Nordpool SPA
MÅTTE SVELGE TRE GANGER: – Når du er forfatter er du nødt til å være litt frempå, men jeg måtte svelge tre ganger før jeg satte meg inn i den folierte bilen, sier Jørgen Jæger. (Foto: Ove Landro)

Jægers krim kan bli film

Jørgen Jægers «Judasskuddet» var den nest mest solgte krimboken i sommer, bare slått av Jo Nesbø. Nå har forfatteren fra Fana tatt steget fullt ut og kjører rundt i en bil foliert med omslaget på suksessboken og med personlige skilter. – Når du er forfatter er du nødt til å være litt frempå, sier Jæger, som også røper at et filmselskap snuser på bøkene hans.

Førsteopplaget på 10.000 eksemplarer ble revet bort allerede før lanseringen i sommer, og et nytt opplag på 10.000 ble bestilt. «Judasskuddet» var hovedbok i bokklubbene Bestselgerklubben og Krim & Spenning, og den lå på bokhandlerforeningens bestselgerliste i 14 uker.

Jægers siste krim var den tredje mest solgte norske skjønnlitterære bok første halvår ifølge Bokhandlerforeningen – han ble bare slått av Ingvar Ambjørnsen og Jo Nesbø. «Judasskuddet» var dessuten den nest mest solgte norske krim i juni og juli, kun forbigått av nevnte Nesbø.

Når forfatteren nå reiser på høstturné setter han seg i bilen som er foliert med omslaget av suksessboken, og han har dessuten utstyrt kjøretøyet med personlige skilter. Til tross for at det har gått mer enn 15 år siden debuten, er det like spesielt for ham hver gang en bok er ferdig.

TRENGER MOTSTAND

– Jeg får beskjed fra leserne mine om at «du rører ikke Ole Vik». Han holdt jo på å stryke med. Men jeg har flere lag å skrelle av hovedpersonene mine, og det kommer historier om Ole Vik en stund fremover ennå.

– Det er uvirkelig og stort hver gang jeg holder en ny bok i hendene. Det er ingen forskjell fra debuten i 2003. Det er en lang prosess fra du begynner å skrive på en bok til du har den mellom to permer.

Den skal gjennom flere runder med redaktøren, det skal strykes, strammes inn og legges til.

– Vi kan også gå noen runder med hensyn til tittelen på boken. Så når boken omsider kommer fra trykkeriet er det en like stor opplevelse hver eneste gang.

Som skrivende flest blir han blind på sitt eget stoff, og er avhengig av at andre leser gjennom teksten og kommer med tilbakemeldinger.

– Og så diskuterer jeg plottet med min kone. Jeg forteller henne litt om hvordan jeg har tenkt å bygge opp historien, og hva de forskjellige personene blir utsatt for. Da er hun veldig god på å si for eksempel at «hun ville reagert sånn» og «han ville ikke ha reagert sånn». I en slik fase må jeg ha motstand; å bare få positive tilbakemeldinger da er ikke interessant, sier han.

– Så motstand får jeg, og spesielt redaktøren min kan være ganske tøff. Det hender at jeg river meg i håret noen ganger og tenker at dette kan jeg ikke endre, men så går jeg noen runder med meg selv og tenker at hun kanskje har et poeng likevel.

Jæger har vært nominert til bokhandlerprisen i 2012, 2015, 2016 og 2017. Også det er fremdeles like stas.

– Det er en anerkjennelse fra de ansatte hos bokhandlerne. Bare det å bli nominert der er en stor ære. Det utgis utallige bøker, og de nominerer ti bøker hvert år. Så at jeg har blitt nominert så mange ganger setter jeg veldig stor pris på, sier Jæger.

JO, JØRGEN OG JØRN

NY JÆGER-KRIM: «Ondskapen herjer under overflaten i idylliske Fjellberghavn. Flere mennesker ryddes av veien, og drapene kamufleres som overdosedødsfall» skriver forlaget i forhåndsomtalen.

