Jarle Samdal eier og driver Teknisk Industrivern og har kompetanse på brannslukking. 50-åringen er også en lidenskapelig Brann-supporter. Like før sykkel-VM fikk den veltrente mannen hjerneslag.
På lørdag spiller Brann årets første seriekamp borte mot Odd. Helgen etter kommer Strømsgodset til Bergen. Jarle Samdal følger hvert spark. Spiller Brann borte tar han i mot venner og bekjente i Hansastuen, som han fikk bygget like utenfor boligen i Klauvsteinen på Melkeplassen. Er det hjemmekamp er han på plass på Stadion.
Du har kanskje sett ham, kledd i rødt og hvitt fra topp til tå, veivende med et flagg. Lidenskapen står skrevet i hele ansiktet. Mannen som har brannvern som yrke, brenner for Brann og Bergen.
Jarle kommer fra Fyllingsdalen og vokste opp i Dag Hammarskjøldsvei hvor han gikk på Løvås og Lynghaug skole, før det ble videregående skole på Katten. Familien flyttet til Melkeplassen da han var ti år, nærmere bestemt Løvstakkskiftet i Krohnegården. Samdal har gått mye på Løvstakken, og han går på Byfjellene så ofte han kan.
I fjor plantet han Brann-flagget på det høyeste fjellet i Bergen kommune; Gullfjellet som ligger 987 meter over havet. Supporteren kjente lukten av gull gjennom hele sesongen, men det endte med bronse. Nå synes Jarle han kjenner lukten av gull igjen.
SKIFTE HOTSPUR
Før han begynte med organisert fotball på Laksevåg, spilte han med kameratene i gaten.
– Vi dannet gatelag og kalte oss for Skifte Hotspur. En kompis av meg, Kjetil Aksdal, var Tottenham-supporter, og det var vi to som dro i gang aktiviteter. Hjemmebanen var på Pedermarken, rett over Kålhaugen, og Pedermarken var et stykke jorde av gården til mine besteforeldre, som min bestemor ga oss anledning til å bruke, forteller han.
– Vi satte opp mål og gjorde alt arbeidet selv, gjerne med god hjelp av fedre. En av fedrene var tømrer, han hjalp oss med materiale til å sette opp målene. En annen jobbet i sprengningsbransjen, og slik fikk vi nett. Min far drev Teknisk Industrivern, så han hadde masse forbindelser, og hjalp oss med fotballdrakter. Vi fikk de billig, men noe måtte vi betale, og det ordnet vi med å samle flasker. Draktene var hvite, akkurat som Tottenham sine.
– Det vi opplevde gjennom dette arbeidet var samhold og fellesskap; det var ikke snakk om at foreldrene skulle gjøre ting for oss, men de måtte gjerne hjelpe. Vi var med i gatecupen til BA, og faren til Kjetil var trener.
– Når begynte du å gå på Stadion?
– Min far tok meg med som liten gutt på 70-tallet, og da var det gjort, sier Samdal, og blir blank i øynene når han snakker om heltene fra 70- og 80-tallet: Steinar Aase, Kjell Rune Pedersen, Geir Austvik, Øyvind Pettersen, Neil McLeod og Arne Møller.
– På den tiden rykket vi jo ned og opp og ned igjen, men vi ga oss aldri, og dette med å være med både i medgang og motgang synes jeg er veldig viktig.
– Så husker jeg godt at da kampen var ferdig så var det full fart hjem for å se Sportsrevyen på NRK, og vi var spente på hvor mye de viste fra Brann-kampen. Lidenskapen og kjærligheten til Brann har jeg hatt så lenge jeg kan huske. Det har blitt sånn. Det har bare skjedd. Du kommer inn på Stadion og blir grepet av atmosfæren, lyden, lukten, spillet, jubelbrølet eller fortvilelsen, og så er det med deg resten av livet.
BARE SÅNN EG E’
Jarle snakker mye og energisk.
– Du må bare stoppe meg. Det e’ bare sånn eg e’.
Han trekker pusten.
