– Det er enklere å bruke en halvautomatisk hjertestarter enn fjernkontrollen til tv, sier Trygve Hillestad, som oppfordrer folk til å lære seg enkel førstehjelp. Selv har han hjulpet flere enn han kan huske.
Hvor viktig det er å kunne førstehjelp, fikk han nylig demonstrert da et barnebarn fikk en stor tyggegummiklump fast i luftrøret. Dette skjedde ved ridesenteret i Hjortlandsdalen i Åsane. Heldigvis kunne barnets mor førstehjelp (ikke så overraskende, kanskje, med Trygve Hillestad som far), og tok Heimlich-grepet på den fire år gamle sønnen.
– Der andre er opptatt av fotball eller av å samle frimerker, har jeg vært opptatt av redningsarbeid og friluftsliv.
– Dette viser hvor viktig det er å kunne førstehjelp, sier Hillestad.
– Dersom hun ikke hadde gjort livreddende tiltak, ville nok mitt barnebarn i beste fall fått omfattende hjerneskader på grunn av oksygenmangel, i verste fall omkommet før nødetatene nådde frem. Han var allerede blå på munnen da hun gjorde grepet.
Samtidig minner den tidligere fotojournalisten i BA om at førstehjelp ikke bare handler om å gjøre livreddende tiltak. Vel så viktig er det å få sikret ulykkesstedet og varslet nødetatene; slik at de har mulighet til å nå frem dersom tiltakene ikke fører frem.
Redningsarbeid og friluftsliv
Så har også ordet førstehjelp stått som en overskrift for store deler av Trygve Hillestads liv. I tillegg til mange år som regionleder for stiftelsen Norsk Luftambulanse og frivillig i Bergen Røde kors hjelpekorps, var han informasjonsleder i politiet i ti år (1996-2007). Etter at han sluttet der, har han jobbet med samfunnssikkerhet og beredskap for Falck Nutec, i Osterøy kommune og hos Fylkesmannen.
– Har du tenkt på hva som har vært drivkraften?
– På en måte har det vært to løp, der jeg hele tiden har hatt hobbyer som har gått inn i yrket.
– Jeg vet ikke. Det må være noe i meg. Der andre er opptatt av fotball eller av å samle frimerker, har jeg vært opptatt av redningsarbeid og friluftsliv, forteller han.
– På en måte har det vært to løp, der jeg hele tiden har hatt hobbyer som har gått inn i yrket.
Som ungdomsskoleelev på Ulriken skole fikk han interesse for fotografering og smalfilm, og startet en filmklubb sammen med kamerater. Yrkeskarrieren hans begynte med at han var boktrykkerlærling. Samtidig leverte han bilder til byens to største aviser, og i byjubileumsåret 1970 fikk han slippe til i BA både med tekst og foto.
Fotojournalist i BA
– BA brukte mange frilansere den gangen. De var fornøyde med det jeg leverte, og etter noen år som frilanser, ble jeg fast ansatt som fotojournalist. Bedre allmennutdannelse enn det du får i en så liten avis tror jeg ikke at det er mulig å få. Vi fikk kontakt med alt som skjedde.
En annen viktig hobby var dykking. Hjellestad hadde sportsdykkersertifikat, og hadde alltid dykkerutstyr med i bilen. Etter en drukningsulykke i 1972 så han en mulighet til å gjøre denne hobbyen til noe mer. Ulykken skjedde ved Elsesro sjøbad i Sandviken, der det lå et barnehjem. Et barn hadde kommet seg ned til gjerdet, sklidd og falt i sjøen.
– Min hobby innenfor redningstjenesten ble skapt der og da.
– Bilen min stod på verksted, så jeg hadde ikke dykkerutstyret med meg, forteller Hillestad.
– Da jeg kom ut der, traff jeg fortvilte politi og ambulansepersonell. En av dem hadde stupt uti, uten å finne barnet. En politibetjent som også var dykker ble tilkalt, og fant barnet druknet.
Startet redningsdykkertjeneste
Etter ulykken tok Hillestad kontakt med den samme politibetjenten og en kollega av ham. Hillestad kjente begge fra dykkerklubben, og spurte om de ville være med å starte en redningsdykkertjeneste i Bergen. Det var de, og daværende politiinspektør Rynning Tønnesen bifalt ideen.
Interessen var stor, og etter kort tid hadde de samlet ti mann. Forsikringsselskaper og rederier støttet dem i form av økonomiske midler til dykkerutstyr og en egen utrykningsbil, mens Haukeland sykehus gav alle froskemennene 50 timers kurs som ambulansepersonell.
– Min hobby innenfor redningstjenesten ble skapt der og da, sier han.
– Dette var noe jeg gjorde kun på fritiden, ved siden av full jobb i BA.
Han meldte seg også inn i Bergen Røde kors hjelpekorps. I 1987 ble han så spurt om å være prosjektleder for å få legehelikoptertjeneste til Hordaland og Sogn og Fjordane, med base i Bergen. Høsten 1987 ble Norsk luftambulanse tildelt konsesjon, blant annet med base i Bergen. Kommunen gav dem tomt på Nygårdstangen, og de var operative fra første nyttårsdag 1988.
Hillestad var regionleder for stiftelsen fra begynnelsen og frem til 1996. Da lyste politiet ut stilling som informasjonsleder.
– Den søkte jeg på og fikk. Wegner (Rolf B. Wegner, daværende politimester, journ. komm.) var bevisst på at han ville ha en utenfra.
Førstehjelpskunnskapene ble det stor bruk for gjennom de 12 årene han jobbet for politiet, med opplæring av operativt politi i flere år.
