– Vi skal hele tiden toppe oss sjøl og naboen, samtidig som vi oppfostrer en hel generasjon med ungdommer som tror de ikke er gode nok, sier Dagfinn Lyngbø. Han ble betenkt da han overhørte sin egen sønn på åtte år snakke om sixpack med en venn.
Dagfinn Lyngbø er en snartur i Bergen i forbindelse med en prisutdeling, hvor han skal ha en kort opptreden. Bergensmagasinet treffer ham på Hotell Norge. Dagfinn bestiller suppe, cola og kaffe fra hjørnebordet lengst inne i kroken. Det er blå himmel over Ulriken, og et yrende liv på Torgalmenningen. Han savner Bergen.
– Det snødde i Oslo da jeg kjørte til Gardermoen. Så kommer jeg her og ser Bergen sånn, sier han og smiler.
– Kommer du aldri til å bo i Bergen igjen?
– Med kjærligheten vet du aldri, men det er lite sannsynlig
– Dette er ikke samtidsmusikk; du kan ikke lure noen. Hvis folk ler, så er det morsomt. Hvis ikke har du bommet.
Dagfinn og Pernille Sørensen bor i Sørkedalen utenfor Oslo. Askøymannen har forsonet seg med at hans to sønner aldri vil skarre pÃ¥ r’en. Omringet av østlandske venner i barnehage og pÃ¥ skole lÃ¥ det i kortene at Ludvik (8) og Lasse (4) skulle rulle pÃ¥ r’en som sin mor fra Bærum.
Norges kanskje mest kjente ektepar lever et så anonymt og vanlig liv med familien som mulig. Skjønt vanlig; det hender rett som det er at 11 år gamle jenter fotfølger dem når de handler på butikken.
– De tror vi ikke merker det, men vi ser jo at de har mobilen klar for å ta bilde.
– Når forsto ungene at pappa og mamma er kjente personer?
– I begynnelsen trodde de det var vanlig, han trodde at alle hadde kjente foreldre. Så oppdaget de youtube. Nå vet han at ikke alle har stemmen til Sid.
– Både du og Pernille har vært morsom på hverandres bekostning på jobb – har dere satt en grense for hva som er greit å si?
– Vi har ikke diskutert noen regler, nei. Alt er egentlig lov. Vi har som utgangspunkt at begge er glad i hverandre, sier Dagfinn og smiler.
– Hvis det forandrer seg så skal vi ha regler.
Et bedre menneske
– Hva handler Supersmud om?
– Showet handler om jaget etter å bli et bedre menneske i alle mulige fasetter. Både det indre og ytre. Vi mennesker har et jag om å bli bedre. Hele tiden skal vi bli bedre. Vi skal løpe lengre og fortere. Og når vi har reist et sted, så skal vi reise et nytt og enda bedre sted neste år. Du skal ikke bare toppe deg selv, du skal toppe alle andre også. Men det verste er det du gjør mot deg selv. Du har en innstilling som handler om at du ikke er god nok, ikke kul nok, du har ikke de kuleste klærne, du er ikke god nok som forelder, du gir ikke en god nok oppdragelse og er ikke med på nok aktiviteter. Du bruker for lang tid på å komme deg ut på ski med ungene, og du får dårlig samvittighet fordi du blir utålmodig og sint mens du prøver å få på slalåmstøvlene til ungen.
– Pappa hadde de samme skoene de siste 25 årene han levde. Han hadde et par til jobb og et til fint. Begge var make, men det ene paret var rent.
– Det blir jo ikke bedre av Facebook. Folk legger ut sine perfekte innlegg, de tar gjerne et bilde på toppen av Ulriken, og så var det kanskje bare det de gjorde før de går ned igjen.
Dagfinn drar hånden over hodet, før han støtter det i venstre hånd. Han lar blikket hvile på Ulriken.
– Jeg tror det er et tema som er viktig. En ting er vi to som har bikket 40, selv om jeg ikke ser slik ut; for vår del er det bare noen få år til vi blir så gamle at når vi skal kjøpe nye sko, så kjøper vi de samme som sist. Det gjorde pappa. Han hadde de samme skoene de siste 25 årene han levde. Han hadde et par til jobb og et til fint. Begge var make, men det ene paret var rent. Det er de som er fra tenårene år og oppover som er på tuppa. Vi oppfostrer en hel generasjon med ungdommer som ikke tror de er gode nok.
– Hvordan var du?
– Jeg var en kameleon som passet inn i mange miljøer. Jeg hadde evnen til å henge med mange forskjellige folk både i hodet og i klesveien. Det kan godt hende at jeg manglet evne til selvrefleksjon. Jeg hadde ikke en plan. Nå er jeg strukturert, men nå må jeg jo være det.
– Hva skulle du bli?
– Jeg så i hvert fall ikke for meg at jeg kunne leve av humor og underholdning. Musikken kanskje, det var mer sannsynlig, jeg sang i kor og spilte trommer, og tenkte vel at jeg kanskje kunne bli trommelærer.
Tvil og magefølelse
– Hvordan unnfanges ideene dine?