– Når du kommer inn på Stadion skjer det noe magisk. Alt annet forsvinner. Du er bare der inne. Og det spiller ingen rolle hvor du kommer fra, hvilket parti du stemmer på, om du er direktør eller renovatør; alle der inne er opptatt av én ting, og det er Brann. Vi er en stor familie. Brann er samlende. Det er kanskje ikke så mye i samfunnet som samler oss lenger.
Samdal mener at fotball må spilles på naturgress.
– Vi må aldri få kunstgress på Stadion. Det er spesielt å komme inn og kjenne lukten av gress. Og så sitter man der og hører alle kommentarene. Summingen på tribunen. Husker du pølsene? Husker du selgerne i hvite frakker som gikk rundt og solgte pølser i buljongvann uten brød, men i et papir. Ikke ketchup, men med sterk sennep. «Eg ska’ ha en dobbel!»
Han gjør stemmen litt til og peker og fekter, som om mannen med det rødlige skjegget har italiensk blod i årene.
– Folk spør meg: Må du være sånn? Ja, men det e’ sånn eg e’. Det er sikkert noen som synes det er litt mye med meg. Hvorfor gjør han dette? Tror han at han e’ nåkke?? Men du må bare la sånt prelle av. Folk må være seg sjøl. Og jeg brenner for dette, hvis ikke hadde jeg ikke gjort det.
Jarle er gift med Gunn Inger Lyse Samdal fra Stranda på Sunnmøre, og de har Victoria Helene (11) og Jacob (5) sammen. Fra sitt forrige ekteskap har han barna Michel (30), René (26) og Antonio (21).
– Ingen av dem er spesielt opptatt av fotball, selv om de tre eldste har spilt tidligere, og Victoria Helene spiller på Frøya nå. De blir ikke med på Stadion for å se Brann. Jacob er mitt siste håp. Han kan Brann-sangen, og er med meg ut for å heise Brann-flagget på kampdagen.
– Kan du få med at jeg elsker min kone, Gunnien, og at jeg takker henne for at hun er så tålmodig med meg? spør han.
– Er du alltid like energisk?
– Jeg er veldig utadvendt, og jeg prøver å skape entusiasme rundt meg. Du hører meg når jeg kommer på jobb: «God morgen!» Kanskje til irritasjon for de som er morgentrøtte. Og rundt middagsbordet blir det nok litt vesen, ja, litt støy. Helst i positiv forstand. Er vi på familietur eller guttetur så gjør jeg det jeg kan for å skape litt liv og stemning.
BRANN TOK KONTAKT
I 2017 tok kommersiell leder i Brann, Camilla Schutz, kontakt. Discovery Norway (TV Norge, Max og Eurosport), Eliteserien og Nordic Screens skulle lage noe de kalte «Supporterne – Folkets Røst», og Schutz lurte på om Samdal kunne tenke seg å representere Brann.
– Jeg har alltid vært engasjert; om du ikke hører meg så skal du i hvert fall se meg. Dressen i rødt og hvitt var allerede bestilt. Da hun ringte var det enkelt å svare ja.
– Hvorfor tror du de ringte deg?
– Det var vel fordi de ser det sirkuset jeg skaper rundt meg, som gjorde at de også fattet interesse for det jeg gjorde. Men jeg er altså en voksen mann som utenom det å være Brann-supporter lever et normalt liv og er en seriøs person – mange tror jo at jeg går i denne boblen hele tiden; mange spør min kone etter et Brann-tap: «Hvordan har Jarle det nå?» Svaret er at jeg har det helt greit. Taper vi, så legger jeg det bak meg og ser fremover. Jeg har kone og fem barn og alt dreier seg ikke om Brann. Men jeg får til det jeg ønsker, som for eksempel Hansastuen som vi sitter i nå; den fikk jeg bygget for å skape et miljø og litt liv og røre. Her sitter jeg og kompiser når Brann har bortekamp.
