ragnarhovland1
MUNK I EIGEN PERSON: – Dei fleste av mine hovudpersonar er ei utgåve av meg sjølv i ei forstørra, forvridd og kanskje litt draumeaktig utgåve, seier Ragnar Hovland. (Foto: Roy Bjørge)

Den einaste beatpoeten frå Fusa

Del artikkelen i Sosial medier

Eg hugsar godt fyrste gongen eg las novellesamlinga «Vegen smal og porten trang» (1981), der eg mellom anna blei kjend med dei to siste beatpoetane frå Fusa. Så fortel Ragnar Hovland meg at dei begge eigentleg er ulike sider av han sjølv. – Så det var ikkje to beatpoetar i Fusa – det var berre ein? spør eg. – Ja, og knapt nok det, svarar han, og ler. – Knapt nok det.

«Der vi tar til er det mørkt. Det er den gamle skodda som ligg og breier seg over det heile. Kva skal ein gjere med det? Eg får berre bykse ut i ho. Ta kraftige symjetak og feste ei lykt på hatten min. Då må eg vel kunne gjere noko. Sjå der, ja, der er det eitkvart som rører seg. Det er folk her. Folk som gjer på noko og går att og fram. Det er gode greier. Kanskje vil det lysne litt no. Lat oss få nokre striper av sol så vi kan sjå kven det er, og kva det er dei har føre seg. Ikkje noko særleg, kan eg tenkje meg, men.»

Slik opnar debutboka til Ragnar Hovland. «Vi tar til i skodda» heiter det fyrste kapitlet – passande nok for byrjinga på eit langt forfattarskap – medan boka heiter «Alltid fleire dagar», og kom fyrste gong ut i 1979.

40 år og rundt 50 bøker seinare møter eg forfattaren over eit glas raudvin på Litteraturhuset i Bergen.

EIN EINSAM VANDRAR

ragnarhovland6 bokomslag
LITTERÆR BALANSEKUNSTNAR: Ragnar Hovland er aktuell med essaysamlinga «Litt betyr det no likevel» (Det Norske Samlaget, 2019), der han skriv om sine eigne favoritt-forfattarar.

Ragnar Hovland blei fødd i Bergen i 1952. Faren hans var prest, så oppveksten hans bar preg av at dei flytta mykje rundt. Då han var fire år gamal flytta familien til Strandvik sokn i Fusa kommune, og sju år seinare (i 1963) flytta dei til Luster i Sogn.

Mykje av barndomsopplevingane og personane han blei kjend med i desse små vestlandsbygdene har funne vegen inn i bøkene hans. Persongalleriet er rikt, med ei rad karakterar som på ein måte har kome og gått i forfattarskapet, nokon gongar under same namn, andre gongar lett forkledd.

Ein karakter som tidleg merka seg ut er Dr. Munk, ein mangfaldig person som me møter for fyrste gongen i bokform i ei novelle i «Vegen smal og porten trang» (og før det igjen hadde han dukka opp i ei novelle i tidsskriftet Vinduet, ei novelle som seinare fann sin plass i romanen «Bussen til Peking» frå 1984) – og som får ein sentral plass i romanen «Sveve over vatna (1982).

Munk minnar litt om Snusmumrikken – den einsame vandraren med munnspelet frå Tove Janssons bøker om Mummitroll-familien – noko eg-personen i «Sveve over vatna» tidleg påpeikar.

– Er det du som er Dr. Munk? opnar eg intervjuet.

– Ja, på ein måte, men i litt forstørra og forvridd utgåve, medgjev han.

– Men eg-personen i «Sveve over vatna» er jo ikkje Dr. Munk?

– Nei, men eg-personen er også meg på eit vis. Dei fleste av mine hovudpersonar er ei utgåve av meg sjølv i ei forstørra, forvridd og kanskje litt draumeaktig utgåve.

