SnapDrive karriere toppbanner
TØR Å VÆRE SEG SELV: – Det med sangen og skuespillet er fint, det – men mitt største talent er at eg går på med dødsforakt sjøl når eg tror at eg kanskje taper, sier Kim Fairchild. (Foto: Roy Bjørge)

– Eg har funnet det livet eg ikkje trenger å ta ferie fra

– Eg slipper å late som om eg er noen andre. Eg slipper å late som om eg trives på jobb når eg ikkje gjør det. Eg er blitt så modig at eg faktisk bare kan si at nei, det der gidder eg faktisk ikkje å gjøre, sier Kim Fairchild, som nå er tilbake i Bergen for å spille teater på Den Nationale Scene.

En time i Kim Fairchilds selskap går fort. Hun ler mye og høyt, hever stemmen kraftig når hun mener noe sterkt, og kommuniserer med hele seg. Det er en fest å snakke med henne, slik at jeg underveis tenker at jeg skulle ønske dette var en podcast.

– For meg er det å synge nesten det samme som å puste. Eg gjør det helt naturlig, og slik har det vært siden eg var ganske liten.

Dialekten hennes er brei og bergensk, og det kjennes helt feil å legge ordene «jeg», «ikke», «selv», «hvorfor» og «hva» i munnen hennes. Kim Fairchild sier «eg», «ikkje», «sjøl», «koffor» og «ka» – og uttaler «meg» med lang e og tydelig g. Slik må det også bli i dette intervjuet, så får heller språkpolitiet komme og arrestere meg.

MÅTTE BORT FRA BERGEN

Mer informasjon: facebook.com/RuffmixTheBand

Det er blitt noen år siden vår lokale soulstjerne var å se i alle kanaler, og opptrådte på det som fantes av musikkscener i Bergen. Nå er hun tilbake i byen der hun tilbrakte deler av barndommen, hele ungdomstiden og halve voksenlivet – frem til 2012, da det en dag bare sa stopp. Oppgitt over det hun kaller trangsyntheten i Bergen pakket hun snippesken og flyttet til Tønsberg.

– Eg fikk nok av Bergen, forklarer hun.

– Vet du ka, nei, eg orker ikkje. Folk her er for trangsynte, de vil ha ting slik det alltid har vært. Må eg være med på det? Nei.

– Var det noe konkret som skjedde?

– Det var bare det at eg hørte meg sjøl sutre. «Her sitter du og sutrer, du som lovet deg sjøl at du aldri skulle sutre. Du er ikkje tre år lenger – flytt på deg» sa eg til meg sjøl. To uker etterpå så flyttet eg.

– Hvorfor flyttet du til Tønsberg? Kjente du noen der?

– Nei. Det var bare fordi det var der eg fikk leilighet. Eg tok den usett. Eg skulle til Vestfold, ferdig med det. Så bygget eg livet mitt opp på nytt derfra. Det er ikkje farlig å begynne på nytt igjen; man må bare tørre å skifte fokus. For meg var det dét som var svaret.

– Hvordan er livet ditt i Tønsberg?

– Eg har aldri hatt det bedre. Eg leier hus på en gård, og det gjør eg fordi eg vil ha friheten til å kunne stå opp midt på natten og lage musikk eller gå ut i hagen og danse eller se på månen, sier hun.

– Eg har litt insomnia, og kan gå i ukevis der eg bare sover 3-4 timer om natten. Da blir eg litt tussete og gal i hodet – men da er eg også veldig kreativ – så det har vært en lykke. Eg har alt eg trenger. Eg har funnet det livet eg ikkje trenger å ta ferie fra.

– Det handler sikkert ikke om å ha mye penger?

– Nei. Det handler om frihet. Det handler om frihet til å slippe. Det er det det handler om for meg.

– Det å være seg selv? spør Bergensmagasinets fotograf.

– Ja. Eg slipper å late som om eg er noen andre. Eg slipper å late som om eg trives på jobb når eg ikkje gjør det. Eg er blitt så modig at eg faktisk bare kan si at nei, det der gidder eg faktisk ikkje å gjøre, sjøl om det betyr at eg må spise nudler i en måned. So what.