Forfatteren er oversatt til dansk, nederlandsk, svensk og tysk. De tre siste bøkene har lagt på topp tre-listene i Norge, og har hver enkelt solgt i rundt 20.000 eksemplarer. Salg gjennom bokklubbene kommer i tillegg. De siste tre årene har han solgt over hundre tusen bøker i året. Han er også populær på strømmetjenesten Storytel. Krimtoppen i Norge handler for det meste om Jørgen Jæger, Jo Nesbø og Jørn Lier Horst, selv om også Unni Lindell og Anne Holt ligger høyt.

Men selv har han ikke tid til å lese noen av de andre krimforfatterne.

– Jeg må prioritere. Jeg leser veldig mange aviser, jeg må holde meg orientert og vite hva som foregår i samfunnet. Jeg ser lite på tv. Jeg bruker tiden på å skrive. Samtidig må jeg være tilstede i familien min. Min kone og jeg har tilsammen elleve barnebarn, og jeg ønsker også å tilbringe tid sammen med dem. Så alt krever sin tid.

Når Jæger jobber med en ny krimroman går han inn i en boble, og kan bruke litt tid mellom vissheten om at han skal skrive til han faktisk setter seg ned foran tastaturet.

– Da kan jeg gå litt rundt i huset og ordne forskjellige ting, mens hodet jobber og innstiller seg på hva som skal skje. Så setter jeg meg ned og går inn i boblen.

– Det er en del som skal bearbeides og mange tråder man skal ha oversikt over. Dessuten er det jo slik at du kan være oppstemt og glad én dag, men trøtt og lei en annen. Det skal ikke prege det du skriver. Akkurat det – å unngå at stemningen du selv er i slår ut på skrivingen – kan være ganske vrient. Men det må man takle.

TEKSTEN LEVER SITT EGET LIV

Selv om Jæger har et plott klart når han begynner å skrive, kjenner han ikke handlingen i detalj.

– Det at man har et barn som blir rusavhengig kan skje alle, og det kan ødelegge og ruinere en familie.

– Forfattere jobber veldig forskjellig. Noen setter opp detaljerte synopsis, og noen lager minikapitler fra begynnelse til slutt. Det har jeg prøvd en gang, men jeg opplevde allerede i kapittel tre at stoffet levde sitt eget liv, forteller han.

– Jeg pleier å bygge mine plott rundt et samfunnstema. Jeg må vite hvem forbryteren er, og jeg må vite slutten. Jeg vet også begynnelsen. Det som skal skje mellom begynnelsen og slutten bygger jeg underveis. Jeg hadde ikke orket å skrive så mye om det ikke var lystbetont, og hvis jeg hadde visst alt på forhånd hadde det ikke vært så spennende å skrive.

– Derfor må jeg ha frihet til å være kreativ og finne ut ting underveis. Noen ganger skriver jeg meg helt ut på siden, og da må jeg finne tilbake til utgangspunktet og fokusere. Noen ganger lever personene i fortellingen sine egne liv, og da må jeg ta kontrollen igjen og stramme inn. Det er en interessant og givende måte å jobbe på, forteller Jæger.

– Men jeg må vite hvem morderen er fordi det er en uskreven regel i krimlitteratur at drapsmannen ikke bare skal dukke opp litt umotivert i siste kapittel. Han skal være tilstede underveis i en større eller mindre rolle. Og så handler det om mennesker, levende mennesker, og da må gjerningsmannen og handlingen være bygget opp på en slik måte at når han blir avslørt i siste kapittel, slik at leseren kan tenke at «ja, det kunne han ha gjort». Men du må ikke bygge ham opp for tydelig heller. Det er en utfordrende balansegang.

– Henter du inspirasjon fra virkeligheten?

– Ja, det har jeg gjort flere ganger. I forbindelse med arbeidet med «Judasskuddet» var jeg på en turné med boken jeg hadde skrevet før, «Guden». Jeg befant meg på et tidspunkt i Flå i Telemark. Etter bokintervjuet der kom det en dame bort til meg og fortalte at hun hadde en spennende historie om sitt liv, og lurte på om jeg ville høre den, og det hadde jeg.

De snakket sammen i en time, der hun fortalte om sin narkomane sønn, og hvordan det hadde ødelagt hele familien med alle de problemene som følger med et barn som er rusavhengig.