– Når du kommer inn på Stadion skjer det noe magisk. Alt annet forsvinner. Du er bare der inne. Og det spiller ingen rolle hvor du kommer fra, hvilket parti du stemmer på, om du er direktør eller renovatør; alle der inne er opptatt av én ting, og det er Brann.
Rundt oss i Hansastuen, med utsikt til Krohnegården på den ene siden og innseilingen til Bergen på den andre, henger det ulike Brann-effekter. Ved kjøkkenbenken henger det to slips som Kniksen brukte da han spilte for Brann og skotske Hearts. De fikk han av Kniksens sønn, Sondre Jensen. På en hylle står fotballskoene til Per Ove Ludvigsen, Azar Karadas og Erik Huseklepp. Jan Erik «Dukken» Osland har gitt ham et eksemplar av den første overtrekksdrakten med reklame. Her er en lue fra Ove Thue-tiden på Stadion. Bengt Sæternes sin drakt fra cupfinalen i 2004, der Brann-spissen scoret tre mål og rødtrøyene vant 4-1 over Lyn, henger i taket.
KJUAGUTTER, SKILLINGSBOLLER OG FISKEKAKER
Den offisielle Brann-supporteren med egen side på Facebook kom for rundt tre år siden, men pressen var tidlig interessert i ham, og Samdal husker han fikk litt omtale samme sesong som Rikard Norling kom til Brann, i forkant av 2014-sesongen.
– Men jeg satt på tribunen i Brann-farger lenge før det. Dressen, sixpencen og flagget er fra samme tid som Camilla fra Brann ringer og lurer på om jeg ville være med på noe sprell. Når jeg får på meg dressen og tar med meg Brann-effektene går jeg inn i en rolle, og jeg merker ikke alltid overgangen selv. Det bare skjer, og jeg går fra privatpersonen Jarle til supporter-Jarle. Og da banker hjertet litt fortere, og ordene bare kommer. Det er spesielt å se hvordan folk reagerer.
– Jeg har opplevd at noen får tårer i øynene når jeg begynner: «Bauekorpsgutter, kanutter, kjuagutter, skillingsboller, fiskekaker, Fisketorget, Fløyen og Ulriken og Løvstakken» – alle i byen elsker det jo! Vi har statsministeren og vi har verdens beste fotballag. Er det rart vi er stolt? Er det rart vi er kry? sier han plutselig der inne i Hansastuen, og når han snakker slik er det med hele kroppen.
– Du tenker ikke over det når du lager en videosnutt og legger det på sosiale medier, men når du i ettertid møter supportere og får vite at det du gjør betyr noe, så varmer det veldig. Det gjør inntrykk på meg. Det må jeg si. Vi er veldig patriotiske i denne byen.
– Handler dette også litt om mental helse?
– Ja, jeg tror det. Jeg tror vi alle sammen har behov for en ventil. Et sted, en opplevelse, en arena hvor man kan glemme alt annet og kun være tilstede i øyeblikket. Jeg har planer om å utvikle dette, og ser på muligheter for å kunne få inn noen kroner til veldedige formål. Jeg har gitt penger til Aktivt Pusterom, som drives av Marianne Hole og er et helge- og ferietilbud for fosterbarn og ungdom. Tanken er at jeg – Brann-supporteren som forbindes med Brann og mye halloi – også skal gi noe tilbake til samfunnet, til gode formål.
Brann-supporteren har vært på de høyeste hustakene i byen og de fleste fjellene som omkranser Bergen. Midt i turistsesongen har han fått japanere til å synge Brann-sanger, mens sønnen René filmer. Hva Samdal skal finne på i år, vet han ikke ennå.
FIKK HJERNESLAG
Som supporter er han like aktiv som før, men etter hjerneslaget har han trappet litt ned i jobben som daglig leder og eier av Teknisk Industrivern, som kort fortalt handler om å holde kurs i hvordan man skal forebygge brann og hva man skal gjøre når en brann oppstår.
