Med «Heimebane»-suksessen på TV 2 ble vossingen Morten Svartveit for alvor kjent for den norske befolkningen. I vinter er han aktuell med både «Heim 2» på Hordaland Teater og «Heimebane».
– Jeg vokste opp i fjellsiden på Voss, ikke så langt fra Hangursbanen. Om vinteren på 80-tallet sto jeg på slalåmski ned på barneskolen. Og etter skolen – det var ikke skolefritidsordning på den tiden – tok jeg på meg skiene igjen, staket bort til Hangursbanen, tok den opp til toppen, og sto på ski ned fjellet til huset vårt og satte fra meg skiene og gikk inn, forteller Morten Svartveit.
– Ellers spilte jeg mest fotball, men gikk også langrenn aktivt noen år. Voss er en bygd som inviterer til aktiviteter rett utenfor huset.
Faren er jurist, og går man bakover i tid så finner man flere jurister i Svartveit-slekten. Men Morten kjente aldri på at han også måtte bli det.
– Nei, jeg gjorde egentlig ikke det, det var ikke noe press i det hele tatt. Jeg var bare veldig fascinert av det yrket, og da jeg begynte å studere juss i Bergen likte jeg studiet veldig godt. Det var tilfeldigheter som gjorde at jeg tok en annen vei, sier han.
TIL OSLO FOR Ã… FÃ… NEI
Svartveit jobbet som servitør på Wesselstuen, og en kollega hadde gått på musikalskolen Bårdar. Hun anbefalte vossingen å søke.
– Da jeg dro på audition i Oslo var det mest for å få et nei. Få de tankene ut av hodet og legge den ballen død. Så da jeg kom inn, tenkte jeg, okei, jeg kan gjøre dette et år, og så vende tilbake til jussen.
På Bårdar møtte han den tsjekkiske skuespillerinnen Alexandra Myskova. Hun så et talent og tok tak i Svartveit.
– Jeg kjente på det selv også; det ble ganske klart at talentet og lysten lå i retning skuespiller-faget, sier vossingen, som var 24 år og kjente at livet tok en ny retning.
STORMFORELSKELSE
– Da jeg ble introdusert for skuespill og begynte å jobbe med det på skolen, opplevde jeg en stormforelskelse. Jeg kjente det fysisk på kroppen. Det var utrolig sterkt.
– For meg var dette møtet med skuespiller-faget og teknikken veldig sterkt. Tidligere hadde jeg ikke blitt oppslukt av noe på samme måte. Jeg har gått inn i ting og investert det jeg hadde, men for eksempel var det sånn at selv om jeg var Manchester United-supporter, så kunne jeg ikke navnene på alle spillerne. Og jeg har heller aldri vært typen som kan alt om Star Wars, slik som noen andre i oppveksten.
– Jeg hadde vært med i russerevyen på Voss, og var revysjef der, men jeg hadde ikke ambisjoner om å bli skuespiller på det tidspunktet.
Vossingen var totalt uforberedt på det som skjedde.
– Da jeg ble introdusert for skuespill og begynte å jobbe med det på skolen, opplevde jeg en stormforelskelse. Jeg kjente det fysisk på kroppen. Det var utrolig sterkt. Jeg så to-tre forestillinger i uken, kunne gjerne se et stykke om igjen, leste bøker, øvde selv, og det ble vel nesten en besettelse. Jeg gikk gjennom en forandring, og selv om jeg ikke kunne så mye om det, følte jeg at jeg forsto det. Jeg hadde en intuisjon.
– Hva skjedde så?
– Jeg gikk to år på musikalskolen Bårdar mens jeg søkte på forskjellige teaterskoler i Norge, Sverige, Danmark og England. Jeg kom inn i Danmark. Der har de en russisk statlig teaterskole med hovedbase i Moskva, men med en avdeling i Aarhus. og der gikk jeg i fire år.