MORMONER I UGANDA: I Det Norske Teatrets oppsetning av «Book of Mormon» hadde Frank Kjosås rollen som en mormoner som vil frelse folk, mens Kim Fairchild hadde rollen som ugander i landsbyen han kom til. Musikalen er skrevet av South Park-skaperne Trey Parker og Matt Stone sammen med låtskriveren Robert Lopez, og er oversatt til norsk av Are Kalvø. (Foto: Fredrik Arff / Det Norske Teatret)

Kim Fairchild har ikke lagt sangkarrieren på hyllen – hun kom blant annet med soul/blues-platen «Natural» i 2017 – men det er likevel hovedsakelig skuespiller hun har vært i de siste 15 årene. Hun har vært på turneer med Riksteatret, har spilt både på Det Norske Teatret, Hålogaland Teater og Hordaland Teater, og er nå aktuell i to stykker på Den Nationale Scene («Wendy og Peter Pan» og «Å Bergen, Bergen» – det siste med urpremiere 2. november).

«HOTTENTOTTEN» BLE Til «SOTRASNOTTEN»

– Eg leier hus på en gård, og det gjør eg fordi eg vil ha friheten til å kunne stå opp midt på natten og lage musikk eller gå ut i hagen og danse eller se på månen.

– Hvordan kom endringen? Du er ikke utdannet skuespiller?

– Det skjedde vel egentlig her i Bergen i 1997, da eg var med i festspillkabareten «Mona» på Rick’s. Tore Nysæther hadde regi, og eg skulle egentlig bare være «dutua»-dame sammen med en venninne – du vet, sånn «dutua, dutua»-koring, forteller hun.

– Senere fikk Tore Nysæther det for seg at eg skulle få et stykke i forestillingen «Ricks on the Rocks» (2001). Det het «Hottentotten» – og det vant alle hjerter.

– «Hottentott» er et ganske ladet begrep?

– Ja, men Tore oversatte det til «Sotrasnotten», ikkje sant, denne strilen som ikkje er velkommen noen steder. Etter det begynte snøballen å rulle, og eg skjønte at ja, eg kan jo faktisk dette.

SPILLER BILLIE: Kim Fairchild kom i 2003 med den kritikerroste platen «All of Me», der hun tolket gamle Billie Holiday-låter. Denne ble senere utviklet til en egen forestilling, med manus av Tore Nysæther. – «All of Me» er liksom mitt hjertebarn. Det er en veldig trist og veldig sterk fortelling, sier Kim Fairchild. (Foto: Roar Vestad)

Siden har hun vært med i flere av Nysæthers stykker, blant annet musikalen «All of Me» (urpremiere i 2004), som handler om den amerikanske jazzsangeren Billie Holidays liv, og som Kim Fairchild har turnert (og fortsatt turnerer) rundt i Norge med.

– Av alt eg har gjort så er «All of Me» liksom mitt hjertebarn. Det er en veldig trist og veldig sterk fortelling. Billie hadde et hardt liv. Hun var prostituert som 13-åring – det var moren som skaffet henne jobben – og det å slå igjennom som svart kvinne i USA på 30- og 40-tallet var selvfølgelig et helvete. Hun kunne valgt et lettere liv, men det er helt tydelig at hun ville noe annet – og at hun fikk det til, siden vi fortsatt snakker om henne den dag i dag.

– Eg tok stykket på veien, men la det litt på is etter en noe kjølig mottagelse her i Bergen – sjøl om eg visste at eg kom til å ta det frem igjen, sier hun.

– I mellomtiden var eg i Stavern og spilte revy sammen med Stig-Werner Moe og Simon Andersen. Det gjorde eg hver sommer i 12 år, og fikk slik veldig god trening i å spille forskjellige karakterer.

– SANGEN HAR ALLTID VÆRT MIN GREIE

– Når eg står på scenen og synger så tenker eg ikkje på noe annet; da lever eg helt i nuet.

