ovelandro0071
Ove Landro (foto: Magne Fonn Hafskor)

Min første bil

Del artikkelen i Sosial medier

LEDEREN: Min første bil var en Toyota HiAce. Den sang på siste verset i hver eneste sving, men besto EU-kontrollen, bremsene fungerte og den skulle bare vare ut russetiden.

Min far må ha kjent det på kroppen; det var butikkens gamle varebil vi fikk låne, og han var neppe høy i hatten da vi fylte bilen og dro til Kongeparken med ferske sertifikater, et minimum av trafikkerfaring og selvinnsikt, overmot som bare 19-åringer kan ha, og alt for stor tro på egne ferdigheter.

Følelsen jeg fikk første gangen jeg satte meg inn i mitt eget kjøretøy var overlegen. En ny verden åpnet seg. I dag kjører guttungen i nabolaget Tesla.

Jeg må nesten le her jeg sitter og kjenner på det etter å ha sluppet 12-åringen av på togstasjonen i Arna; hun skal til Langedrag på leirskole, og være borte i fem dager, og de får kun lov å bruke mobiltelefonen i tyve minutter hver dag. Vi er patetiske, vi som er foreldre i dag, med angst for å slippe dem ut i verden. Verden? Hun skal bare til Langedrag!

Da min mor var 15 dro hun på hybel i byen for å gå på skole – det var langt å reise for en som bodde på Misje i Øygarden uten broforbindelse hverken mellom Misje og Solsvik eller Knarrevik og Drotningsvik, mobiltelefonen var ikke oppfunnet, det var ikke alle som hadde telefon en gang der ute i havgapet på 60-tallet.

Min far lå på sykehus i ni måneder som syvåring, og den gangen var det ikke snakk om at man trillet inn en ekstra seng slik at mor eller far kunne ligge over på sykehuset og følge poden gjennom krisen. Det var kun lov å besøke barnet to ganger i måneden, så man måtte i stor grad takle krisen selv.

[PostBlock id=279]

Det kan godt være at slike opplevelser bygger karakter, gjør ungdommen selvstendig, og ruster dem tidlig til å stå på egne ben. Men det får ikke hjelpe. Jeg følger 12-åringen til stasjonen, og sniker meg til en klem før de andre i klassen får øye på oss, for jeg vet så inderlig godt at det ikke er kult med en far som bare må klemme en gang til.

Kvelden før skjemmer jeg henne bort med potetmos og pølser og is, det beste hun vet, moren har bakt boller, og jenten får beskjed om å ringe til en av oss når hun får sjans, for å fortelle hvordan det går, hun smiler litt oppgitt, for det eneste hun tenker på er alt hun skal oppleve på egenhånd, sammen med alle vennene på skolen.

Min andre bil var en Hyundai Accent, den første modellen som ble solgt i Norge, og den billigste. Mye har skjedd hos den sørkoreanske produsenten siden den gangen, heldigvis. Følelsen jeg fikk da jeg satte meg inn i mitt eget kjøretøy var overlegen. Lukten av ny bil var berusende. En ny verden åpnet seg mens jeg kjørte rundt i Dalen på måfå. I dag kjører guttungen i nabolaget Tesla.

[PostBlock id=288]

Min tredje bil var en Toyota Avensis. Jeg kjøpte stasjonsvogn fordi jeg var blitt en familiemann som trengte plass til barnevogn og sammenleggbar barneseng, og vi skulle på bilferie til Sørlandet og Dyreparken og senere til Danmark hvor somre med is, strand og sommerhus med basseng ventet på oss år etter år.

Den lille og idylliske fiskelandsbyen Lønstrup, med landskapet rundt og Rudbjerge Knude Fyr – som står ytterst på sanddynene og snart mister grunnen under seg og styrter i havet – har gjort evig inntrykk på meg, men det ungene husker best er det lille bassenget i feriehuset.

Mens jeg suser av gårde mot 50-årskrisen, er det kanskje en BMW sportsbil eller en Tesla som burde ligge og lure i fremtidsplanene mine, men jeg kjører en Toyota på åttende året og krysser fingre for at regningen ikke blir for stor når den snart skal inn på EU-kontroll.

Heldigvis er det enda en stund til 12-åringen skal ut på sin første øvelseskjøring med sin far. Ikke bare fordi jeg vil være en engstelig sjåfør, men fordi det markerer et veiskille, en handling som forteller at barnet er i ferd med å bli voksen og skal ut i trafikken på egenhånd.

Vi skal på bilferie igjen til sommeren. Overnatting i Kristiansand er bestilt. Jeg måtte spørre barna om det fremdeles er gøy med Dyreparken. Dumt spørsmål, viste det seg, ettersom begge elsker dyr.

Min neste bil burde bli en elbil. Jeg innser det. Og kanskje er det dit jeg skal. Men ikke ennå. Jeg er ikke elektrisk. Først må kjørelengden på elbiler bli lengre, og ladestasjonene flere.

Inntil det skjer er jeg en stadig eldre mann i et stadig eldre kjøretøy, med stadig eldre barn. Og som mimrer om sin første bil.

[PostBlock id=141]

Del artikkelen i Sosial medier

Ove Landro
Redaktør Bergensmagasinet AS | Helgesensgate 17 | 5038 Bergen | Norge

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this