– Etter at jeg ble pensjonist, jobber jeg bare 45 timers uke, sier Einar «Engelen» Engelstad (63), som har vært å se bak disken i platebutikken Apollon nesten siden begynnelsen.
Engelstad begynte å jobbe på Apollon i 1980, da han var 28 år gammel. Siden 1997 har han drevet butikken sammen med Tor Tessem. For de mest musikkinteresserte av oss er dette platebutikken med stor P, stedet som for mange har vært døråpner inn til musikk langt utenfor VG-listen og P3.
– Vi har alltid vært en butikk for musikkjunkier.
Her er det mulig å finne vinylskatter du ikke ante eksisterte, og her kan du gjenoppdage band og artister du trodde var henvist til margen i populærmusikkens historiebok.
Slik har det vært i 40 år nå, et jubileum som ikke vil gå upåaktet hen. Feiringen begynner onsdag 18. mai, og resten av måneden vil da fylles med en rekke arrangementer, blant annet jubileumsquiz, jubileumsbingo, gratiskonserter i bakgården og butikken, loppemarked for musikkinstrumenter og whiskysmaking til skotsk kvalitetsmusikk.
Kul plastpose
Kortversjonen av butikkens lange historie begynner i små lokaler, først på Nøstet, deretter Klosteret. På slutten av 1980 flyttet de så til Nygårdsgaten, til å begynne med i lokalet der Garage ligger i dag.
Gründeren bak Apollon, nylig avdøde Frode Svanevik, solgte seg ut i 1986 for å starte Garage i butikkens kjeller. Dette ble en suksess, og i 1991 overtok han hele lokalet, mens Engelen og daværende medeier Morten Sæthre flyttet platebutikken 50 meter lenger bort i Nygårdsgaten.
– Jeg var fast kunde, og ble spurt om jeg ville begynne på jobbe, husker Engelstad, som med sin karakteristiske ru stemme og tredagers skjeggstubber ser akkurat make ut i dag som jeg husker ham fra jeg selv begynte å frekventere vinyl-Mekka i Nygårdsgaten.
Plastposen jeg fikk platene i var noe av det kuleste å bli sett med i byen, men ble gjerne byttet ut med en Rema 1000-pose på bussen hjem til kone og barn. Det kunne noen ganger være vanskelig å få forståelse for at det måtte være plass til Elvis Costello, The Residents og Sun Ra på familiens til tider trange budsjett.
Gubben mot strømmen
– Hvorfor ble du værende?
– Musikk har vært hovedinteressen min siden jeg var ti år gammel, og jeg hadde allerede tusen LP-plater da jeg begynte i butikken, forteller han.
– Hvor mange har du nå?
– Håhå, ler han, kort og innrøykt.
– Det er minst 20 år siden jeg sluttet å samle plater. Men jeg har noen tusen album i kjelleren.
– Hva er favorittene?
– Det kommer an på vær og føreforhold. Jeg er gammel hippie, og liker godt San Francisco-bandene fra den tiden. Det har vært en del av greia mi i alle år, selv om jeg ikke rir noen kjepphester. Jeg syntes det var befriende da punken kom.
Platebransjen har endret seg stort siden 80-tallet, og selger i dag en tidel av det de gjorde for bare få år siden. Apollon har her vist seg litt som kjerringa (eller gubben) mot strømmen, og kunne i fjor vise til den beste omsetningen siden 2004.
– Hvorfor går det bra med dere, mens andre sliter?
– Jeg tror det henger sammen med at vi alltid har vært en butikk for musikkjunkier. Massemarkedet for musikk er borte. Vi har også solgt mye mainstream-musikk, men i all hovedsak er dette en butikk for de med musikkinteresse godt over gjennomsnittet.
Den lydige generasjonen
Han tar seg til skjeggstubbene, slik at jeg nesten aner hva som kommer.
– Så har vi den fordelen at Tor og jeg har vært gjennom de fleste trender. Vi er oppvokst med vinyl, og har hele rockehistorien i hodet. Ingen av oss lurer på hvem McCartney er.
De to hadde likevel ikke forutsett vinylens tilbakekomst, men butikkeierne har god grunn til å glede seg over dette. Vinylplater står i dag for 80 prosent av omsetningen på Apollon, mens cd-platen tilsynelatende er på vei mot historiens skraphaug. Vinylkjøperne er enten unge hipstere eller den godt voksne garde, som kjøper platene de kvittet seg med i overgangen til cd.
– Dette viser noe av den endringen som foregår i hele musikkbransjen, påpeker Engelstad.
– «Den lydige generasjonen», dagens streitinger, hører mest på enkeltlåter.
– Dagens strømming og nedlasting har visse fellestrekk med de gamle Absolute Music-platene. «Den lydige generasjonen», dagens streitinger, hører mest på enkeltlåter.