Svartveit lærte klassisk teater etter prinsippene og teknikkene som Konstantin Stanislavskij beskrev. Russeren var opptatt av konflikten mellom det ubevisste og det bevisste, mellom det som skjer i oss og det som kommer til uttrykk.
– Den skolen var riktig og viktig for meg, selv om russisk pedagogikk ble et sjokk. Vi ble undervist av russiske instruktører fra Moskva, all undersvining var på engelsk eller via tolk.
SABELTANN OM SOMMEREN
Kontrastene var stor til arbeidet han hadde som skuespiller om sommeren.
– Mens jeg gikk på skolen spilte jeg i Kaptein Sabeltann i ti år. Vi ble en gjeng som møttes hver sommer, og vi bodde godt og hadde det veldig kjekt sammen. Forestillingen er klokken 23 om kvelden, så på dagtid kunne jeg og kjæresten min finne på andre ting. Vi kjøpte oss båt og koste oss på fjorden. Vi hadde fine somre i Kristiansand, minnes Svartveit.
Etter skolen kom han tilbake til Norge og gjorde en produksjon på Det Norske Teatret, før han gjorde «Les Misérables» på Oslo Nye Teater. Han jobbet også på teateret i Tromsø i halvannet år. Da Bjarte Hjelmeland satte opp «Gjengangere» i Kristiansand, ble Svartveit med og spilte Osvald.
– Så fikk jeg en telefon fra Det Norske Teatret og da reiste jeg dit i 2013 og har vært der siden.
Men det er tv-drama som har gjort ham kjent i det brede lag av Norges befolkning. De fleste av dem spilt inn over en kort og hektisk periode: «Kampen for tilværelsen», «Okkupert» og «Grenseland», før han for alvor markerte seg som Espen Eide i «Heimebane» i 2018.
– Her har du stått på litt?
– Det kokte en stund der, det gjør det i grunnen fremdeles, sier han og smiler.
– TV 2-serien «Okkupert» begynte vi å filme i fem-tiden om morgenen for at jeg skulle rekke prøvene på teateret klokken elleve.
– På Det Norske Teatret spiller vi repertoar, i motsetning til for eksempel på Hordaland Teater og Den Nationale Scene hvor man har premiere og så spiller man hver kveld. På Det Norske Teatret har man premiere og spiller to-tre forestillinger, og så har man opphold i noen dager, før man spiller forestillinger igjen.
– Parallelt med dette har man prøver på et nytt stykke, og når det har premiere, går stykket inn i kabalen sammen med andre stykker, slik at på et tidspunkt på teateret i Oslo spilte jeg i fire forskjellige forestillinger samme uke.  Noen av filmjobbene gjorde jeg mens jeg drev på sånn. For eksempel TV 2-serien «Okkupert» begynte vi å filme i fem-tiden om morgenen for at jeg skulle rekke prøvene på teateret klokken elleve.
– Men så kom innspillingene med «Grenseland» og «Heimebane» samtidig, og da måtte jeg ta permisjon fra teatret. Faktisk kom spillefilmen «Når jeg faller» midt oppi dette også, hvor jeg spiller broren til Preben Hodneland.
HEIMEBANE-SUKSESSEN
Heimebane ble en umiddelbar suksess med strålende kritikker og nærmere 800.000 seere. Svartveit spiller Espen Eide, sjefen for fotballklubben Varg, en liten klubb med små ressurser som rykker opp i eliteserien.
– Espen Eide er en fantastisk karakter å spille, ikke minst fordi han er en fyr som står midt mellom de ulike menneskene i klubben, og de ulike utfordringene som klubben står oppi. Sånn jeg ser det er hans jobb som sportssjef å legge til rette for at alle andre i klubben gjør en best mulig jobb. Og så er det sterke karakterer i en slik fotballklubb. Og han skal sjonglere dette på riktig måte, slik at alle kan yte sitt beste.
