– Det perfekte liv er umulig

Del artikkelen i Sosial medier

Midt i en hektisk turné med showet Supersmud har Dagfinn Lyngbø klart å finne tid til plateinnspilling. Barneplaten Guttelus ble utgitt på hans bursdag 10. november.

Det er tidlig morgen i desember. En grå onsdag med sur vind og sludd. Dagfinn Lyngbø kommer rett fra P3-morgen på Marienlyst, hvor han nok en gang har promotert den nye platen.

Låtene er blitt til som et biprosjekt til Supersmud, og for anledningen satte han sammen gruppen Dagfinn Lyngbøs Barneband. Her finner vi Bjarte Jørgensen på trommer, Kato Ådland på gitar og Kai Taule på bass.

Innspillingen ble gjort i Havnelageret Studio på Dokkeskjærkaien, og på forskjellige hotellrom rundt om i landet. Låten Pappkartong ble til på et hotellrom i Førde. Da satt Dagfinn og Bjarne og rev i stykker papp for å lage lydeffekter.

ÆRLIGE TILBAKEMELDINGER

– Musikken har alltid vært viktig for meg. Jeg gikk musikklinjen på videregående og sang i Ten Sing-kor på Askøy. Men det var trommeslager jeg drømte om å bli. I jazzband eller i et symfoniorkester, forteller den populære stand up-komikeren fra Askøy.

– Hvorfor ble det barneplate?

– Det er en naturlig konsekvens av hvordan jeg har det. Jeg lever og ånder med barneaktiviteter i hverdagen. Der sitter jeg og skriver på egne ting, men så er hodet fullt av kosedyr og nattasanger og henting i barnehagen. Så da tvang det seg nesten på noen tekster som passet for barn. Barna har vært med på hele prosessen, fra skisser på kassegitaren til ferdige sanger.

Sammen med konemor Pernille Sørensen har han sønnene Lasse (6) og Ludvik (10).

– Hva synes guttene om platen?

– De liker den, men er ganske nøkterne. De tenker kanskje at alle foreldre lager en plate i ny og ne. Barn er veldig ærlige i tilbakemeldingene, du kan se det i ansiktet deres. Hvis de ikke synes det er morsomt, så ler de ikke. De får et alvorlig uttrykk i fjeset, sier Lyngbø, og illustrerer med å gi meg et fårete, tomt blikk.

– Så sier de bare «ok», og går. Da forstår du at dette ikke var noe. Språket kan godt være litt voksent, bare melodien er fengende og teksten handler om noe de kan relatere seg til. Guttelus har mange forskjellige musikksjangre, og jeg håper platen kan fungere for voksne også.

– LA BARNA KJEDE SEG

Brunostskiven er spist, og kaffen drukket. Blodsukkeret stiger, og Lyngbø har snakket seg varm.

– Du setter ikke en syvåring til å lese Narnia, men du kan godt lese Narnia for en syvåring.

– Når det kommer til kultur, kan man godt gi barna en utfordring. Men da må de voksne være med og høre på, eller lese for ungene. Du setter ikke en syvåring til å lese Narnia, men du kan godt lese Narnia for en syvåring, sier han.

– Da kan man snakke om det som skjer, og forklare vanskelige ord. Hvis du synes det er interessant, vil barna synes det samme. Barn kan ha utbytte av all kunst og kultur. Det handler bare om at voksne må være med og vise at de også er nysgjerrige. Hjemme hos oss har vi lest alle Narnia-bøkene; ungene digger det universet. Det er noe eget ved den roen de får når de samles rundt en god historie.

– Farsrollen er ikke noe du tar lett på?

– Nei, den rollen har heldigvis endret seg positivt siden jeg selv var barn. Dagens fedre har mye mer kontakt med barna sine enn før. Vi bruker mer tid på dem.

– Men vi må tørre å la barn kjede seg mer; de trenger ikke å bli underholdt hele tiden, for det å kjede seg er en slags meditativ tilstand som gjør at hjernen, i alle fall i min verden, får utforske nye kreative idéer. Gi de fred til å kjede seg, og la de gå gatelangs og sparke ned et busskilt, hahaha.

FRITT SPILLEROM PÅ INTERNETT

Noen GPS-tracker ungene og tror at de har full kontroll, men Lyngbø mener at den virkelige faren i dag ikke står bak en busk, men ligger i sosiale media. Det er der det er viktig å følge med på hva barna driver med, og der har vi voksne ofte ikke den kompetansen som trengs, barna ligger i forkant av oss.

– På chatterommene og i forskjellige apper foregår det mobbing, trusler og det som verre er. Internett gjør det mulig å nå et barn mens det sitter på barnerommet hjemme, i sitt eget hus. Der, hvor det skal være aller tryggest. Det er et kjempeproblem.

– Hva bør foreldre gjøre for å hindre dette?

– Hjemme hos oss tok vi praten om internett og telefon veldig tidlig, og tar det jevnlig opp. Det er viktig å fortelle ungene at andre blir lei seg når man skriver stygge ting om dem. Det er så lett å skrive, men det sitter noen i den andre enden som blir berørt.

DET PERFEKTE LIV

I Supersmud tar Dagfinn Lyngbø opp problematikken med følelsen av å ikke strekke til. Spesielt hos de unge. Dette går på at vi alle har en forestilling om det perfekte liv som vi prøver å jobbe mot. Vi vil ha en bra jobb, en fin bil og gjøre de riktige tingene.

– I våre dager er dette blitt så ekstremt. Det er sånt enormt fokus på at alt skal være perfekt. Du skal være miljøvennlig, oppdra barna riktig og spise de riktige matvarene. Det blir et press, alt sammen.