– Så det var ikkje to beatpoetar i Fusa – det var berre ein? seier eg, med henvising til forteljinga hans om «Dei siste beat-poetane i Midthordland» frå novellesamlinga «Vegen smal og porten trang» (1981).

– Ja, og knapt nok det, svarar han, og ler. – Knapt nok det.

[PostBlock id=480]

– Eg meinar at boka stod i skulebiblioteket, lyg eg, som også er oppvaksen i Fusa – men gjekk på gymnaset i Os kommune då boka kom ut.

– Det er fint at Fusa-folk har teke historia til seg, då, sjølv om det begynte litt dårleg, seier han.

SLEKTNINGANE VURDERTE SØKSMÅL

Opningsnovella i denne boka heiter noko så langt som «Ei fullstendig oversikt over rockens historie i Fusa kommune». Sjølve forteljinga er ikkje lenger enn at du kjem gjennom den over ein kopp kaffi.

– «Det siste eg kan tenkje meg er å fly rundt i kyrkjene og skravla» svara eg mor mi då ho føreslo at eg skulle studere til prest. Så der fekk dei den.

Den stod først på trykk i eit lite student-tidsskrift som heitte Tun – der Hovland var med i redaksjonen – og hadde der med ei setning om at lensmannen i bygda hadde ei flaske på baklomma.

– Så var det nokon i Fusa som på ein eller annan merkeleg måte hadde kome over og lese novella, fortel han.

– Lensmannen var kjend for å vera litt alkoholisert, og slektningane hans hadde sagt at dei vurderte å gå til injuriesak mot meg – men det skjedde jo ikkje då. Det var ikkje noko vondt meint frå mi side.

ragnarhovland4
FORFATTARENS KVARDAG: – På ein skikkeleg god arbeidsdag kan eg byrje å skrive i titida – etter å ha hatt eit par koppar kaffi. Så held eg det gåande med litt pauser, der eg tek meg nokon brødskiver, høyrer litt på musikk – eller ser ein Poirot-episode på tv, seier Ragnar Hovland. (Foto: Roy Bjørge)

– Du vaks opp i Strandvik?

– Ja, eg budde der frå eg var fire til eg var 11. Min far var først hjelpeprest der og så residerande kapellan.

– Og morfaren din var biskop i Bjørgvin på same tida. Du har aldri vurdert ei liknande karriere som dei? Det å vere prest går ofte i arv?

– Ein roman treng ikkje å ha så veldig streng struktur. Det skal vere rom for alskens innspel, innslag og historier på vegen.

– Ja, det gjer ofte det. Yngste søster mi blei teolog, men sjølv sa eg tidleg frå om at det ikkje var noko som låg for meg. «Det siste eg kan tenkje meg er å fly rundt i kyrkjene og skravla» svara eg mor mi då ho føreslo at eg skulle studere til prest. Så der fekk dei den.

– Du har jo på ein måte ein kyrkjelyd som du flyg rundt og skravlar med likevel – til eksempel her på Litteraturhuset?

– Jaudå, eg har skjøna at det er ein slags kyrkjelyd.

KORLEIS DET KJENNEST Å BLI GAMAL

Ragnar Hovland er aktuell med den nye essaysamlinga «Litt betyr det no likevel». Han plukkar her opp tråden frå «Kunsten å komme heim og andre essay» (2011), og skriv nok ein gong om personlege favoritt-forfattarar – blant andre Arthur Conan Doyle, Stella Gibbons, Torgny Lindgren, Kenneth Grahame, Kjartan Fløgstad, John Steinbeck, Arne Garborg, A. A. Milne og Claes Hylinger.

Han har òg funne plass til ein sterk tekst om attentatet på det franske satirebladet Charlie Hebdo, samt at me blir med han på ei reise til Austrheim for å møte forfattarkollegaen Odd W. Surén – ein svært fabulerande og draumeaktig tekst som nærast tryglar om å bli festa på film.