– Og det er utfordrende nok å støtte den kvinnelige treneren, spilt av Ane Dahl Torp?
– Ja, det var jo hans valg å ansette henne. Og det snakket vi en del om, at han gikk forbi styret og tok valget om å ansette henne alene. Det i seg selv kan kanskje være kritikkverdig. Men det er også interessant med Espen Eide, at han har et hjerte og en «passion» for den klubben.
– Det ble tøffe tak mot investoren også, spilt av Bjarte Hjelmeland?
– Ja, jeg og Bjarte hadde det veldig moro sammen. Bjarte er en drøm å spille mot.
– Hva tenker du om suksessen?
– Man vet jo aldri om man treffer, men vi merket raskt at det var et veldig bra manus. Ofte i slike settinger kan man skru litt på replikkene, tilpasse dem, og man tenker: Hvordan ville han sagt akkurat det i den bestemte situasjonen, men Johan Fasting skriver så godt at i «Heimebane» kunne vi i stor grad stole på og lene oss til manuset. Han skriver ordentlige situasjoner der hver scene er motivert og vil videre.
– Og Fasting vil si noe – han har noe å fortelle?
– Man vet jo aldri om man treffer, men vi merket raskt at det var et veldig bra manus.
– Ja, og den kombinasjonen av at målet var å treffe bredt og samtidig si noe om samfunnet vi lever i er viktig. Men vi var spente på om vi ville treffe. Samtidig hadde vi en god følelse, vi følte selv at vi lagde noe som var bra. Og da vi så at vi traff, så var det veldig kjekt.
HAVNET I SOGN
– Måtte du jobbe mye med dialekten?
– Ja, men folkene i Ulsteinvik har vært utrolig rause. De er veldig begeistret for «Heimebane». Selv fikk jeg god hjelp av han som spiller supporterleder, Rune Sæter. Han er derfra, og vi jobbet sammen på Det Norske Teatret. I dag er han dramalærer i Ålesund. Jeg ringte til ham med det samme jeg fikk rollen, og så begynte vi å «skype» og jeg stotret meg gjennom replikkene med Ulsteinvik-dialekt. Han rettet og korrigert meg. Og etterhvert kom selvtilliten til å fargelegge det selv.
– Jeg husker at noen i Oslo sa: «Ja, men Ulsteinvik-dialekten din er jo ikke så langt unna vossadialekten din», men jo, det er den faktisk. Og da vi begynte å jobbe med det, så husker jeg at Bjarte og jeg snakket om at vi veldig fort havnet i Sogn. Og den forskjellen der, for å komme seg opp på Møre-kysten, så var det egentlig små detaljer som skulle falle på plass. Kraften på rulle-r’en, for eksempel. Veldig moro å jobbe med.
– Det er når du går inn i detaljene at det blir rikt for en selv også. Og det er først når dette er på plass at du kan senke skuldrene. Hvis ikke kan det bli forstyrrende. Jeg opplevde at når det falt på plass så ble det en frihet for meg.
NÃ¥ er Svartveit blitt glad i Espen Eide.
– Det ligger et verdigrunnlag i bunn hos ham. Dette med hvilken plass en fotballklubb har i en bygd eller liten by, som er større og viktigere enn bare suksess. Det er så pass mange frivillige i en slik klubb, og det er mange barn som vokser opp i klubber som Varg.
– Dette ligner også litt på slik jeg hadde det på Voss. Bor du der så inviterer det også til å drive med idrett og friluftsliv, og da ligger det et enormt ansvar på dem som driver disse aktivitetene. Barn vokser faktisk opp i disse klubbene og lagene, og når en slik klubb tar steget opp i eliteserien, så skjer det noe med den.
