MELLOM BØRS OG SYLTETØY: Når brødrene prøver å overbevise putle-Einar om at de er de virkelige verdiskaperne, går han ikke med på det. For de kan ikke lage syltetøy, som mor kan. Og når alt kommer til alt, er det dét som betyr noe. Fra venstre: Kim Sørensen, Gard Bjørnstjerne Eidsvold, Per Kjerstad og Cato Skimten Storengen. (Foto: Thomas Kvitvik)

Mye på spill

Grufullt underholdende om overmotets og undergangens tiår.

I en historie i Donald leste jeg en gang om B-gjengen som ranet en bank: ikke Christiania Bank- og Kreditkasse, men Christiania Krek- og Bandittkasse.

Denne kreative oversetter-vrien er morsom, men i lys av 80-tallet er den bare grusom. 80-tallet var krekenes og bandittenes tiår, og som regel var det en bank like i nærheten av dem.

Selge sin egen mor

Kredittkassen er en aktør også i Statsteatrets «1980 – Aker Brygge», som hadde bergenspremiere torsdag på Hordaland Teater i Logen.

Gjennom sin liksom lette stil varsler stykket desto sterkere om det store alvor som oppstår et sted mellom sofaen til mor på Grefsen og takterrassen på Aker Brygge.

Banken er her arbeidsplass for sønnen i Kielland-familien, Wilhelm. Broren Alexander er eiendomsmegler. Statsteatret har jobbet seg gjennom norgeshistorien, og er fremme ved hockeysveisen og skulderputenes tiår. Hjemme hos mor på Grefsen, i en beige skinnsofa, sitter Einar, som har spesielle behov, og herfra går Alexander og Wilhelm ut for å erobre verden.

Det kan være at man har en visning i Pilestredet, skal på Øvrevoll galloppbane eller til Ibiza for å feste. Det er mange oppgaver å utføre. Dessuten må man jo vise frem Casio-klokken sin med kalkulator.

Når de arver en god slump penger etter tante Brynhild, er det duket for å vise sine verste sider. Til sist handler det bokstavelig talt om å selge sin egen mor, og gå over lik.

Humor og tempo

«Signer her» er noe man ofte hørte på 80-tallet. Det hadde en liflig klang. Senere fikk denne klangen mer en undergangstone. Alt kom jo til å ordne seg, nei vent, det gjorde jo ikke det.

Statsteatret viser hvilken vei det bærer, med mye humor, høyt tempo og strålende skuespillerkunst. Med unntak av skinnsofaen, et par telefoner av ulikt 80-tallskaliber og en gul Walkman er det ikke flere remedier eller scenografiske elementer på scenen – alt ligger i spillet.

Etter en slåsskamp er det ikke noe teaterblod å spore, kun en skuespillers evne til å trekke ansiktet sammen i en grimase som sier «har fått meg en på trynet».

Det er nakent og – skal vi si kostnadseffektivt – teater, som gjennom sin liksom lette stil varsler desto sterkere om det store alvor som oppstår et sted mellom sofaen til mor på Grefsen og takterrassen på Aker Brygge. For det lette var også 80-tallets akilleshæl. Å ta lett på ting, omgås farlige forhold med letthet. Det var et naivt tiår oversvømt av krek og banditter.

De enkle ting

Statsteatret og regissør Yngve Sundvor viser også på treffende vis gapet mellom mor Agnes’ generasjon og sønnenes. Det er like mye et verdigap som et tidsgap. Kjærligheten mellom Einar, som ikke er som alle andre, og mor, som ikke har noe imot å være som alle andre husmødre fra sin tid, er tydelig, men ikke noe verdt, i enkelte andre sønners øyne.

Brødrene hans kan ikke lage syltetøy, som mor kan. Og når alt kommer til alt, er det dét som betyr noe.

De overser den glatt på vei mot nye høyder; trenger ikke være del av den selv, tror de. Det er faktisk putle-Einar som ser klarest. Han ser de enkle ting, og når vi bare kom ut av 80-tallet, skjønte vi selv at det var de enkle ting som bar det hele.

Etter det rosa, barokke 80-tallet kom da også det mørke, minimalistiske 90-tallet, der ting helst skulle sies med ett ord, for så lenge vi la på ironi, ble det jo i det minste to betydninger.

Men Einar er ikke inne i verken 80- eller 90-talls-sjargong, han har sitt enkle utsyn fra sofaen. Når brødrene prøver å overbevise ham om at de er de virkelige verdiskaperne, går han ikke med på det. For de kan ikke lage syltetøy, som mor kan. Og når alt kommer til alt, er det dét som betyr noe.

1980 – Aker Brygge spilles på Hordaland Teater frem til 28. oktober. Statsteatret i samarbeid med Oslo Nye Teater, Hordaland Teater og Rogaland Teater. Skrevet av Yngve Sundvor i samarbeid med ensemblet. Med: Gard Bjørnstjerne Eidsvold, Per Kjerstad, Cato Skimten Storengen og Kim Sørensen. Regi: Yngve Sundvor.

ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this