[PostBlock id=481]

Ferjemannen som fraktar han over til øykommunen i Nordhordland heiter passande nok Faron, sjølv om han hevdar at han er oppkalla etter den amerikanske countrysongaren Faron Young – og ikkje den mytologiske Kharon, som ifølgje gresk mytologi sette dei døde over til Dødsriket.

Over på andre sida treffer han til slutt Surén, som han har planar om å intervjua – men det einaste spørsmålet han rekk å få svar på er korleis det kjennest for forfattaren å bli gamal. «Det kjennest iallfall ikkje rettferdig, så mykje må eg vel ha lov til å seie» svarar Surén. Når eg les dette, tenkjer eg på det Hovland sa innleiingsvis; det med at fleire av karakterane i bøkene hans på eit vis er ulike sider av han sjølv.

EIN PASJONERT SIGARRØYKAR

Kanskje det er fordi han har klart å halda seg fri frå sigarettrøyking – til trass for at eg-figurane hans ofte har denne lasten; ikkje minst medan dei står og ventar på ferjemannen.

For Surén er vel ikkje gamal? Han er fødd i 1961, og berre to år eldre enn meg? Det står endåtil at teksten blei til som eit festskrift til Suréns femtiårsdag? Og Hovland sjølv? Han verkar vital og til stades, og ikkje overvettes tyngd ned av dei 67 åra han har bak seg. Kanskje det er fordi han har klart å halda seg fri frå sigarettrøyking – til trass for at eg-figurane hans ofte har denne lasten; ikkje minst medan dei står og ventar på ferjemannen.

– Eg har aldri røykt sigarettar, men for ein del år sidan var eg ein pasjonert sigarrøykar, fortel Hovland.

– Det var ein periode der eg og kona reiste årleg til Cuba, og då kjøpte eg billege sigarar. Når eg hadde brukt dei opp, kjøpte eg kubanske sigarar hos Bjørn «Stutum» Sand på Majorstuen Tobakk. Han fylte 90 i fjor, men står framleis bak disken der. Så då byrja eg alltid dagen med ein kopp kaffi og ein kubansk sigar – som eg røykte innandørs.

– Du inhalerte vel ikkje?

– Nei, det skal ein ikkje gjere med sigar. Det tok gjerne ein times tid – og då var eg klar til å byrje å skrive. No er det vel ti år sidan eg slutta med å røyke sigarar, men eg skriv framleis bøker.

– Det går vel ikkje an for ein forfattar å pensjonere seg?

– Nei, så lenge ein kjenner at ein har eit eller anna å bidra med, så fortset ein med det – og tek imot desse pensjonspengane.

«GLAD OG FORNØGD, MEN MED EIN UNDERLEG LENGT I SEG»

Dei fleste artiklane i den nye essaysamlinga har tidlegare stått på trykk i Klassekampen, der Hovland lenge hadde den faste spalta «God bok». I tillegg har han teke med litt tidlegare upublisert materiale, samt nokon artiklar som har vore publisert andre stader.

– Eg har redigert tekstane litt, og teke vekk referansane til samanhengen dei stod i før – men eg opplyser om kor dei har stått på trykk, seier han.

[PostBlock id=482]

Fleire av tekstane i dei to essaysamlingane handlar om fabulerande barnelitteratur. I den førre boka skreiv han om Lewis Carroll og Tove Jansson, medan han denne gongen har med tekstar om A. A. Milne (Ole Brumm-bøkene) og Kenneth Grahame («Det suser i sivet»).

– Det er ei frykteleg uansvarleg padde me møter i «Det suser i sivet»?

Sjølv skriv Hovland at det er «ei bok som gir lesaren lyst til å vere eit lite dyr. Eit lite dyr som har gode vener som ein kan sitje saman med framfor ein varm peis med eit glas punsj i mørke og hustrige kveldar. Glad og fornøgd, men med ein underleg lengt i seg». Og dét, tenkjer eg, er ord som er ganske treffande på Hovlands eigne bøker.