– Alle kameraene er rettet mot klubben og A-laget og målet er å gjøre det best mulig, du spiller mot de store klubbene, og mye står på spill. Og da er det fort gjort å miste gangsynet på klubbens verdier og hva man egentlig driver med. Det ble en nøkkel for meg i rollen som Espen Eide for å forstå ham, dette med at man ikke må miste seg selv. Dette er jo også grunnen til at han ansatte Helena Mikkelsen (Ane Dahl Torp) som trener i stedet for Michael Ellingsen (John Carew).
I forrige sesong gikk hovedsponsoren (Bjarte Hjelmeland) ut. Nå begynner en ny sesong, og klubbleder Espen Eide har skrapt sammen mange mindre sponsorer for å sikre klubben økonomisk.
– Og dette er blodig alvor. Fotballforbundet er inne og regulerer dette. Hvis du ikke klarer å levere et sunt og godt budsjett, så risikerer du å ryke ut.
HEIM IGJEN
– Vi har glemt å snakke om den gangen Liv Ullmann hentet deg til USA?
– Det var veldig moro. Hun skulle sette opp sceneversjonen av Ingmar Bergmanns «Fortrolige samtaler» i Lincoln Center i Washington i 2017. Vi fikk veldig gode kritikker på stykket der borte, og det var veldig kjekt å jobbe med Ullmann. Hun er mye større der borte enn vi forstår, sier 40-åringen.
– Før premieren satt vi backstage hvor det henger masse plakater fra historien til teateret, og jeg kikket litt rundt og så jo at plakatene inneholdt mange kjente navn. Plutselig ser jeg en plakat med Liv Ullmann i hovedrollen, og helt nederst med liten skrift sto Kevin Spacey, hvorpå Liv uttaler på sin østlandsdialekt: «Ja, det var hans debut det, og jeg spilte moren hans».
Vi ler.
– Men nå er du og samboeren din, Kjærsti Skjeldal, her i Bergen og skal spille i Heim 2, hvordan ble det slik?
– Jeg og Kjærsti og teatersjef Solrunn Iversen har hatt kontakt lenge for å prøve å få til et samarbeid. Og vi har hatt veldig lyst å komme hit etter at teateret har flyttet inn til sentrum og Solrunn tok over. Så da var det om å gjøre å finne tid.
– Dere jobber for fullt med prøver nå?
– Ja, vi prøver å skape gjenkjennelse, men vi vil også ta tiden på alvor, og fortelle om noen av tingene som skjedde, og dra det helt fram til i dag. Det var en tid hvor man både ville bevare det man hadde, samtidig som man var optimistiske mot det nye. Mye har skjedd, men mye er også det samme. Og det er interessant å trekke linjene fram til i dag.
Åtte forfattere har skrevet forskjellige tekster fra tiåret 1975-1985, og Hordaland Teater har blant andre Marit Eikemo, Frode Grytten og Gunnar Staalesen med på manussiden.
[PostBlock id=263]
– Summen av alle de små scenene og musikken fra den tiden kan gi oss et bilde på hvordan det var og hvordan vi var som mennesker på den tiden. Og så vet hver enkelt publikummer hvor vi er og hvordan vi har det i dag.
– Hvor går veien videre for deg?
– Nå er jeg her frem til påske, men så skal jeg tilbake på Det Norske Teatret. Som frilansere har du andre oppgaver, og Kjærsti og jeg har bygget oss opp i Oslo over flere år. Nå filmer jeg en julekalender for NRK, det blir en serie som vises i 2020, og som heter Stjernestøv.
– Hvor er hjemmebane for deg om 15-20 år?
– Sånn det er nå blir det Oslo i uoverskuelig fremtid. Størsteparten av filmmiljøet er i Oslo, og jeg føler sterk tilknytning til Det Norske Teatret, så jeg ser for meg at vi bor i Oslo en stund.
– Men jeg hadde unnet datteren min å vokse opp på Voss.
Heimebane er tilbake på NRK søndag 17. februar med Morten Svartveit som klubbleder Espen Eide. Heim 2 spilles på Hordaland Teater fra 21. februar til 26. april.
