Thorstein Selvik (illustrasjon: Sigve Solberg)

Verdien av kunnskap

PÅ TAMPEN: Skjermene flimrer, og Wikipedia og Google og utallige andre nettsteder gir oss svar på de utroligste spørsmål. Men svarene og opplysningene sklir gjennom de unge hjerner; kunnskapen evaporeres i tynn luft.

Tekst: Thorstein Selvik

68 prosent av amerikanere mellom 18 og 39 år vet ikke hvor mange jøder som ble utryddet under annen verdenskrig. Antagelig er prosenten noe lignende her i Norge. Andre verdenskrig ble avsluttet for 75 år siden i år. Det er lang tid, og historiens lys svekkes – uansett. Men det er også en del andre faktorer som svekker hukommelse og kunnskap.

Selv vokste jeg opp i etterkrigstiden hvor vi ble innpodet om annen verdenskrig og vestmaktene og NATO («no action, talk only» sa vi), om EF (som ble til EU), og mange andre saker som skulle forene, binde oss sammen og skape en trygg fremtid. Aldri mer krig, ble det sagt – selv om den kalde krigen mellom øst og vest hadde senket et jernteppe i 1945, og selv om Koreakrigen var grusom og Vietnamkrigen enda verre. Aldri mer krig? Tja.

Men vi var i alle fall svært opptatt av politikk og samfunn, av amerikanere og russere og Norges utsatte rolle som liten utsatt økonomi og som NATO-medlem i Sovjetunionens forgård. Vi lærte betydningen av kunnskap, utdanning og dannelse. Vi elsket geografi, visste at Timbuktu («I booked one, Tim booked two» som vittige tunger sa) ikke var hovedstad i Mali, at Ouagadouga var det i Øvre Volta og at Tananarive var på Madagaskar. Hvor jorden var nesten helt rød, det visste vi også.

Vi kunne en haug med salmevers og hvem Grundtvig og Elias Blix var – og veldig mye annet. Vår tilnærming og kunnskapstrening var leksikalsk. Vi pugget. Men også analytisk fordi gode lærere satte kunnskapen inn i en sammenheng.

Menneskene blir ikke dummere, men informasjonsmengden er så voldsom at det å kunne noe ikke lenger har den samme verdi.

Lektor Hertzberg på Fana Gymnas kom krypende opp midtgangen i klasserommet mens taklyset var dimmet, han illuderte arkeologer inne i Kheopspyramidens trange ganger. Og lektor Grønnevik på samme skole stakk hodet til en unnasluntrende elev ut av vinduet mens han nærmest skrek: «Ser du skaperverket, Lars! Du er pliktig å kunne din bibelhistorie, gå hjem og les!»

Idag flimrer skjermene, og Wikipedia og Google og utallige andre nettsteder gir oss svar på de utroligste spørsmål. Men svarene og opplysningene sklir gjennom de unge hjerner; kunnskapen evaporeres i tynn luft. Hvorfor? Menneskene blir ikke dummere, men informasjonsmengden er så voldsom at det å kunne noe ikke lenger har den samme verdi. Svarene kommer til oss på skjermen åkkesom. Kunnskap er ennå makt, men makten ligger i vår evne til å bruke det altoverskyggende internettet. 

«Jeg har alt, men det er også alt jeg har» sier Ole Paus og sikkert mange andre. Vi lever i en underlig tid hvor materialisme og ekshibisjonisme rår. Hvor kunnskapstørsten er erstattet med aksesseringsevne og «vise seg frem»-behov. Hvor svarte tyske luksus-SUVer er synlige bevis på suksess, hvor salmevers betyr lite, og hvor lektor Hertzberg på 1970-tallets Fana Gymnas neppe ville kjent seg igjen.

Vi lever i en underlig tid hvor formen er blitt viktigere enn innholdet, hvor se og bli sett er viktigere enn å kunne. Og snart kommer maskinene og kunstig intelligens og tar oss. 

ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this