– På den andre siden har vi de mer musikkinteresserte, som fortsatt foretrekker å høre hele album, og da helst på vinyl.
Musikk og identitet
Den musikalske revolusjonen på 60-tallet, med The Beatles og Rolling Stones i front, var både et generasjonsopprør og en søken etter identitet. Slik var det også med punken, og til dels grungerocken, mens fremveksten av black metal på 90-tallet var en ekstremversjon av det samme.
I dag finnes ingen slike bevegelser, og musikk er ikke lenger så tett forbundet med identitet. Pierre Bourdieu kunne skrevet en bok om dette, men jeg tror neppe han kunne sagt det mer elegant enn Engelen:
– All gode riff er allerede brukt, så det er ikke lenger så lett å komme opp med noe nytt. I dag går alt i bølger. Platebransjen må være verdens mest miljøvennlige, med resirkulering over en lav sko.
– Dette er en utrolig lite forutsigbar verden, med trender som endrer seg med veldig korte mellomrom. En stund solgte vi mye elektronika, før det plutselig ikke var hipt å være DJ lenger. Akkurat nå ser vi mye av den hitbaserte greien, med låter laget på gutterom i Fana.
En annen trend nå er unge lyttere som går på skattejakt i ikke bare foreldrenes, men også besteforeldrenes platesamlinger. Musikken fra 60-, 70- og 80-tallet når frem til lyttere som sannsynligvis stiller seg uforstående til låttitler som «Almost Cut My Hair», og aldri har fulgt Major Tom på hans eskapader i det ytre og indre rom.
Butikk med bar
– Dersom jeg i min ungdom hadde hørt på musikk fra 20-tallet, så ville folk ledd rått, husker han, og minnes en tid der det knapt var «tillatt» å høre på noe som var mer enn 10-15 år gammelt.
– Gjorde du det, så ble du sett på som helt «ute».
Slik er det ikke lenger. En forklaring på denne nye friheten kan være at musikk er blitt mye mer tilgjengelig, en annen kan være at de som var unge den gangen, fortsatt følger med og oppdaterer seg på ny musikk.
En vanlig ettermiddag på Apollon kan det i hvert fall se slik ut, med kunder i alle aldre. Så er det også et svært trivelig lokale å oppholde seg i, ikke minst etter at butikken også ble serveringssted med skjenkebevilling.
– Vi begynte med bar for å kunne overleve som platebutikk, sier Engelen, og lar det ikke være tvil om hvilken del av driften hjertet hans banker mest for.
– Men siden vi først begynte med det, ville vi gjerne gjøre det ordentlig. Dette skal ikke bare være et vanlig vannhull, men også et sted for folk med interesse for øl og ølkultur, sier han, og viser til at de har 35 ulike ølsorter på tapp.
– Vi appellerer til et visst motkulturelt miljø, både musikalsk og når det gjelder servering. Apollon skal ikke være et partysted, der folk drikker seg full.
Livsstil og lidenskap
– Hvis folk vil ha møla musikk, så skal de få det. Men spør de om vi synes noe er dårlig, så sier vi det.
Et intervju med Engelen er en liten tålmodighetsprøve.
Det er stadig avbrytelser, enten det er kunder som tar kontakt eller han må ned i kjellerlageret for å hente noe. Dette er ikke en mann som lar seg tynge av alderen.
– Jeg er blitt pensjonist nå, og har trappet litt ned, sier han, og forteller at arbeidsukene nå er på «bare» 40-45 timer – slik det gjerne er når jobben både er livsstil og lidenskap.
– Kjente du deg igjen i High Fidelity? spør jeg, med henvisning til filmversjonen av Nick Hornbys roman – der handlingen foregår i en liten uavhengig platebutikk.
– Å ja, bortsett fra at jeg har et mer stødig privatliv, ler han.
Ukentlig julekveld
– Da vi holdt til på Klosteret, stod det «vi selger ikke Abba» på en plakat i vinduet. Vi importerte mye plater selv, så det var julekveld en gang i uka når vi mottok pakkene fra utlandet. Punkerne var en del av inventaret her, likeså metalfolket.
– Det ligger en viss grad av misjonsvirksomhet for god musikk i det vi gjør. Hvis folk vil ha møla musikk, så skal de få det. Men spør de om vi synes noe er dårlig, så sier vi det.
– Klarer du å dele inn kundene i ulike typer, slik de gjør i High Fidelity?
– Nei. Det var nok mer slik før. Etter hvert som jeg er blitt eldre, har jeg oppdaget at verden ikke er nøyaktig slik den ser ut. Jeg kjenner mange jazzmusikere som privat foretrekker å høre på country, og omvendt. Folk lytter mye mer variert enn hva du skulle tro.