– Ja, den padda er ein strålande litterær figur; totalt hensynlaus, egoistisk og anarkistisk. Boka kom ut tidleg på 1900-talet, og inspirerte Milne til å skrive Ole Brumm-bøkene. Han elska den boka, og snakka om den til folk heile tida – det blei nesten som ei plage for omgjevnadene – og han dramatiserte den også. Så utan «Det suser i sivet» så hadde det kanskje ikkje vore nokon Ole Brumm-bøker heller.

Sjølv skriv Hovland at det er «ei bok som gir lesaren lyst til å vere eit lite dyr. Eit lite dyr som har gode vener som ein kan sitje saman med framfor ein varm peis med eit glas punsj i mørke og hustrige kveldar. Glad og fornøgd, men med ein underleg lengt i seg».

Og dét, tenkjer eg, er ord som er ganske treffande på Hovlands eigne bøker.

– Eg prøver å gjere litt av det same i mine eigne bøker. Ein roman treng ikkje å ha så veldig streng struktur. Det skal vere rom for alskens innspel, innslag og historier på vegen.

DEI TRE KUMPANANE

– Når kjem det ein ny roman frå deg?

– Eg skulle eigentleg hatt ein ute no, samstundes med essaysamlinga. Det vil sei, den skulle ha kome ut i fjor, men den har stoppa opp litegrann, så eg har lagt den – veldig midlertidig – på is. Eg skal byrje på ho igjen i løpet av hausten.

– Blir det gjensyn med nokon av dei gamle kjenningane?

– Nei, eg skriv om ein ny karakter. Eg hadde tenkt å gje ut to bøker samtidig, slik eg gjorde i 2011. Men så skar det seg altså, og då sa forlaget at «du får no i eit kvart fall gje ut essayboka, då, sidan du ikkje får ferdig romanen».

– Har du kjent på at det du skriv om endrar seg etter som du blir eldre? At du har andre fokus?

– Det har eg, men samtidig så har eg ikkje tapt det gamle fokuset av syne. Hovudpersoname mine er blitt eldre i takt med mi eiga aldring – og har fått litt andre perspektiv på livet, seier han.

– Samstundes lever mine tidlege karakterar på ein måte med i det eg skriv i dag, sjølv om eg ikkje skriv om dei. Eg har ein plan om at eg skal skrive ei siste bok om Dr. Munk og hans kumpaner – eg kjenner på at eg ikkje heilt har runda av deira historier – så eg tenkjer at når eg er ferdig med den romanen eg skriv på no, så skal eg kanskje vende tilbake til Munk-universet ein siste gong – slik Alexandre Dumas gjorde i den siste boka om De tre musketerer.

– Korleis går det med dei, så lenge etter?

– Nei, sei det. Det er dét eg må finne ut av, så eg må nok gjere litt research.

AKUTT LÆRARMANGEL I KVINNHERAD

– Var det først etter suksessen med «Sveve over vatna» at du forstod at det var dette du ville gjere?

– Nei, det forstod eg vel etter at eg hadde debutert nokre år før. Eg hadde ei kone som hadde fast jobb, så eg tenkte at me saman skulle klare å få dette til å gå rundt. I 1980 flytta me til Kvinnherad, der det det var akutt lærarmangel ved den vidaregåande skulen – så dei trygla meg om å ta ei 60 prosent stilling som engelsk- og tysklærar, fortel han.

– Eg trur ikkje eg var nokon bra lærar, men av og til har eg møtt igjen gamle elevar som har sagt at dei er veldig glad for at eg hadde opna verda litt for dei. Så det har ikkje vore heilt mislukka likevel.

– Eg jobba der i eitt år, og tok så eit friår for å skrive «Sveve over vatna». Så kom dei igjen i akutt lærarmangel, og då underviste eg eitt år til – i 112 prosent stilling. Det var kraftig kost.

– Eg trur ikkje eg var nokon bra lærar, men av og til har eg møtt igjen nokon av mine gamle elevar som har sagt at dei er veldig glad for at eg hadde opna verda litt for dei. Så det har ikkje vore heilt mislukka likevel.

