre i The Thrill Is Gone. Nå har vi jo alle blitt litt eldre, og mange har kanskje kjent på det som beskrives i den låten. Så det har jeg prøvd å formidle, sier han.
– De platene jeg liker best selv, er de som griper meg slik den låten gjør. Så får vi se hvordan dette albumet blir mottatt. Jeg har gjort mitt. Men nå må jeg jo ut og promotere det. Jeg går for eksempel ut med plakater og flyere selv. Jeg tenker at det er del av pakken når du gir ut plate. Hvis jeg ikke legger ned en stor innsats selv, blir det bare til at jeg grubler over om jeg har gjort nok, sier Hamre.
KANALENE SOM BLE BORTE
Mye har forandret seg på musikkscenen siden Calle Hamre og Butterfly Garden ga ut plater på begynnelsen av 90-tallet.
– Det blir gitt ut veldig mye musikk for tiden. Mye av det er ting som er laget på gutterommet. Som artist kjemper du mot alt dette for å nå gjennom. Før var det mye musikkstoff i Dagbladet og VG – slik er det ikke lenger – og du kunne forvente at musikken din ble spilt på NRK radio.
[PostBlock id=452]
– Nå er ikke den kanalen samlende på samme måte som tidligere; du kan nesten få inntrykk av at de har én kanal for de med blå jakke og én for dem med rød jakke. Men det er klart, NRK skal slåss mot RadioNorge og P4, og der skal ikke musikken ha kanter. De er livredd for å miste lyttere. Alt skal være «soft» og ingen må støtes.
– Så da må man ut og spille live. Men ellers gjør jeg mye forskjellig, enten det er musikk for tv-serien Kings of Pain, som skal vises på History Channel, eller for film og teater. Jeg har alltid vært en potet. Det er greit å ha flere bein å stå på.
BEGYNTE Ã… UNDERVISE
– Butterfly Gardens siste plate kom i 1996 – gikk du lei?
– Jeg hadde ikke overskudd. Vi reiste mye i Norge, Danmark og Tyskland. Holdt en rekke «showcaser» og fikk mange lovnader fra plateselskaper, men de ble aldri noe av. Det ble et ork. Så jeg gikk litt lei. Da sa jeg: Vi gjør noe helt annet, vi starter et Dylan-band. Spiller på en pub. Jeg ville bare vekk fra alt det andre. Så etter hvert jobbet jeg med Ida Maria på hennes første plate. Så jobbet jeg med St. Morritz, og jeg laget Dans til musikken-hyllesten da Lasse Myrvold gikk bort. Så jeg har vært mer i bakgrunnen en stund, sier mannen som har vært med på 45 plater.
– Så begynte du å undervise barn i å spille og synge?
– Gisle Johnsen var lærer på Åstveit ungdomsskole, og forøvrig med i bandet Man Maid. Han var en positiv fyr, veldig oppmuntrende, og ga gode tilbakemeldinger til meg og Even Johansen (artisten Magnet, journ. komm.). Gisle fungerte nok som inspirasjon til at jeg selv fikk lyst til å undervise barn og ungdom.
Nå holder Hamre på å ta master i musikkterapi, og mener han vil få nytte av utdannelsen når han skal utvikle sitt nye prosjekt All Ears Music, hvor han skal fortsette med å undervise i musikk. De ansatte her er høyt utdannete fra Griegakademiet, eller har vært ute og vært proffe musikere over lengre tid.
– Jeg fikk også tilbud om studiolokaler på Møhlenpris som er perfekt for musikkundervisning – med muligheter for å spille inn i et helproft studio (SubSunFlow).
FYLLE LIVENE MED NOE
Etter at han sluttet i Feedback studios ønsket han å jobbe videre med å undervise barn og ungdom, ikke minst med hensyn til dette som handler om mestring.
– Jeg ser at det tas bort estetiske fag i skolen, og det er vanskelig å forstå. Det er viktig å gå på skole og lære matematikk, men vi må jo også fylle livene våre med noe når vi ikke skal være samfunnsnyttige. Mitt mål er at når barna går fra musikktimene mine så skal de smile og føle mestring.
Nå kan alle ungdommer og andre interesserte som vil lære om låtskriving, sang eller spille et instrument (bass, elgitar, klassisk gitar, piano, låtskriving, akustisk gitar) søke om plass på All Ears Music. I hvert fall nesten alle.
– Vel, kanskje ikke dersom målet til ungdommen kun handler om å bli popstjerne. Det er flere av disse programmene som har ødelagt for sånne artister som meg. Det lages ikke lenger tv-programmer med norsk musikk. Vi hadde Lydverket på NRK. Nå har vi Norske Talenter, The Voice og Idol. Det er litt kjedelig at det vi sitter igjen med nå er karaoke-tv hver eneste helg. Det eneste du kan håpe på er å få spille på Lindmo. De som lager tv er så redd for at folk skal skifte kanal.
SAVNER GARAGE
Calle Hamre er blant dem som savner Garage.
– Underlig er blitt bra. Så har du Victoria. Og Ole Bull Scene. Men en sånn klubb med den størrelsen som Garage hadde var perfekt. Og ikke minst det miljøet som var der. Garage spilte en viktig rolle da den første bergensbølgen kom. Det var et sted hvor man også traff andre musikere, det utviklet seg et miljø hvor man kunne treffes, diskutere hverandres musikk og dermed ble det også til at ulike musikere spilte på hverandres plater.
PÃ¥ den tiden var det omtrent bare Tomboy og Sissel som slapp gjennom i Oslo.
– Da Barbie Bones – den gangen het de vel Mona Lisa Overdrive – skulle sende musikken sin til plateselskap i hovedstaden, fikk de det poststemplet i Oslo, slik at ikke bransjen skulle se at bandet var fra Bergen. Men dette har heldigvis snudd, sier Calle Hamre, som håper at høstplaten hans også når frem til hovedstaden.