– Selve informasjonsjobben var mer omfattende enn det som folk så på trykk. Det interne informasjonsarbeidet tok mye tid. I tillegg var jeg med på mange møter med pårørende når noen var meldt savnet.
Rocknes-forliset
– Du ble et ansikt utad under redningsarbeidet da MS Rocknes forliste i Vatlestraumen?
– Ja. Min jobb var å formidle det som kunne formidles til enhver tid.
– Den hendelsen som har berørt meg mest direkte, der jeg ble stresset og fikk høy puls, var den gangen jeg kom alene, sent på kvelden, til et trehus i full fyr.
Denne ulykken skjedde 19. januar 2004. Det 166 meter lange lasteskipet var på vei til Emden i Tyskland med 23.000 tonn grus. I Vatlestraumen, like sør for Bergen, traff skipet en grunne kloss på Revskolten lykt, kantret og ble liggende med bunnen i været. Av de 30 som var ombord, omkom 18. Tre personer ble reddet ut i live etter at de hadde sittet sju timer inne i skroget.
– De fleste av de pårørende kom fra Filippinene, og var skeptiske til om vi hadde gjort det som var mulig for å redde flere. De hadde lite kunnskap om våre forhold, med kulde og drukning.
Det ble derfor arrangert en stor samling på Terminus for alle pårørende som rederiet fikk hentet til Bergen. De ansvarlige for de ulike operasjonene forklarte her, steg for steg, hele redningsforløpet, slik at de pårørende skulle forstå at alt var gjort for å kunne redde flest mulig, uavhengig av nasjonalitet.
– Er Rocknes-forliset det mest dramatiske du har opplevd?
– Nei. Jeg var også med da Ulriksbanen falt ned i 1974, og da et enmotors fly fløy inn i en høyspentledning på Løvstakken i 1978. Hva er egentlig dramatikk. Jeg har vært på branner der jeg visste at det var folk inne i huset. Den hendelsen som har berørt meg mest direkte, der jeg ble stresset og fikk høy puls, var den gangen jeg kom alene, sent på kvelden, til et trehus i full fyr. Det var helt tilfeldig.
Gikk inn i brennende hus
Huset lå på nedsiden av Haukeland sykehus. Folk stod rundt og ropte, og det ble sagt at det var en mann igjen inne i huset. Hillestad gikk derfor inn, og lette fra rom til rom, uten å finne noen. På vei ut igjen traff han vakthavende brannsjef i entreen, og fortalte ham at han hadde undersøkt alle rom unntatt ett i den delen som brant.
– Han gikk bort og åpnet døren til det rommet. I neste øyeblikk var hele entreen et flammehav. Jeg overlevde så vidt ved å kaste meg ut gatedøren.
– Hvordan gikk det med brannsjefen?
– Han hadde tatt et tigersprang inn i stuen, sparket ut et vindu og hoppet ut, så han klarte seg også. Jeg ser det fortsatt. Det var dramatiske sekunder. Det viste seg etterpå at huset var tomt; det var ingen mann igjen der.
– Hva tenkte du da du gikk inn i huset, uten ryggdekning?
– Man kan alltid diskutere hvor klokt det var av meg å gå inn. Du skal heller ikke hoppe uti sjøen for å redde noen uten hjelpemidler, dersom du ikke er veldig svømmedyktig. Det gjorde jeg likevel én gang, i Store Lungegårdsvann, ved Florida. En mann holdt på å drukne. Jeg klarte å redde ham.
Når hjelpen ikke hjelper
– Har du opplevd at hjelpen ikke hjelper?
– Det blir et teamarbeid eller en kjede; en kjede som redder liv.
– Det har skjedd. Det er leit, men jeg får ikke dårlig samvittighet, så lenge jeg vet at jeg har gjort det jeg vet er riktig.
– Min handling er heller ikke alltid avgjørende, det kan være mange faktorer som spiller inn. Er det hjertestans, er vi avhengig av å ha en hjertestarter tilgjengelig. Det blir et teamarbeid eller en kjede; en kjede som redder liv.
– Det gjør vel noe med deg?
Han slår ut med armene.
– Ikke før jeg fikk kreft for fem år siden, da kjente jeg det. Kreft er noe som kan komme igjen; det er et ord som er forbundet med død. Brekker du en fot, gror den igjen, og ferdig med det.
– Jeg er glad for det jeg har opplevd med ulykker, de gangene jeg har vært med å få liv igjen i folk med hjertestans. Da har jeg tenkt at det gikk bra nå, da kan jeg gjøre noe neste gang også. Men man vet aldri hva morgendagen bringer.
– Klarer du å se dramatiske hendelser på tv?
– Ute i felten gjør det meg ikke noe å stanse blødninger og annet som må gjøres. Men setter noen en nål på film, da lukker jeg øynene.
– Tåler du å bli stukket selv?
– Åja, det er jeg vant med. Hemmeligheten er å knipe deg i overarmen samtidig. Det gjør mer vondt enn selve stikket.
Livsviktig kunnskap
Livreddende førstehjelp gjelder alle hele året, uansett hvor man er. Her er de enkleste tiltakene man bør huske på ved ulykker med alvorlig personskade:
- Sikre skadestedet
- Ring 113
- Livreddende tiltak:
- Sikre frie luftveier
- Hjerte- / lungeredning
- Stanse store blødninger
- Sideleie
- Berolige pasienten og pårørende
- Det anbefales å lære å betjene en hjertestarter
- Ved brann:
- Varsle 110/evt. utløse brannalarm
- Evakuere
- Slukke hvis det ikke er til fare for en selv
- Gå aldri inn i en brennende bygning