Riksteatret oppdaget talentet hennes i denne perioden, og gav henne roller i Tolvskillingsoperaen (2007), Kardemomme by (2008) og Let it Rock! (2009). Etter å ha reist rundt i fire år med disse stykkene, bestemte hun seg for at det var dette hun ville gjøre.

– Du fikk vel synge mye også?

– Ja, det fikk eg. Sangen har alltid vært min greie. Eg skjønte tidlig at eg måtte bruke den som nøkkel til å åpne andre dører for meg – og det har funket. For meg er det å synge nesten det samme som å puste. Eg gjør det helt naturlig, og slik har det vært siden eg var ganske liten. Når eg står på scenen og synger så tenker eg ikkje på noe annet; da lever eg helt i nuet.

– Du lever deg inn i tekstene?

– Heldigvis har eg såpass mye empati at det er veldig lett for meg å sette meg inn i dem, sjøl om de ikkje direkte handler om meg.

– Eg kan gå en tur i skogen og se en sommerfugl, og så blir eg så rørt over at det er så vakkert at eg kan begynne å gråte der og da.

– Du griner på kino?

– Eg griner på kino og eg griner når eg ser Dagsrevyen. Noen ganger blir eg så fortvilet over det eg ser at eg må ta meg «nyhetsfri» – kanskje i noen dager – bare for å skjønne at dette ikkje er noe eg kan gjøre noe med.

– Gråter du også når det går bra, som i filmer der de elskende får hverandre?

– Det gjør eg også. Altså, eg griner lett. Eg kan gå en tur i skogen og se en sommerfugl, og så blir eg så rørt over at det er så vakkert at eg kan begynne å gråte der og da. Slik er eg, og slik har eg alltid vært – det er ikkje noe som har kommet med alderen. Eg gråt da eg var liten også, men skjønte ikkje koffor.

OMREISENDE ROCKESHOW: Høsten 2009 turnerte Riksteatret med forestillingen Let it Rock – der Kim Fairchild blant annet fortalte om sin families fortid som slaver. (Foto: L-P Lorentzen/Riksteatret)

– Du har ikke filter?

– Folk er blitt for vant til å se elendighet. Det tror eg er den største faren i vårt moderne samfunn; det at vi er blitt så vant til det; at vi har folk i regjeringen som ikkje har empati.

– Nei, og eg vet at man kan bli litt oversympatisk, at man tar ting innover seg – eg kan ta ting fryktelig innover meg når eg ser urettferdighet – eg blir lei meg, og så synes eg at folk er blitt for vant til å se elendighet. Det tror eg er den største faren i vårt moderne samfunn; det at vi er blitt så vant til det; at vi har folk i regjeringen som ikkje har empati. Samtidig er det vanskelig å vite om det er mangel på empati eller om det rett og slett er mangel på kunnskap.

BEHOLDT «GLIPEN» MELLOM FORTENNENE

– Fikk du med deg Erna Solberg, som nylig sa at regjeringen fjernet tilskuddet til tannregulering for å unngå kroppspress?

Dette var i Stortingets spørretime onsdag 9. oktober. «Regjeringens holdning er at vi ikke skal bidra til det kroppspresset som er i dette samfunnet, ved at vi skal pushe at alle skal ha akkurat like pene tenner, og at det offentlige skal betale for tannregulering» svarte statsminister Erna Solberg (H) på et spørsmål fra Jonas Gahr Støre (Ap), som mente at statsbudsjettet la opp til en del usosiale kutt.

– Det fikk eg med, og da tenkte eg at dette nettopp er mangel på empati – som igjen er et av tegnene på psykisk sykdom, i likhet med det å ha for mye empati. Tannbehandling burde vært en del av det offentlige helsetilbudet, men så har altså et eller annet klokt hode bestemt at tennene ikkje er en del av kroppen. Og nå skal man altså kunne se på tennene om folk har penger eller ikkje. Det går ikkje an.