Men for dem som vokser opp i dag mener han at det er annerledes. Det er ikke nok å være flink på skolen; de skal være flinke på alle områder i livet.

– Da kan jeg skjønne at mange unge sliter med prestasjonsangst. Standarden er blitt så høy at det er umulig å nå opp. Det har vært viktig for meg å vise at det å være menneske er å feile. Man må legge listen på et nivå man kan mestre. På den måten kan man positivt overraske seg selv, og ikke konstant bli skuffet, sier Lyngbø.

– Før var det sånn at når noen hadde fint hus og dyr bil, så aksepterte vi det. De har det, men det har ikke vi. Ferdig med den saken. Men nå skal alle prøve å jobbe seg opp, vise at jeg er like god som dem. Det er en standardheving av livet som ikke er god for de unge.

JAGET ETTER SEKSERE

Da Lyngbø gikk på skolen, husker han at det sjelden var flere enn to til tre stykker i klassen som hadde seks i noe fag. De fleste lå rundt fire. Nå mener han at jaget etter seksere har blitt enormt, og flere og flere får dem.

– Aldri før har ungdom vært smartere enn de er nå. De er høflige, gjør lekser og oppfører seg på alle måter. Likevel føler de selv at de ikke er gode nok. Skjønner du, det er et kjempeproblem!

– Jeg hørte om en gutt som var blitt utbrent, møtt veggen, måtte slutte på skolen og begynne å jobbe. Hadde historien skjedd på åttitallet, da jeg vokste opp, ville det handlet om én som ikke fikk det til. Kanskje hadde han lese/skrive-vansker, eller stryk og nuggen i alle fag. Men denne karen fikk seksere i alle fag! Ingen var flinkere enn ham. Hva er det som skjer? Dette har gått feil vei!

– Hvordan var din egen barndom på Askøy?

– Jeg hadde en kjempefin barndom. Det heter seg at hvis du ikke husker så mye av barndommen, så har du hatt en fin barndom. Jeg husker nesten ingen ting før jeg ble 25 år, hahaha. Jeg følte meg nok litt alene, for jeg bodde på en gård inne i skauen. Men så gikk jeg gjennom den til boligfeltet, og der traff jeg kamerater.

– Barnehage har jeg aldri gått i, men jeg var i en sånn barnepark noen uker. Der hadde jeg ikke likt meg i det hele tatt tydeligvis, for jeg sto og gråt ved porten hver dag mamma hentet meg. Jeg hadde fått juling av en som het Leif, så jeg syntes det var helt forferdelig der.

– Du har kanskje fremdeles en høne å plukke med Leif?

– Ja, jeg har ikke gjort opp der ennå. Jeg skal nappe luen hans når jeg treffer ham.

«IKKE RØR GIFTSKAPET»

– Hva ba dine foreldre deg passe deg for som liten?

– Ikke så mye. Det var jo sånn gårdsproblematikk, eller skal jeg heller si gartneriproblematikk. Vi hadde et giftskap med forskjellige plantevernmidler, og foreldrene mine var veldig opptatte av at jeg ikke fikk røre det.

– Det har vært viktig for meg å vise at det å være menneske er å feile. Man må legge listen på et nivå man kan mestre. På den måten kan man positivt overraske seg selv, og ikke konstant bli skuffet.

– Men ellers var jeg gårdsgutt og fikk prøve mange ting tidlig. Å kjøre traktor og bruke kangohammer og annet utstyr var helt greit. Bare jeg ikke rørte giftskapet. Jeg fikk nok stort sett gjøre som jeg ville.

– Var du klassens moromann?

– Nei, det var jeg ikke. Da vi hadde sånn klassegjenforening, sa læreren til meg at hun aldri hadde trodd at jeg skulle bli komiker eller noe sånt. Den så hun ikke komme. Jeg hadde nok mye rart i hodet, og tullet med kompisene, men ikke noe mer. Jeg stilte meg aldri opp foran klassen og søkte oppmerksomhet med slike ting, forteller han.

– Folk tror ofte at standupere er morsomme hele tiden, men det er jo ikke det det går i. Man må ha noe å si; noe på hjertet som engasjerer. Å få en sal med fremmede til å le er noe annet enn å være klovn i vennegjengen.

MAGISK I BERGEN

Det er hittil solgt 145.000 billetter til Supersmud, men snart er det juleferie. På julaften blir det pinnekjøtt hjemme hos Dagfinn Lyngbø.

– Min kone er oppvokst med dyresteik på julaften, for hennes foreldre hadde ingen preferanser til ribbe. Derfor spiser vi reinsdyrsteik på førstedagen, og andredagen prøver jeg meg på sånn østlandsk svineribbe med svor og sånn.

I oppveksten hans var førjulstiden veldig travel hjemme på gården. Hele familien jobbet seint og tidlig.

– Hver adventstid sto vi på torget i Bergen og solgte, fra syv om morgenen til syv om kvelden. Det var slitsomt, men gøy også. Som liten pjokk kunne jeg få femti kroner i tips, rett i lommen!

Juletreet hugget de i skogen, men det ble ikke pyntet før seint lille julaften sammen med resten av huset.

– Vi måtte først gjøre klar salgsbilen til neste dag. Julaften sto vi på torget til halv to og solgte. Jeg husker at det var en helt spesiell stemning den dagen. Alt falt til ro, og alle var hyggelige og ønsket god jul. Det var helt unikt. Julaften på torget i Bergen var magisk.

Del artikkelen i Sosial medier