BARN I BYEN: Pandemien har lært oss mye om samhandling, motvilje, utilstrekkelighet, mestring og forhåpentligvis også læringsglede. På godt og vondt har vi blitt bedre kjent med hverandre, og mer anvendbar læring kan en vel knapt tenke seg?
Barna våre har gått gjennom en tid med pandemi og langvarig streik. Underveis har varsellampene blinket rødt flere ganger, og da spesielt i forhold til barnas psykiske helse, utenforskap og mangelfulle læring.
For de sårbare barna har det vært god grunn til å rope varsko når periodene uten skolegang har blitt for lange, men for de fleste andre har de siste årene forhåpentligvis gitt rom for ny og annerledes læring. Men har den vært nyttig?
Barn og foreldre har vært tvunget til å finne løsninger med hjemmekontor og hjemmeskole, og stressfulle overganger fra frokost til jobb og skole har blitt avløst av mer sømløse varianter som ikke har innebåret buss, bil, sykkel og regntøy. Bare en liten gevinst dette, og kanskje ikke en gang nevneverdig, men kanskje litt, i det minste her i regntunge Bergen?
Savnet etter de vante felleskapene i klasserom og skolegård har vokst, og ikke minst –forståelsen av hvor viktig disse er i barns utvikling har økt.
Dessuten har en fått kjenne litt på hvordan det er å være sammen på hverdager, og ikke bare på de dagene hvor en av de små er syke og dermed må holdes hjemme. Friske, raske og energiske barn som gjerne slåss like mye om fjernkontroll som om Ipad har da, under hjemmekontorets kommando, måttet finne frem i lærebøkene og jobbe med skolearbeid.
Det er ikke til å stikke under en stol at de fleste barn og foreldre underveis har lært mye om samhandling, motvilje, utilstrekkelighet, mestring og forhåpentligvis også læringsglede. På godt og vondt har vi blitt bedre kjent med hverandre, og mer anvendbar læring kan en vel knapt tenke seg?
Det er når dagene ikke forløper med denne kaotiske blandingen av frustrasjon og glede om en annen, men mer hoper seg opp og blir til en lang rekke med repetisjoner av tungsinn, giddeløshet og frustrasjon at en tenker at nå må barnet få gå på skolen, treffe venner og få stødig pedagogisk veiledning. Selvsagt.
Savnet etter de vante felleskapene i klasserom og skolegård har vokst, og ikke minst –forståelsen av hvor viktig disse er i barns utvikling.
Men her kan jeg avsløre en ørliten hemmelighet: Disse barna som snubler og strever litt når tiden på hjemmeskole blir litt for langdryg, det er akkurat de samme elevene som synes skolen kan bli dørgende kjedelig, at alle i klassen er utrolig teite og at læreren skjønner i hvert fall ingenting.
Så jo, livet er vanskelig, og noen ganger oppleves det virkelig mer krevende for enkelte enn hva det tilsynelatende gjøres for de fleste andre. «Alle de andre får det til, men ikke jeg». Det er fortvilende å kjenne på slike følelser, og for oss som jobber med barn så er det nettopp disse barna som gir oss flere rynker og høyere skuldre.
Så hvordan føles det da ikke for foreldre, som opplever dette på nært hold i uke etter uke og måned etter måned – enten det nå er pandemi eller lærerstreik som er grunnen til det? Enda mye verre. De eneste rådene jeg kan gi, og som jeg med sikkerhet kan si virker, er disse:
- Bekreft barnet: «Jeg ser at det er kjipt nå. Kan du fortelle meg hva som gjør deg så oppgitt/slapp/trist/frustrert?» Vær tålmodig og lytt. Vær utforskende og kom med oppfølgingsspørsmål: «Kan du si noe mer om det?»
- Støtt barnet: «Hva må til for at du skal klare å få til dette?» Ikke server løsninger for barnet før det selv har fått prøve. Her må du kanskje hjelpe barnet med å holde målet i siktet («alle» barn vil helst spille på telefonen, mens de spiser godteri).
- Små steg er uendelig mye bedre enn stillstand: Ha som målsetning å komme litt lenger frem i løypa enn i går. Rom ble ikke bygget på en dag, men det ble faktisk jobbet litt hver dag. Når det «skjer noe» og barnet klarer å overvinne en hindring eller løse en utfordring, så rykk straks tilbake til første punkt, men skift fokus og gi nå bekreftelse på mestringen. Gå deretter straks videre til punkt to og tre.
På tilnærmelsesvis denne måten, og på tusenvis av andre måter, har familier jobbet seg gjennom pandemi og skolestreik. Slik har foreldre og barn har lært hverandre å kjenne på nye måter, med nye utfordringer og med alle de frustrasjonene som har fulgt med.
Savnet etter de vante felleskapene i klasserom og skolegård har vokst, og ikke minst –forståelsen av hvor viktig disse er i barns utvikling. Men lærdommen vi fikk om hverandre, innad i familien, kan ses på som en trøstepremie som kanskje vil kunne bety mer enn tapet av tiden på skolen.
Jeg tror det vil gjelde for de aller fleste, men ikke for alle. Det har vi dessverre også lært.