FRYKTEN I HVERDAGEN: – Det er viktig å skulke fra livet, å ta en tur bak virkeligheten. Der må jeg være noen ganger for å takle frykten i hverdagen, sier Kim Fairchild, som samtidig understreker at det ikke er farlig å være redd. (Foto: Roy Bjørge)

– Du har selv beholdt mellomrommet mellom fortennene. Det var ikke snakk om tannregulering da du var liten?

– Tannbehandling burde vært en del av det offentlige helsetilbudet, men så har altså et eller annet klokt hode bestemt at tennene ikkje er en del av kroppen. Og nå skal man altså kunne se på tennene om folk har penger eller ikkje. Det går ikkje an.

– Joda, og det har vært mange som har sagt at eg burde lukket igjen den glipen. Men vet du ka, nei. Det er en del av min personlighet. Du må være den du er, sier hun.

– Men nå har samfunnet forandret seg veldig mye siden eg vokste opp, og forskjellen mellom fattig og rik er blitt veldig mye større. Det går så langsomt at vi ikkje merker det, og bare aksepterer at «ja, det er klart at de på toppen skal ha mer enn oss andre». Eg sier som John Lennon; at «our society is ruled by insane people». Det mener eg, og det står eg for.

– Eg synes at det er på tide å tenke nytt. Folk som tjener gode penger på at ting er som de er vil ikkje ha forandring. Eg tenker at de lurer oss hele gjengen. Politikkens høyrevinge og venstrevinge er begge del av den samme fuglen. Eg tror at «it’s all fixed».

SAVNER «DEN NORSKE MODELLEN»

Hun mener at kommentarfeltene på Facebook er et symptom på mye av det som er galt i samfunnet.

– Folk er blitt så fortvilet at de er begynt å bli slemme, reflekterer hun.

– Eg lurer på om folk er blitt psykisk syke av all forskjellsbehandlingen. Tidligere var det jo nettopp det som var Norges greie; det med at alle får. Får du lønn skal du kunne greie deg fint, og de som ikkje er i arbeid skal ha sine rettigheter – alt dette var noe som vi skjøttet veldig om, sier hun.

– Det var dét som var de norske verdiene eller den norske modellen. Nå er den – poff – helt borte. Det virker som om politikerne våre er gått litt i fosterstilling. Sånn virker det for meg. Derfor tenker eg at vi må tørre å tenke nytt. Det er en ny verden, der vi må ha nye løsninger på alt.

– Du har ikke vurdert å gå inn i politikken selv?

– Jo, det har eg vurdert, og det er mange som har forsøkt å overtale meg, men i motsetning til fryktelig mange andre så synes eg at eg ikkje vet nok om alle politikkens hjørner. Eg trenger å kunne mer for å være en god politiker, for eg orker ikkje å være en dårlig politiker.

– Du har i hvert fall snakketøyet i orden?

– Det må du ha, og så må du ha empati for alle i samfunnet, og det er vanskelig – for da må du vite noe om alle typer. Men ja, eg har tenkt mye på å gå inn i politikken, men så vil eg ikkje det likevel. Eg liker ikkje den generaliseringen heller – med at du enten er høyreside eller venstreside. Eg er egentlig ingen av delene. Eg vil ha litt ny politikk.

– Det er selvsagt fint at vanlige folk reiser seg opp fra sofaen og går i tog for det de brenner for – men på grunn av bompenger? Eg vet ikkje om eg skal le eller gråte. Eg blir helt satt ut.

– Du kan jo melde deg inn i Folkeaksjonen Nei til mer bompenger (FNB)?

– Helt alvorlig, ka i svarte faen er det? Det er selvsagt fint at vanlige folk reiser seg opp fra sofaen og går i tog for det de brenner for – men på grunn av bompenger? Eg vet ikkje om eg skal le eller gråte. Eg blir helt satt ut. Sånne ting gjør meg så fortvilet. Eg tenker at da jobber man etter en gammel modell i et nytt Norge. Det må jo gå galt.