– Jeg har ikke skrevet hennes historie i «Judasskuddet», men hun ga meg inspirasjon til å skrive om hva som kan skje i en slik familie. Det er titusen sprøytenarkomaner i Norge. Alle disse har en mor, far, søster og bror, besteforeldre, onkler, tanter og venner. Vi hører aldri noe om dem.

– Hvorfor er det slik? Jo, fordi de føler skam over at noen vil tro at de har mislykkes som foreldre og som familie. Dette er helt alminnelige mennesker, og slett ikke dårlige familier. Det at man har et barn som blir rusavhengig kan skje alle, og det kan ødelegge og ruinere en familie.

– Bare tenk på hva en far føler når datteren langsomt glir fra ham, og så vet han at datteren selger seg for å få penger til rusavhengigheten sin.

– Bare tenk på hva en far føler når datteren langsomt glir fra ham, og så vet han at datteren selger seg for å få penger til rusavhengigheten sin. Så denne kvinnen var utgangspunktet for at jeg skrev om hva som kan skje med en familie når datteren har narkotikagjeld som hun ikke klarer å betale, og familien ruinerer seg for å hindre at datteren må prostituere seg. Så kommer bakmennene på døren til familien for å kreve pengene.

– Det skjer ofte at folk kommer til meg og sier at de har lest og kjent seg igjen i noe av det jeg har skrevet. Både på slike litteraturkvelder eller på gaten. Jeg får mange meldinger og mailer, og det synes jeg er hyggelig.

MENNESKER, IKKE PAPPFIGURER

Jæger leser anmeldelser og ulike bokblogger, og han prøver etter beste evne å svare på alle henvendelser han får fra leserne sine.

– Det hender at en anmeldelse kan irritere meg litt. Jeg opplever noen ganger at – spesielt noen avisanmeldere – anmelder noe annet. Noen av dem lever i en slags illusjon om at krim skal være sånn og ikke sånn. Men jeg vet jo hvordan jeg vil skrive og hvorfor jeg skriver sånn, så jeg kan ikke bry meg for mye om det.

– Hvilke av dine bøker er du spesielt godt fornøyd med?

– Jeg tror jeg har fått til å bygge opp et persongalleri som leserne liker. Jeg er opptatt av at menneskene jeg skriver om skal være nettopp det, mennesker og ikke pappfigurer.

– Personene jeg skriver om må være troverdige. Jeg beskriver dem mer innenfra enn visuelt. Ole Vik er grovskissert, men folk har vidt forskjellige oppfatninger av hvordan han ser ut. Det synes jeg er interessant. Det samme med Cecilie Hopen, den andre hovedpersonen. Hun er en jente full av indre motsetninger, sier han.

– Målet mitt er å bygge dem opp slik at de blir interessante for leserne, og det tror jeg er en del av suksessfaktoren. At man vil vite hva som skjer med dem. Så persongalleriet og det å skrive om og utvikle interessante og levende mennesker betyr mye. En av de største utfordringene en forfatter som skriver serier har, er å holde interessen for persongalleriet oppe bok for bok.  På et eller annet tidspunkt klarer vi ikke det lenger, og så daler interessen. Mange krimforfattere begynner på nytt med helt nye personer.

INTERESSE FRA FILMSELSKAP

– Blir det film av noen av disse bøkene?

– Et filmselskap snuser, men vi har ikke gjort noen avtale. Min bekymring når det gjelder film, er at han som skal spille Ole Vik vil kollidere med åtti prosent av leserne sin oppfatning av hvordan Vik er.

Den folierte bilen var ikke Jørgen Jæger sin idé.

– Det var forlaget som kom opp med ideen. Vi skulle lage en artig vri i forbindelse med lanseringen av «Judasskuddet», og da spurte forlaget om jeg hadde et forhold til noen av bilforhandlerne i Bergen. Jeg svarte som sant var at jeg har kjørt Audi i alle år.

STORKAPITAL: Petter Stordalen eier krimforlaget Capitana sammen med Jørn Lier Horst (25 prosent). Her er han sammen med Jørgen Jæger, som sammen med nevnte Horst selger mest krim i Norge, bare slått av Jo Nesbø. (Foto: Kjetil Skårdal Andersen)

Forlaget hans, Capitana, jobbet videre i det stille, og fikk i stand en avtale med Møller Bil. De spurte så om det var en spesiell bil han likte, og da svarte han Audi e-tron. Etter en stund kom det beskjed fra forlaget om at de skulle ha en bokkveld hos Møller på Minde.

