Ti år etter at Brann ble seriemester, minnes Vibeke Johannesen gjerne den magiske kvelden da «hele byen» kom til Stadion for å hylle klubben. Målet er å ta gull igjen.
Daglig leder i Brann, Vibeke Johannesen, er fra Blomvågen i Øygarden, og spilte fotball i Rong og Skjergard.
– Jeg var aldri spesielt god. Jeg spilte fotball fordi det var det man gjorde på i Øygarden, sier Vibeke og smiler. De siste årene spilte hun med guttene, og holdt på til hun var 17, lenger enn de fleste andre jentene.
GRUS UNDER HUDEN
– Vi hadde en grusbane i nabolaget, og der bodde vi. Jeg har fremdeles mye grus under huden etter alle sklitaklingene.
– Den viktigste kapitalen tror jeg er styrken som ligger i å gå samlet og ha retning.
– Vi er tre søsken, og mamma og pappa gjorde ikke annet enn å vaske drakter og kjøre oss på kamper. De stilte opp på cuper, og de har sovet i utallige gymsaler; de opplevde vel aldri noen annen form for ferie, sier Vibeke, og forteller om Norway Cup i hovedstaden og Nordsjø Cup i Stavanger. Der spilte hun på guttelaget, og ble kåret til banens beste i en kamp. Dette gjør ikke den tidligere spissen noe stort nummer av. Heller ikke at hun ble tatt ut på kretslaget.
– Du kunne spilt toppfotball?
– Neida, det kunne jeg ikke. Jeg hadde ikke ambisjoner om det heller. Fotball var en fritidsaktivitet. Jeg var liten og kjapp og hadde god kondis. Det siste savner jeg i dag.
Johannesen gikk et år på folkehøyskole og valgte medialinjen. Hun hadde planer om å bli lydtekniker.
– Egentlig hadde jeg lyst til å bli «roadie», for jeg er så interessert i musikk, smiler hun. Etterhvert gikk Vibeke på tv- og videoproduksjon, før hun reiste et års tid. Da hun kom tilbake, begynte hun på BI og tok en bachelor med spesialisering i markedskommunikasjon.
KALDT PÅ KONTORET TIL STEINAR AASE
Johannesen er ikke typen til å sitte stille; her skal ting skje fort. Skolen ble avsluttet på en fredag, og allerede påfølgende mandag startet et nytt liv som selger i TNT Norge. Senere fikk hun jobb som salgssjef for kurs og konferanse på Scandic Bergen City, hvor hun blant annet jobbet inn mot Sportsklubben Brann og daværende markedssjef Kristian Jæger. Sistnevnte anbefalte henne å søke på en jobb som selger i Brann, og i august 2005 fikk hun jobb i Idrettsveien.
– Jeg tror vi alle sammen satt med en følelse av at gullet skulle komme hjem.
– Jeg delte kontor med Steinar Aase, og jeg husker at gulvet var så skjevt at jeg måtte holde meg fast i pulten. Steinar likte å ha det kaldt på kontoret, jeg likte å ha det varmt, så han skrudde ned og jeg skrudde opp.
Johannesen ble etterhvert salgssjef for bedriftsmarkedet, i perioden midt på 2000-tallet økte bedriftsinntektene betydelig i hele fotball-Norge. Også for Brann, som ansatte flere folk. Så kom de store endringene ved inngangen til det neste tiåret, og Brann sa opp flere ansatte. Vibeke Johannesen fikk bli, og ble tatt inn som en del av ledergruppen.
I desember 2014 ga Roald Bruun-Hanssen seg som daglig leder, og Johannesen ble konstituert som daglig leder, en stilling som etterhvert ble lyst ut og som hun fikk på permanent basis.
– Hvor befant du deg høsten 2007 da gullet kom hem?
– Jeg var på Stadion og tok i mot bestillinger fra bedriftsmarkedet som ville ha billetter til gullkampen, og forhandlet bedriftsavtaler og pleiet relasjoner. Da gullkampen var avgjort etter at Viking tapte for Stabæk mandag 22. oktober, var alle ansatte samlet i Frydenbø Corner, foruten spillerne, som fikk lov å se kampen hjemme, men med beskjed om å innfinne seg på Stadion dersom kampen gikk i vår favør og seriemesterskapet var avgjort. Jeg tror vi alle sammen satt med en følelse av at gullet skulle komme hjem, og nå kjente vi at det skulle bli godt å få det avklart. Det tror jeg hele byen kjente på, spesielt etter at vi kunne avgjort det borte mot Aalesund noen dager tidligere.
HELE BYEN KOM
– Da det endelig var avklart og vi beveget oss mot den delen av Stadion som vender mot den såkalte gratishaugen, så vi noe som jeg aldri vil glemme. Det var som om hele byen kom nedover svingene mot Stadion. Med bluss og supporter-effekter og sanger. Det hadde ikke gått lang tid siden Viking og Stabæk var avblåst, men det var som om folk ikke helt visste hvor de skulle gå eller hva de skulle gjøre, og så kom de i samlet flokk mot Stadion. Det var busser og drosjer og tuting og synging. Jeg vet ikke hvor mange tusen det var utenfor Stadion.