– Det skjedde i 2017. Det var uken før åpningen av sykkel-VM i september. Jeg hadde hatt en vellykket evakueringsøvelse på Zachariasbryggen. Vi hadde mange oppdrag på rømningsøvelser og organisering rundt det som har med brannalarm og rømningsveier på grunn av det trøkket som de forventet i forbindelse med sykkel-VM. Etter øvelsen på ettermiddagen tenkte jeg at jeg skulle ta en tur opp Stoltzen i det nydelige bergensværet, og parkerte ytterst i Sandviken.
– «Bauekorpsgutter, kanutter, kjuagutter, skillingsboller, fiskekaker, Fisketorget, Fløyen og Ulriken og Løvstakken» – alle i byen elsker det jo! Vi har statsministeren og vi har verdens beste fotballag. Er det rart vi er stolt?
– Jeg fikk ingen forvarsel. Jeg trener regelmessig, spiser sunt og går mye på fjellene. Jeg går over broen, og så smeller det. Jeg klarer knapt å stå på beina. Intens hodepine. Jeg kjenner jeg blir kvalm, lener meg over gjerdet, trekker pusten og håper det vil gå fort over. Samtidig går det masse folk forbi, men i stedet for å be om hjelp, så skjuler jeg at jeg ikke har det bra, enda det er nettopp dette jeg ofte snakker om i forbindelse med brannøvelser; ser man at noen er dårlig, så spør i hvert fall om de trenger hjelp, men jeg blir flau, så jeg står der og later som om jeg har trimmet og tar en pust i bakken.
– Likevel fortsetter jeg oppover, innimellom husene, helt til jeg kommer til der hvor Stoltzen starter, og der setter jeg meg ned. Leter frem mobilen, men jeg klarer ingenting. Så får jeg angst, for jeg merker jo at jeg ikke har kontroll. Så hører jeg to som snakker, men jeg er så dårlig at jeg knapt skimter disse to skikkelsene, unnskyld meg, sier den ene, går det bra med deg? Nei, sier jeg, har du ruset deg, neida, sier jeg, men jeg trenger hjelp. Okei, sier hun ene, jeg jobber som sykepleier på Haukeland, nå slapper du av, så skal vi hjelpe deg.
– De ringer 113, sykebilen kommer, og jeg blir kjørt av gårde. Husk å ringe min kone, sier jeg, hun må huske å hente Jacob, for det er jeg som skal hente ham i barnehagen. Legene konstaterte hjerneslag. Jeg fikk en skade på synet. Heldigvis ikke nok til at jeg mistet lappen.
– Har du vært redd for tilbakefall?
– Jeg har heldigvis ikke blitt rammet av angst for å få det igjen. Men jeg tok ikke hensyn til at jeg var redusert. Etter et halvt år ble jeg dårlig, og lå i fosterstilling alene i huset og var livredd for at jeg hadde fått det igjen. Da dro jeg opp igjen til Haukeland og de gjorde undersøkelser, og det viste seg at det handlet om stress. Jeg fikk grei beskjed om å roe ned. Kroppen har gitt beskjed. Jeg er fremdeles ikke hundre prosent. Du må sette på noen bremser innimellom. Og da er vi tilbake til dette som handler om å ha en ventil. Jeg kaller det friminutt.
– I det du setter foten innenfor Stadion-døren, eller her i Hansastuen i det bortekampen begynner, da er alt annet borte. Jeg er kun tilstede i kampen. Det samme gjelder når jeg kjører brannøvelser for folk. Da er jeg kun tilstede i øyeblikket, og det er som å være i en boble. Jeg har den samme følelsen når jeg løper på fjellet. Da er du bare der i naturen, og hvor deilig er ikke det, sant? Og vi har så godt av det.
Jarle mener alle mennesker trenger et friminutt, og for ham skjer det når Brann spiller.
– På Stadion stopper tiden å opphøre, alt utenfor Stadion forsvinner i nitti minutter. Det tror jeg er sunt. For meg er det Brann. Andre har kanskje andre interesser som fungerer på samme måte. Men vi trenger et pusterom.
[PostBlock id=302]
[PostBlock id=303]