– Det er vel framleis litt lærar i deg då, ikkje minst i den nye boka, der du fortel om dine eigne lesaropplevingar?

Ja, eg har alltid hatt ei slik formidlingstrong. Eg har også undervist i fem år på Skrivekunstakademiet – saman med Jon Fosse og Rolf Sagen. Etter 1993 har eg ikkje hatt nokon fast jobb, med unntak for litt deltid som konsulent for Det Norske Samlaget.

MUMMITROLL PÅ SKRIVEBORDET

– Korleis gjer du det med skrivinga? Legg du den opp som fast arbeidstid; at du kvar dag står opp og set deg til datamaskina – anten det endar i eitt ord eller fleire sider?

– Nei, eg gjer ikkje det. Eg er ikkje så disiplinert. På ein skikkeleg god arbeidsdag kan eg byrje å skrive i titida – etter å ha hatt eit par koppar kaffi. Så held eg det gåande med litt pauser, der eg tek meg nokon brødskiver, høyrer litt på musikk – eller ser ein Poirot-episode på tv.

– Skriv du i hovudet?

– Ja, og eg noterer litt når eg kjem på noko. Eg likar godt å bruke kulepenn. Alle dei fyrste bøkene blei kladda med kulepenn før eg førte dei inn på skrivemaskin. Så blei det pc då, tidleg på nittitalet.

– Er det enkelte gjenstandar du må ha rundt deg når du skriv, slik som bøker eller reiseminner?

– Eg har veldig mange slike små plastfigurar av riddarar, cowboyar, indianarar og mummitroll som eg innimellom legg ut bilete av på Facebook, men det kan bli for mykje av det også. Når eg er åleine heime pleier eg å fortrekke til eit meir ryddig bord i stova, og set opp pcen der. Det er greit å ha det litt rotete, men eg kjem til eit punkt der eg treng å ha det litt meir ryddig. Innimellom skriv eg utanfor heimen, gjerne på eit hotellrom i andre land.

– Fungerar det då?

– Ja, då er det jo veldig ryddig. Då er det ingen distraherande moment, så det er fint.

– Kor finn du inspirasjon til skrivinga?

– Der kan eg svare som min kollega Hasse Alfredson (Hans Folke «Hasse» Alfredson (1931-2017), svensk skodespelar, komikar og forfattar, journ. komm.). Ein gong på sine eldre dagar blei han spurt om kor han fekk inspirasjonen frå. Tilsynelatande tenkte han seg godt om før han svarte. Så smilte han lurt og sa: «Från Tyskland!».

[PostBlock id=398]

Hovland humrar litt, før han fortset:

– Det er veldig freistande å svare det same som han, men rett svar – om eg skal vere seriøs – er jo alt ein har opplevd, alt ein har lese og alt ein har sett på tv og på kino, samt veldig mange folk eg har kjent gjennom livet.

– Eg likar godt å bruke kulepenn. Alle dei fyrste bøkene blei kladda med kulepenn før eg førte dei inn på skrivemaskin.

– Kjenner folk seg igjen i det du skriv?

– Ja, og mykje meir enn det dei har dekning for. Eg har gamle skulekameratar som har sagt at dei har kjent seg igjen. Dei har litt rett innimellom, men ikkje så rett som dei trur at dei har.

EIT URBANT ROVDYR

– Me snakka litt om boka «Sveve over vatna» i stad. Ein nærast mytisk karakter i denne er Metroulven, eit Minotaurus-liknande rovdyr som herjar på Metroen i Paris. Du skriv at han til slutt blei skoten i eit lynangrep frå presidentens tøffaste fallskjermsoldatar?