– Du vil heller gå ut og skrike for klimaet?

– Ja, eller for en bedre skole og eldreomsorg. Politikerne våre vil ikkje bruke penger på det. De synes ikkje at barn og gamle er viktige, siden dette er noe som kommer opp ved hvert eneste valg.

MUSIKAL OM BERGENSERNE

– For å lage en bro her – er dette noe dere adresserer i «Å Bergen, Bergen»-stykket?

– Nei, der skal man bare kose seg og le og høre god musikk. Men vet du ka, det er fryktelig viktig dét også. Det er veldig viktig å ta en timeout og bare kose seg, gjerne sammen med venner, men du kan også godt komme alene. Det er morsomt, og det er veldig bergensk.

– Hva handler stykket om?

– Det går på hvordan bergenserne ble som de ble, og det er jo morsomt i seg sjøl. Mer enn det kan eg faktisk ikkje si.

KIM FAIRCHILD SOM TINGELING: «Wendy & Peter Pan» er en feministisk nyversjon av Peter Pan – der de kvinnelige karakterene etter hvert slår seg sammen i kampen mot Kaptein Krok. Fra venstre: Wendy (Kristi-Helene J. Engeberg), Tigerlilje (Ameli Isungset Agbota) og Tingeling (Kim Fairhild). (Foto: Magnus Skrede)

«Wendy & Peter Pan» kan hun derimot snakke om, siden det stykket allerede har hatt premiere. Selv spiller hun som nevnt feen Tingeling, som hun beskriver som «en drømmerolle» – understreket av at hun som barn aldri ble plukket ut til å spille ikoniske eventyrfigurer som Askepott og Snehvit – eller til å gå fremst i Sankta Lucia-toget.

– Eg ble ikkje spurt engang, og det kun fordi eg hadde en annen hudfarge, husker hun.

– Det er egentlig ikkje rasisme. Det er uvitenhet, for bortsett fra hudfargen så er man jo ikkje annerledes enn de andre barna, sier hun.

– Som barn har man lyst til å være Lucia, man har lyst til å være Askepott, og man har lyst til å være Snehvit – og så får man ikkje det. Fargede som vokser opp i dagens Norge har i hvert fall forbilder; de har muligheten til å oppsøke forbilder, og de har muligheten til å snakke med andre som har den samme utfordringen som dem. Det hadde ikkje eg. Der var ingen. Det var meg – og de andre.

RETT FRA NEW YORK TIL ASKØY

«SE PÅ HON»: – Eg holdt ut at eg ble pekt på og glodd på, at folk stoppet bilene sine for å se på meg. Dag etter dag, år etter år. «Se mamma» sa barna, «se på hon». (Foto: Privat)

Dette var mens hun bodde på Askøy, dit hun kom sammen med sin mor da hun var to år gammel. Hun bodde der frem til hun fylte åtte i 1974, da familien flyttet til Åsane.

– Eg kom rett fra New York til Askøy. Bare tenk deg den kontrasten. Eg holder på å skrive bok om det, slik at folk kan forstå, forteller hun.

– Hva var bakgrunnen for at dere flyttet til Norge?

– Det var jo den der forbaska kjærligheten, da. Min biologiske far var italiensk, og ble skutt og drept av mafiaen i New York. Min mor traff så Ingvald Olsen fra Askøy, som var sjømann. Dette høres ut som en dårlig roman, men det er sant. Da han var ferdig med hyren sin, ville han hjem igjen til Askøy, og vi ble med. Så enkelt var det.

Hennes første barndomsminne er at hun sang i Erdal kirke.

– Min mor ville ikkje gå i kirken, så hun fulgte meg til kirkedøren, og så gikk eg inn alene. Der satt eg og sang på fremste rad. Det kan eg huske, forteller hun.

– Eg har hatt konserter på Askøy siden, og da har eg møtt gamle mennesker som kunne huske hun rare lille mørke jenten som sang. På den tiden kunne du telle fargede personer i Norge på én hånd. Det er ganske utrolig å tenke på.

