Selvik1
Thorstein Selvik (illustrasjon: Sigve Solberg)

Festivaler i allværsjakkebyen

Del artikkelen i Sosial medier

PÅ TAMPEN: Allværsjakkebyen Bergen fremstår som en av Europas mest relevante og velkurerte festivalbyer. Hvem skulle trodd at det var mulig?

Av Thorstein Selvik

Bergen er etter hvert blitt kjent for sine mange musikkfestivaler og andre massemønstringer hvor folk samles. Byen har en optimal størrelse hvor ord og rykter går som øl i tørt gress (fritt etter Øystein Sunde). Hele byen kommer.

Slik var det da Hilmar Reksten med flere gjorde Festspillene mulig i 1953, da Hjallis gikk på skøyter på Myravannet, Paradis i 1954, da Cliff Richard spilte på Møhlenpris idrettsplass i 1960, da Brann spilte (og vant) mot Fredrikstad i cup’en i 1962, da den hellige ånd Robert Zimmerman (aka Bob Dylan) brekte utover Nygårdsparken i 2001, da det engelske piggtrådorkesteret The Rolling Stones kom og vant i 2006, da Metallica spilte i 2009 (du kunne høre en knappenål falle på Koengen da Nothing Else Matters ble fremført med sjefen James Hetfield stående på scenetaket), da New Jerseys store sønn Bruce Springsteen spilte fletta av oss diverse år og ganger, og under det folkestrålende sykkel-VM (til tross for økonomisk kaos) – stemning og TV-bilder er de beste noensinne fra Bergen, fra Norge. Og mange flere – you name it. Vi kan samling og festival.

Kynismen og likegyldigheten er svakere her i Bergen enn i større byer.

Vi vokste til under Nattjazzen på studentsenteret på 70-tallet med lunkent øl og Bergen Blues Band, og Nattjazzen var lenge enerådende i musikkfeltet. Kult i heimevernsjakke og postveske, venstrevridd, med sponsorer man ikke snakket så mye om.

Og ja da, vi arrangerte en bråte konserter på Handelshøyskolen da vi gikk der (en favoritt var finske Jukka Tolonen Band med amerikansk trommis på to meter, de blåste nesten taket av NHH-aulaen i 1981). Og Uken-80 satte fart på studenteruke-tradisjonen etter at Leninhøyden stengte for slikt borgerlig skvalp i 1972 etter revyen Drylan’.

I 1993 skjedde viktige saker da Ole Blues-festivalen så dagens lys (Bergen Roots Festival, etter hvert omdøpt til Bergenfest – Bergen Music Fest, med bredere appell). Lenge var Delbert McClinton en favoritt der, tett fulgt av legendariske konserter med Chris Hillman & Herb Pedersen, Emmylou Harris, Al Kooper og Gang of Four. Personlig var kanadiske Hawksley Workman i Logen et magisk eventyr å høre og se. Rått bra. Og mange, mange andre.

[PostBlock id=89]

Neil Young i Grieghallen i 2003 ble et vendepunkt for økonomien til Bergenfest (første del av konserten var nye Greendale – nærmest en rockemusikal, og folk var i tvil. Andre del var Neils svisker, og da var folk overhodet ikke i tvil, allsangen under Heart of Gold runget i lokalet). Aldri har flere vært til stede i Grieghallen (jo, kanskje da Bill Clinton talte der et par år senere). Minnene står som påler. Bergenfest, festival-Bergen.

Hva er den beste konsertopplevelsen hittil? Selv om jeg er musikkpolitimann, så er jeg (litt) enig i at folk må få velge selv. Jeg velger meg nok Crosby, Stills & Nash i Grieghallen, søndag 19. juni 2005. Mer legendarisk blir det ikke. Selv advokat Dag Steinfeld begynte å grine da de spilte Military Madness, og han strigråt under Chicago. På Wooden Ships gråt også Engelen, mens Frank Johnsen sippet til Woodstock. Og da Teach Your Children kom, gråt alle.

Patti Smiths konserter i Bergen har også vært fabelaktige, og det har også mange, mange andre. Herrejemini hvor bra Ole Blues/Bergenfest har vært – og er. En gaselle med en lærekurve brattere enn noen kunne ane, og med ypperlige folk.

Det samme gjelder Nattjazzen, med den lune luringen Jon Skjerdal, og Festspillene, med en stadig sikrere og mer vågal Anders Beyer. Festspillene er monumentale, alvorlige og lekende, tradisjonelle og utfordrende. Magi og provokasjon. Fiolinisten Charlie Siem og Ulver. Og med 330 mennesker i sving på scenen under Berlioz’ dødsmesse åpningsdagen. Festival-Bergen ruler.

Allværsjakkebyen Bergen fremstår som en av Europas mest relevante og velkurerte festivalbyer. Hvem skulle trodd at det var mulig? Det umulige er altså mulig – og det av to grunner: Vi har unike ildsjeler med rett kompetanse, sterke lederegenskaper og pågangsmot, og byen er lojal mot sine festivaler – folk stiller opp, de vil byen vel. Kynismen og likegyldigheten er svakere her i Bergen enn i større byer.

[PostBlock id=86]

Del artikkelen i Sosial medier

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this