– Ryktet sa det, men eg trur han slapp unna på nærast mirakuløst vis. Eg har ikkje høyrt at han blei teken nokon gong. Det er så frykteleg lenge sidan, så eg hugsar ikkje heilt kva som var bakgrunnen heller – men det var ein slag terrorist i litt liten målestokk som gjorde aksjonar på Metroen i Paris. Kor ulven kom inn i biletet hugsar eg ikkje lenger.

ragnarhovland5 Steffen Kverneland
AMPUTERT HOVLAND-KLASSIKAR: Steffen Kverneland brukte Gro Harlem Brundtland, Thorbjørn Jagland og Thorvald Stoltenberg i rollene som Dr. Munk, eg-personen og Waglen då han laga teikneserieversjon av eit kapittel frå romanen «Dr. Munks testamente». (Frå Dagbladet-serien «Amputerte klassikere», gjengjeve med tillating frå Steffen Kverneland)

– Er det nokon som har prøvd å teikne Metroulven?

– Ja, eg har faktisk sett teikningar av han, men eg har ikkje nokon av dei sjølv.

Det burde uansett ikkje vere ei alt for vanskeleg oppgåve, i og med at den urbane ulveskapningen er inngåande skildra i boka. «Av og til kunne ein sjå dei gule augene hans lyse gjennom vindauget. Då trakk folk seg tettare saman i kupéen og pusta kvitløk på kvarandre» står det ein stad, der det vidare heiter at «barn og eldre og skrøpelege vågde seg nødig ned i metroen åleine» etter at vargen hadde kravd 17 dødsoffer.

– Steffen Kverneland hadde sikkert teke utfordringa, føreslår eg.

– Det einaste kravet for å kunne henta ut stipendpengane var at eg hadde eit kort frå biblioteket på Sorbonne, så det skaffa eg meg. Etter det var alt greit; eg kunne gjera kva eg ville. Eg brukte stort sett tida mi på å lese bøker og gå på kino.

– Ja, han har jo illustrert noko av det eg har laga, seier han, og viser til «Amputerte klassikere»-serien som lenge gjekk som fast heilsides teikneserie i Dagbladets søndagsutgåve.

To av desse sundklipte litterære verka tek utgangspunkt i Hovland-bøker; den eine ein «amputert» versjon av den lett erotiske novella «Sommarens blå flygel» (også frå «Vegen smal og porten trang»), den andre eit kapittel frå romanen «Dr. Munks testamente» (1996) – der Kverneland brukar tre kjende norske politikarar til å fylle rollene som dei tre hovudpersonane.

STUDIEOPPHALD I PARIS

– Ein del av handlinga i «Sveve over vatna» går føre seg i Paris. Har du budd der sjølv?

– Paris-delen skjer i 1977. Eg budde der i eit semester året etter, så eg har brukt mykje av mine opplevingar i Paris.

– Var det eit studieopphald?

– Ja. Eg skulle skrive fransk hovudoppgåve, og hadde fått tildelt ein vegleiar ved Sorbonne-universitetet. Då eg kom til Paris, måtte eg drive eit intenst detektivarbeid berre for å finne fram til kvar han heldt til – men til slutt fant eg det ut, fortel han.

– Eg heiv meg over han mellom to førelesningar, og sa at «du skal vere min vegleiar». Det visste han ingen ting om. «Kva skal du skrive om då?» spurte han. «Boris Vians roman ‘Dager av skum’» svara eg. «Den boka kan eg ikkje noko om, så der kan eg ikkje hjelpe» svara han. Det var fyrste og siste møte med min vegleiar.

– Så du reiste heim igjen då?

– Neidå. Eg hadde fransk statsstipend, så eg gjekk og heva mine pengar. Det einaste kravet for å kunne henta ut stipendpengane var at eg hadde eit kort frå biblioteket på Sorbonne, så det skaffa eg meg. Etter det var alt greit; eg kunne gjera kva eg ville. Eg brukte stort sett tida mi på å lese bøker og gå på kino.

Ragnar Hovland feirar i år 40 år som forfattar. Essaysamlinga Litt betyr det no likevel kom ut i oktober på Det Norske Samlaget.

Del artikkelen i Sosial medier

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this