LEDEREN: Mens jeg leser boken til Trygve Hillestad om en høyst uvanlig mann og alle hans spesielle sider, står jeg igjen med at han kjempet mot noe hele livet, og derfor klarte han ikke å sitte stille. Han måtte ut og løpe. Sykle. Marsjere.
Første gang jeg hørte om Hans-Jacob «Jernmannen» Berntsen var da jeg leste en artikkel i en av byens aviser. Blikket var fast. Han løftet haken svakt. Rett i ryggen. Skjøt brystkassen frem. Som en soldat.
Senere så jeg ham komme imot meg. Han løp helmaraton. Jeg løp halv. Han ante ikke hvem jeg var, men løftet høyrehånden til hilsen og ropte «godt jobbet». Jeg prøvde meg på et svett smil. Jernmannen var dønn alvorlig i ansiktet, det var ikke antydning til et smil. Som om det stod om livet.
Og det gjorde det for Hans-Jacob Berntsen. Selv før han ble syk, tror jeg. Og selvsagt etter, da han måtte operere fem tette blodårer, få operert inn pacemaker og hjertestarter. For ikke å snakke om da han fikk kreft.
Det står respekt av alt Hans-Jacob Berntsen har gjort, alt han har engasjert seg i, ledet, organisert, og alle milene han har slukt. Men alt det andre, alt det som forfatter Trygve Hillestad ikke visste da han begynte å skrive om Jernmannen, er minst like fascinerende.
En gang ringte jeg til Jernmannen. Det var egentlig for å få ham til å si noe om fint om en løper i Bergen som skulle hedres; jeg skulle skrive en artikkel om sistnevnte. Hans-Jacob Berntsen sa mye fint om løperen, men lurte også inn informasjon om sine egne meritter, før han korrigerte seg selv: «Ja, nå skal jo ikke dette handle om meg». Jeg humret. Jernmannen humret ikke.
– Jeg smiler aldri, sa han i fullt alvor i et tv-innslag da Ylvis-brødrene var hjemme hos ham i forbindelse med et program som het «Norges herligste».
Han tok plass. Snakket høyt. Ville gjøre ting på sin måte. Han ble sett på som utfordrende på arbeidsplassen. En av sjefene sier at han ble oppfattet som en person som hadde et ønske om å bli anerkjent, eller beundret, respektert. At han hadde et genuint ønske om å bety noe for andre. Å hjelpe og rettlede.
[PostBlock id=423]
For Hans-Jacob Berntsen handlet det hele livet om å fullføre. 7-fjellsturen. Nijmegenmarsjen. Birken og Vasaloppet. Trondheim-Oslo. Maraton. Triatlon. 24-timersløp. Jernmannstatuetten. Alt han deltok på skulle fullføres. Om så beina ville svikte under ham og synet forsvant. Selv da hjertet stoppet, reiste han seg igjen. Og en stund lot han seg ikke knekke av at han fikk konstatert kreft i bukspyttkjertelen heller. Han så etter muligheter. Håpet i det lengste.
Jeg blir aldri Jernmannen. Ingen kommer noen gang til å kalle meg hardhausen. Jeg blir aldri en maratonløper. Jeg kommer aldri til å sykle til Voss; jeg sykler ikke en gang til butikken.
Jeg fantaserer noen ganger – nå når jeg pusher femti – at jeg skal løpe en helmaraton, men jeg gjør ikke det som trengs av forberedelser, jeg lager ikke en plan, jeg melder meg ikke på, bestiller ikke billetter.
Jeg dasser litt rundt på Frekhaug, løper noen ganger i en time, andre ganger litt mer, men folk som dasser litt rundt på Frekhaug blir aldri kalt Jernmannen. Jeg fikk riktignok en medalje sist helg, men det var fordi jeg løp femkilometeren i Knarvik med ungene.
Det står respekt av alt Hans-Jacob Berntsen har gjort, alt han har engasjert seg i, ledet, organisert, og alle milene han har slukt. Men alt det andre, alt det som forfatter Trygve Hillestad ikke visste da han begynte å skrive om Jernmannen, er minst like fascinerende.
For hvorfor sitter man igjen med et inntrykk av at Hans-Jacob hadde behov for å bli sett? Hvorfor var det så viktig med disse pokalene? Hvorfor brydde han seg så sterkt om stjerner og striper og medaljer på militæruniformen?
Hans far benektet farskapet. Moren søkte om plass på et barnehjem og slik ble det. Så ble han adoptert, men adoptivforeldrene behandlet ham dårlig. Dette må ha gjort noe med en gutt, senere ungdom og voksen mann. Men han ville ikke snakke om det. Senere, sa han til Hillestad, som prøvde igjen og igjen, men svaret var alltid det samme: Senere.
Så døde han. 75 år gammel. Ikke utmattet av alle milene, ikke av de syv fjellene eller klatringen på sykkel fra Bergen til Voss. Det var kreftsykdommen som til slutt tok pusten fra Jernmannen.
Og mens jeg leser boken til Trygve Hillestad om en høyst uvanlig mann og alle hans spesielle sider, står jeg igjen med at han kjempet mot noe hele livet, og derfor klarte han ikke å sitte stille. Han måtte ut og løpe. Sykle. Marsjere.
Selv er jeg god på å sitte stille. Jeg kan sitte stille en hel dag. En gang satt jeg stille en hel helg. Men jeg har det best i livet når jeg fra tid til annen holder meg i bevegelse. Jeg trenger ikke løpe langt. Jeg trenger ikke løpe fort.
Og jeg trenger ikke å bli omtalt som Jernmannen.
[PostBlock id=424]