– Da eg gikk på ungdomsskolen kom det noen chilenere i klassen, så da var det i hvert fall noen som ikkje var hvite, og som også kom fra en annen kultur. Det er jo det som er problemet når man vokser opp i et land man ikkje er født i; at man står med én fot i hver leir.

BLE PEKT PÅ OG GLODD PÅ

– Din stefar var herifra?

– Det er selvsagt fint at vanlige folk reiser seg opp fra sofaen og går i tog for det de brenner for – men på grunn av bompenger? Eg vet ikkje om eg skal le eller gråte. Eg blir helt satt ut. Sånne ting gjør meg så fortvilet.

– Ja, men han døde da eg var 14 år. Etter det ble eg litt ensom, siden min mor nektet å bøye av for den norske kulturen. I dag har vi et ord for det – å integrere seg – det skjedde aldri med henne. Egentlig så liker eg å si at eg ikkje er integrert eg heller – men det er mye mer på grunn av min personlighet enn hudfargen min. Eg holdt ut at eg ble pekt på og glodd på, at folk stoppet bilene sine for å se på meg. Dag etter dag, år etter år. «Se mamma» sa barna, «se på hon».

– Det kan jo ha vært fordi du var et vakkert barn?

– Det trodde eg aldri på. Det var fordi eg var svart. Eg var ikkje lysebrun, eg var svart. Veldig svart, med afro, og veldig annerledes. Etter hvert oppdaget eg at fargen min var det som var minst annerledes med meg. Eg hadde veldig livlig fantasi, og ble sendt hjem fra skolen fordi eg snakket med noen som ingen andre så. Det forsvant heldigvis etter hvert, men eg hadde mange «skyberter».

Åtte år gammel fikk hun for første gang bli med hjem til familie i New York. «Nå skal eg endelig få være sammen med folk som er akkurat sånn som meg. Nå er det ingen som skal peke, og nå er det ingen som skal synes at eg er rar» tenkte hun.

– Så kom eg dit, og så syntes alle der også at eg var rar. Ikkje fordi eg hadde vært i Norge, men fordi eg snakket så rart engelsk og fordi eg fortalte om ting eg hadde lest i de norske folkeeventyrene. «Joda, det er troll i Norge» fortalte eg; «det er helt sant». Eg la ut om dette – du kan sjøl tenke deg – slik at alle i familien bare satt og måpte. Så eg ble en raring der også. Da fant jeg ut at pytt pytt – eg får bare være rar.

– DET ER IKKJE FARLIG Å VÆRE REDD

– Ting går galt hele tiden. Det er slik livet er; du går på trynet og reiser deg opp igjen. Det det kommer an på, er hvor fort du reiser deg opp igjen.

– Du er også ganske modig, som tør å skille deg ut, sier jeg.

– Eg er kjempemodig. Det med sangen og skuespillet er fint, det – men mitt største talent er at eg går på med dødsforakt sjøl når eg tror at eg kanskje taper.

– Hvor lenge er det siden sist du var redd før du gikk på scenen?

– Siden i går. Det er ikkje farlig å være redd. Det verste som kan skje er at eg glemmer tekst, men da får eg bare finne på noe annet å si. Og så har eg jo disse rundt meg som hjelper meg – som sier at «åja, der gikk Kim i blankt, nå må vi hjelpe henne inn igjen».

– Har du et eksempel på noe som gikk galt?

– Ting går galt hele tiden. Det er slik livet er; du går på trynet og reiser deg opp igjen. Det det kommer an på, er hvor fort du reiser deg opp igjen.

Kim Fairchild spiller for tiden i to teaterstykker på Den Nationale Scene: Wendy & Peter Pan (går nå) og den nye musikalen Å, Bergen, Bergen (premiere 2. november).

GLEDEN I HVERDAGEN: – Det er veldig viktig å ta en timeout og bare kose seg, sier Kim Fairchild, som er aktuell i det nye DNS-stykket «Å Bergen, Bergen». (Foto: Roy Bjørge)
Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this