PÅ TAMPEN: Det er ikke Bybanen vi skal redde, det er klimaet – for klimakampen er kampen vi ikke kan tape.
Tekst: Thorstein Selvik
Konsekvensene av den globale oppvarmingen merkes allerede – både i Norge og mange andre steder i verden. Mest dramatisk har temperaturøkningen vært i arktiske strøk. Eksempelvis har temperaturen på Svalbard økt tre ganger mer de siste årene enn klodens snitt. For å få redusert klimagassutslippene er Norges plan å elektrifisere større deler av samfunnet.
Det meste av energiproduksjonen i verden er fortsatt basert på fossile kilder. Tall fra 2017 viser at 85,2 prosent av energiproduksjon og -konsum er olje, oljeprodukter, gass og kull, mens atomkraft utgjør 4,4 prosent og fornybar energi (inkludert vannkraft) er 10,4 prosent.
Jeg TROR ikke på menneske-skapte klimaendringer, sier Carl Ivar Hagen. Tro kan han gjøre i kjerka på julaften, her gjelder det å vite.
Tallene for Norge i det samme året viser at 47,1 prosent er (stort sett) vannkraftbasert elektrisitet, 35,7 prosent er olje og oljeprodukter, 6,1 prosent er biobrensel, 4,6 prosent er naturgass, 3,6 prosent er kull og kullprodukter, 2,4 prosent er fjernvarme og en halv prosent er avfallsbasert energi.
I Norge er forholdene altså bedre, og det aller meste av elektrisiteten fornybar. Om noe skal dette økes. Det er nødvendig med mer tilgjengelig elektrisk energi for å fase ut det fossile forbruket. I sum utgjør det fossile forbruket 51,8 prosent i vårt land (2017). Over tid skal det altså ned, om ikke volummessig, så i hvert fall relativt sett.
Men vi har vanskelige avveininger. Problemet er å utvinne optimalt våre relativt sett rene fossile ressurser (mindre forurensing enn andre oljeproduserende land) versus satsing på fornybar energi og annen grønn teknologi.
[PostBlock id=479]
Hvor er balansepunktet, hva er økonomisk og moralsk riktig, hva er mulig å få til gitt alle de politiske særinteressene – som oljefagforeninger med LO i rygg? Og hva f… hjelper det hva Norge gjør, vi er et lite land i verden, som salige statsminister Korvald sa en gang på 70-tallet. Men Norge har en rolle som moralsk eksempel å forsvare. Vi liker å gjøre oss større og viktigere enn vi er, vi er reken som liker å late som den er en hummer.
Men noe må gjøres. Klimaet er varmere, våtere og villere enn før. Som utdannet statistiker er jeg usikker på hva før betyr. Tidsserier og faktoranalyse er heller ikke helt upolitisk. Men joda, klimaet synes å være ute av lage. Og selv om selv luften i New Delhi blir en småtass i forhold til de største vulkaner, er det ingen tvil om at problemet i ikke liten grad er menneskeskapt. La meg presisere: Det er ingen tvil om at menneskelig aktivitet og forbruk er en tydelig del av problemet – selv om jorden også varmes opp av andre grunner enn mennesket.
La oss slutte å krangle om det, det blir for dumt. Har du for eksempel reist fra Singapore til Beijing, ser det ikke ut i måneskinn – og heller ikke midt på dagen. Det er som å fly i en gul, skitten ertesuppe av «luft». I Venezia har oversvømmelsene i høst vært verre og større enn på 50 år, Bahamas ligger bokstavelig talt i ruiner, i California og New South Wales brenner det, i Brasil avskoges det, i New Dehli og andre steder i India har de verdens verste luft. Listen over uhumskheter av lignende type kan gjøres kjempelang.
Fortetting er et mantra i norske kommuner, og ikke minst i Bergen. I lys av dette er oppstablingen av leilighetsmonstre tegnet av svaksynte arkitekter langs bybanen i Bergen forståelig. Det er ikke bybanen vi skal redde, det er klimaet – for klimakampen er kampen vi ikke kan tape.
[PostBlock id=499]
Her i Bergen driver vi altså klimakamp med å stable leilighetskaninbur oppå hverandre langs Bybanen. Det redder i grunnen svært lite, hjelper minimalt på klimaet, men gir studentene på Fantoft konkurranse om setene på banen. Bybanen virker urbaniserende, sier noen, den gjør Bergen til en mer sivilisert by. Det kan jo være noe i det. Folk på bussen er sikkert mindre siviliserte enn bermen på Bybanen en fredagskveld.
Joda, jeg liker Bybanen, den får meg til å drømme meg vekk til større og mer spennende byer. Synd at det er så få bybaner, Bergens ene og Oslo T-bane og trikk hjelper til å redusere utslippene fra fossile bilmotorer, altså er bane klimavennlig. Etter at den er bygget. For lager man et regnskap over naturinngrep og materialbruk (innsatsfaktorer fra jern og stål til høyteknologi med sjeldne mineraler) blir bildet noe mindre smigrende – som det også gjør med elektriske biler. Altså livsløpsanalyser fra vugge til grav – de er ikke alltid pene.
Det er ikke enkelt å tenke klart, konsist og korrekt når det gjelder klima og miljø. Det er mange og kompliserte faktorer involvert, og bildet er som nevnt sterkt politisert. Jeg tror ikke på menneskeskapte klimaendringer, sier Carl Ivar Hagen. Tro kan han gjøre i kjerka på julaften, her gjelder det å vite. Men premisser, analyser og konklusjoner (altså det som kalles forskning) er også farget av analytikerne. For de trenger jo også penger.
En gammel, svensk raddisvise rinner meg i hu: «Vem kan vi lita på?» Der ligger svært ofte problemet.