– Jeg tenkte at når det først er så gale at jeg kjører rundt med en bil som er foliert med bokcoveret og navnet mitt på, så kunne jeg like godt ta den helt ut.

– Det kan umulig stemme, sa jeg. Men jeg kom ned en halvtime før, og så at de hadde ryddet hele hallen for biler, satt opp stoler, og på et podium sto en bil under en presenning. Hvor alle kom fra vet ikke jeg, men det kom hundre mennesker på dette bokbadet. Og midt under denne seansen avduket de bilen som var helfoliert med coveret på min siste krim. Jeg skulle få disponere bilen i tre uker mens vi var på turné på Vestlandet, i Rogaland og på Østlandet.

Etter boklanseringen på Minde, tok Jæger kontakt med bilforhandleren.

– Jeg hadde en seks år gammel Audi fra før. Da jeg skulle levere den folierte bilen tilbake etter tre uker ba jeg først om å få låne den en uke til, og det fikk jeg. Men da jeg omsider skulle kjøre den tilbake til Møller sa jeg det som det var; jeg hadde ikke lyst til å gi den fra meg, og ba om å få et tilbud på den. Og det fikk jeg.

– Så forhandlet vi litt rundt pris, før jeg slo til og kjøpte den. Da jeg eide bilen, kjøpte jeg personlige bilskilter, så nå kjører jeg rundt med Ole Vik på skiltene. Jeg tenkte at når det først er så gale at jeg kjører rundt med en bil som er foliert med bokcoveret og navnet mitt på, så kunne jeg like godt ta den helt ut, smiler Jæger.

Grensen for slike personlige skilt er syv tegn inkludert mellomrom. Ole Vik passet akkurat.

I forrige uke dro forfatteren på ny bokturné, først til Førde og Florø. Deretter til Vaksdal, Os og senere går turen til krimfestival i Kristiansand i midten av november. Og han skal også rundt til ulike bokhandlere lokalt.

MÅ VÆRE FREMPÅ

Jæger beskriver seg selv om beskjeden i utgangspunktet.

– Når du er forfatter er du nødt til å være litt frempå. Det er en del av jobben. Men jeg måtte svelge tre ganger før jeg satte meg inn i den folierte bilen. Det er klart den blir lagt merke til – folk snur seg og smiler og ler – så du blir veldig synlig.

– Nå må jeg være ekstra påpasselig på å oppføre meg i trafikken. Min kone synes nok at det blir litt for mye fokus. Men jeg tenker som så at man må tørre å stikke hodet litt frem som forfatter, og jeg har aldri hørt om andre forfattere som har gjort akkurat dette.

Nå er planen at også den neste bokens cover skal dekke Jægers bil. De siste seks bøkene har kommet med bare ett års mellomrom.

– Den neste kommer forhåpentligvis neste høst. At de kommer så tett er ikke tilfeldig. Er du for lenge borte i dette markedet så blir du glemt. Men så glapp jeg i fjor, og da foreslo Arve Juritzen, som var forleggeren min da, at jeg kunne gi ut alle krimnovellene mine i bokform. Jeg har satt meg som mål å levere neste manus til serien om Ole Vik i april.

– Det høres krevende ut å skulle levere 400 sider hvert år?

– Det er jo lystbetont, og det er jobben min. Dere i avis har også deadline å forholde dere til. Kanskje er det det lille presset som skal til for at man klarerer å levere. Det er ikke annerledes for meg, bortsett fra at mine deadliner har et litt lenger perspektiv. Men jeg har delmål, og må jobbe systematisk fra dag til dag.

Jæger forsikrer at det kommer krimbøker om Ole Vik i flere år fremover.

– Jeg får beskjed fra leserne mine om at «du rører ikke Ole Vik». Han holdt jo på å stryke med. Men jeg har flere lag å skrelle av hovedpersonene mine, og det kommer historier om Ole Vik en stund fremover ennå, lover Jæger.

Ove Landro
Redaktør Bergensmagasinet AS | Helgesensgate 17 | 5038 Bergen | Norge
ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this