– Med Evolusjon kom ideen med en slags tanke om verdens tilblivelse. Det var fordi jeg skulle bli far. Med Ka e vitsen handlet det om terror og frykt generelt. Med Stereo handlet det om lyd, og om livets lyd. Arbeidstittelen var The soundtrack of our lives. Denne gangen hadde jeg en arbeidstittel som var: Et bedre menneske. Jeg skrev et sypnosis slik jeg alltid gjør, og stikkordet var bedre. Bedre jobb, bedre ferie, bedre på miljø, bedre bil, eller helst ikke bil, helst sykle, sykle fortere, stoppe på Kaffebrenneriet for der har de ekstra god kaffe. Etter en stund hadde jeg tre sider. Det er ganske mye, nesten et kvarter på scenen.
– Etterhvert lekte jeg med andre ideer til tittel, og gikk til slutt for Supersmud. Det høres kulere ut. Jeg testet tittelen på Ludvik. Han var helt enig.
– Hvordan vet du om manuset er bra?
– Først og fremst må man stole på magefølelsen. Men tvilen vil alltid være der. Jeg har vist manuset til Are Kalvø, han kjenner jeg litt. Samtidig ser jeg opp til ham. Det er selvsagt et poeng å prøve ut stoffet på en man antar er bedre enn seg selv, og jeg vet at Are er ærlig og sier i fra om manuset ikke holder. Han sa det var lovende. I april testet jeg det på en liten scene med spesielt inviterte, gjerne fans som er spesielt interessert, og etter en sånn test ryker det fort noen sider i manuset.
– Hva mer kan du røpe om innholdet?
– Showet handler jo om flere ting. Det handler også om å være foreldre. Selv har jeg jo erfaring som far, og det å møte barnet på barnets premisser. Alle har vel hevet stemmen til barna sine, og kjent på den dårlige samvittigheten etterpå. Bare det å ta slalåmstøvler på en 5-åring, kan være en prøvelse. Og så plassere ham på bamsebåndet, hvor det allerede ligger en danske og griner.
Vi ler. Og det slår meg at han tester teksten akkurat nå, mens vi prater. Hele tiden på jakt etter bekreftelse på at poengene hans fungerer.
Plutselig stille
– Hvorfor kom denne teksten nå – var det tilfeldig?
– Jeg har knapt stått på scenen siden 2014, og stort sett vært hjemme. Da ble det plutselig stille. Veldig stille. Og rundt meg har jeg familien. Guttene. Man får tid til å tenke og reflektere over hvordan de og vi har det. Når 8-åringen snakker til en venn om sixpack, blir man jo betenkt. Og de er gutter. Fokuset på kropp er enda større for jenter. Og videre reflekterte jeg over rollen vår som foreldre, hvordan vi har dårlig samvittighet for at vi ikke er med på nok aktiviteter med barna. At vi bruker for lang tid på å komme oss ut med dem.
Det slår meg at han tester teksten akkurat nå, mens vi prater. Hele tiden på jakt etter bekreftelse på at poengene hans fungerer.
– Du har fått gode kritikker, vunnet priser og du selger masse billetter – og så skal du helst overgå deg selv hver gang. Hvordan påvirker det deg?
– Det tenker jeg på, men det kan jeg nesten ikke forholde meg til det. I hvert fall ikke når jeg skriver. Jeg må bare passe på at jeg gjør alt jeg kan for at dette skal bli bra. Mer kan jeg egentlig ikke gjøre. Samtidig har det gått så bra opp gjennom årene, at om det skulle gå litt på tverke, så tåler jeg det.
– ÂHumor er fint og skummelt pÃ¥ en og samme tid. Du fÃ¥r svar fra publikum med det samme. Det hjelper lite med terningkast seks i VG om publikum ikke ler. Dette er ikke samtidsmusikk; du kan ikke lure noen. Hvis folk ler, sÃ¥ er det morsomt. Hvis ikke har du bommet.
– Hva er din viktigste egenskap som komiker?
– Observasjonsevnen. Men også formidlingsevnen, det å få folk til å forestille seg ting. Du må formidle det bildet som du har i hodet så tydelig som mulig. De som sitter i salen må ha det samme bildet som deg i hodene sine. De må, med din hjelp, se situasjonen på samme humoristiske måte. Formidlingsevne handler også om timing, rytme og lyd.
Dagfinn på engelsk
– Du gjorde noen jobber i London – hvordan gikk det?
– Jeg gjorde seks klubber over hele London, jeg har i grunn drømt om det siden jeg gjorde en jobb i England i 1996.
– Engelsken er ok, så språket er ikke noe problem. Nå kunne jeg nok gjort jobber i  Comedy Store, men hva da om det går sånn halvveis og så mister du lysten? Jeg ville begynne på klubbnivå, så jeg gjorde seks klubber, med alt fra fra åtte publikummere til firehundre. Det gikk veldig bra, og jeg fikk en bekreftelse på at jeg kan jobbe i engelskspråklige land. Det gjør heller ikke så mye om du bommer på et ord eller to; alle vet at du er fra Norge.
– Dette er vel et viktig karrieresteg?
– Ja, det er det. Jeg har tanker om å reise enda mer ut, og jeg vil gjøre jobber i USA og Canada.
– Hvor lenge kommer du til å stå på en scene?
– Det vet jeg ikke. Kroppen er ikke som før. Jeg gikk på trynet på ski i fjor.
– På slalåm?
– Nei, på langrenn faktisk. Og jeg har vondt ennå. Jeg går aldri på langrenn, men jeg gjorde det av kjærlighet til barn og kone. Det gjør fremdeles vondt. Jeg merker at kroppen ikke reparerer seg selv lenger. Det går fort nedover nå.