– Så kom søndagen, kamp mot Viking, og selv om gullet var avklart, så ville vi gjerne vinne den kampen. Vi ville gjøre det med stil og lage fest. Det var «kjåka fullt» på Stadion, og vi vant 5-2. Stemningen på Festplassen etterpå var fantastisk; var det 70.000 der? Tenk at det er ti år siden, sier Johannesen.
– Hvorfor lyktes Brann?
– Den viktigste kapitalen tror jeg er styrken som ligger i å gå samlet og ha retning. Vi hadde gode spillere i 2014 også, men kanskje ikke retningen var tydelig, det er vanskelig å si. Økonomi er viktig, men det er ikke nok alene. Og hvis Mons Ivar sier til Bergensmagasinet at det var en prosess som startet i 2003, så stemmer nok det. Men så ble det kanskje puttet inn penger etterhvert. Men da var fundamentet og retningen der fra før. Hva hjelper det å ha penger hvis man ikke har et felles mål? spør hun retorisk.
– Den jobben som Mons Ivar og trenerteamet gjorde sammen med spillerne var en stor bragd.
– Poenget er at den jobben som Mons Ivar og trenerteamet gjorde sammen med spillerne var en stor bragd, og den jobben som klubben i sin helhet gjorde, må man heller ikke legge til side. Husk også at Mons Ivar som trener ledet en garderobe med veldig sterke personligheter, understreker Johannesen.
– Men hvorfor raste det sammen så fort? Det spørsmålet er det jo viktig å stille. Som klubb klarte vi ikke å ta vare på den muligheten godt nok.
– Og i fjor tok dere sølv, som i 2006? prøver vi oss.
Hun smiler.
– Vi skal utvikle oss. Vi setter ikke tabellmål, det har uansett ingen verdi før man er i gang med sesongen. Andre klubber kan ennå gjøre sine grep og bruke mye penger på å hente inn spillere. Det er kanskje fem lag som forventer å ta gull, og da kan man jo si at man skal ta gullet, men jeg er opptatt av at vi hver dag blir litt bedre enn dagen før. At vi utfordrer hverandre og har utvikling. Da kommer resultatene. Jeg er opptatt av detaljene i hverdagen.
BRANN-AMBASSADØR
– Du har et veldig engasjement, og man ser at du brenner for jobben i Brann. Samtidig er det mange som mener seg berettiget til å ha en mening om jobben du gjør – kan det være utfordrende?
– Da vi rykket ned, måtte vi opp igjen. Det som er utfordrende i den fasen som vi er i nå, er at det er vanskelig å ta neste steg.
– Det er fantastisk kjekt å få jobbe med noe som så mange mennesker engasjerer seg i.
– Men du får kjeft?
– Jeg får kjeft hver dag, jeg, ler hun.
– Jeg har vært lenge i Brann, så jeg har tilvendt meg dette litt etter litt. Jeg visste hva det innebar. Nå har vi hatt to år med utvikling, så de tøffeste dagene ligger kanskje foran meg. Men jeg gjør dette frivillig. Det er ingen som tvinger meg. Jeg er bare takknemlig for at jeg har fått muligheten. Det tror jeg mange kjenner på i Brann.
– Mormoren min på 93 skal jo også gjerne høre om Brann. I sosiale sammenhenger handler det ofte om Brann. En må være forberedt på at onkelen din er mer opptatt av Brann enn av deg, smiler Vibeke.
– Du blir en ambassadør for klubben, og du kan aldri slå av Brann-kampen. Sånn er det. Men vi må bare jobbe hardt hver dag, og være tålmodige. Det handler om disiplin og knallharde prioriteringer.
NESTE STEG
– Er du en tålmodig person?
– Nei.
Hun ler.
– Jeg er veldig utålmodig. Men du får ikke gjort alt på en gang, så det er viktig å være strukturert og disiplinert og prioritere, ta et steg av gangen, bryte alt ned i delmål for å se at det gradvis går den rette veien, det tror jeg er veldig viktig. Både for meg som person og for en organisasjon som Brann, som er i en ekstrem utvikling.
– Da vi rykket ned, måtte vi opp igjen. Det som er utfordrende i den fasen som vi er i nå, er at det er vanskelig å ta neste steg.
– Hva er neste steg?
– Å fortsette å utvikle seg. Å bli enda bedre i alle ledd. Og da snakker jeg om hele organisasjonen. Vi kan ikke bare gjøre det samme som vi gjorde i fjor. Da blir vi ikke bedre. Det handler om «hvor er vi og hvor skal vi». Hva skal vi prioritere for å bli bedre. Små steg hele veien.
– Små steg for en som vil løpe alle stegene med en gang?
– Jeg kan vise til sytten nøkkelaktiviteter som jeg vet at vi er blitt bedre på.
Vibeke smiler.
– Sølvmedaljen er veldig synlig. Den henger rundt halsen. Men jeg kan vise til sytten nøkkelaktiviteter som jeg vet at vi er blitt bedre på, og det er vel så viktig for meg.
– Er du kontrollfreak?
– Spør du de rundt meg, sier de nok ja.
– Hvor er du i det øyeblikket sesongen blåses i gang?
– I det fløyten går så står jeg oppe og følger kampen. Men jeg er ikke tesnakkandes.
Fakta
Vibeke Johannesen
- Født: 10. oktober 1975
- Oppvokst: Blomvågen i Øygarden
- Yrke: Daglig leder i Brann
