Nordpool SPA
Ove Landro (foto: Magne Fonn Hafskor)

Ka e’ det med Stoltzen?

LEDEREN: Det er kombinasjonen av smerte og trappenes evne til å påkalle noe som minner om klaustrofobi som gjør Stoltzen grusom. Det er ingen steder å gjemme seg. Man er ikke innestengt i stoltzentrappene, men det kan føles sånn.

Du kan ikke bare kutte løypen og løpe hjem igjen, slik du kan om du løper langs veien i nærområdet. Og du kan ikke bare snu – ingen snur i Stoltzen.

Dessuten er det folk i trappene hele tiden, fra morgen til kveld; du vil ikke bli avslørt som en pyse. Ikke kan du sette deg ned heller. Ingen sitter i Stoltzen. Du kan stoppe, late som om du sjekker klokken, eller pulsen, men du sitter ikke.

Løpet har en høydeforskjell på rundt 300 meter, og vi snakker om 800 trappetrinn. For en som er glad i å løpe på flat asfalt, er denne tilsynelatende uendelige kneløftingen bare gøy i noen minutter, og er du en tanke baktung i tillegg og dessuten drasser på stive lår fra en oldboys-trening du strengt tatt ikke var forberedt på, og lysken roper høyere enn lysten, virker gleden man er lovet når man kommer på toppen langt unna.

Mens jeg går – ja, jeg løper ikke – kikker jeg til høyre og venstre for å se om det er noen som likevel gjemmer seg bak et tre eller en diger stein i påvente av en mulighet til å snike seg ned usett i det bratte terrenget, men jeg ser ingen, og fokuserer på steintrappene, for de tar aldri slutt, noen trinn er lave, andre høye og det svir i lår og legger mens svetten renner, hele tiden mens noen kommer opp bakfra og vil forbi.

Noen er unge. Andre er eldre. De hiver etter pusten, og det slår meg at Stoltzen handler om evnen til å trosse smerte og presse seg til det ytterste. For vondt gjør det uansett, samme hvilket nivå du befinner deg på. Slik foregår kampen i hodet like mye som i bein og lår.

7.54. Det er rekorden til stoltzenmester Thorbjørn Ludvigsen. Jeg runder av til åtte minutter og ganger med tre mens jeg ennå er i stand til det, hele tiden mens jeg går til siden for å slippe noen forbi. Er det så ille? Kan vi ikke være enige om at det er innafor for en som er langt tyngre og eldre enn stoltzenmesteren?

– Kommer du deg opp på rundt tyve, kanskje noen minutter over, uten at du er fysisk dårlig, så er du i god form, sier forfatter av «Stoltzekleiven Opp – 40 bratte år», Steinar B. Christensen.

Hvor går grensen for «noen minutter over»? Fire minutter er vel «noen minutter»?

Jeg passerer merket som forteller meg at jeg er halvveis. Tør ikke se på klokken. Kjenner blodsmaken i kjeften mens enda en spreking siger innpå bakfra og vil forbi. Jeg er en gammel Toyota stasjonsvogn med bagasje. Han er en ny og sprek Audi. Han legger seg ut midt i en sving. Så suser han forbi. Alle tanker om å legge meg på hjul er nytteløse.

Her trippet Thorbjørn Ludvigsen. Her sjanglet Jakob Ingebrigtsen. Her fløy Kristin Størmer Steira. Og her svevde legenden Jon Tvedt. Og nå kommer jeg. Tar ut det siste. Og legger meg flatt ut på tregulvet.

«Melkesyren» står det på et skilt. Står det ikke alt for langt oppe? Beina mine har hatt syrefest i flere minutter allerede. Jeg begynner å planlegge en løgn. Jeg går alene. Jeg kan fortelle hva som helst når jeg kommer tilbake på kontoret. Og skulle noen foreslå at alle på kontoret går sammen, som et teambuilding-prosjekt, kan jeg alltids prøve å få det utsatt og trene i mellomtiden. Hele jobben opp Stoltzen? God idé, vi tar det til våren, folkens, når det blir mildt i været.

Men så skjer det. Tretrappene. Det betyr at toppen er nær. Jeg elsker tretrapper. Å si at jeg blir lettere i steget ville være å overdrive, men det svarte blir lysere, tunge tanker forsvinner. Jeg tar igjen noen ungdommer. Ha! Bare et steinbelagt terreng igjen nå, store og skarpe steiner, ikke snuble, ikke snuble, så kan jeg snart slenge meg på tregulvet ved siden av teltet som Varegg allerede har satt opp til Stoltzekleiven-arrangementet.

Her trippet Thorbjørn Ludvigsen. Her sjanglet Jakob Ingebrigtsen. Her fløy Kristin Størmer Steira. Og her svevde legenden Jon Tvedt. Og nå kommer jeg. Tar ut det siste. Og legger meg flatt ut på tregulvet. Kikker på klokken. Forventer «noen minutter over». Og kjenner gleden strømme gjennom kroppen når klokken viser noen sekunder under.

Så var det sant. Verdens bratteste løp kan gi en god følelse. Hvis man legger listen lavt nok. Og lettere euforisk grubler jeg over om ikke dette også gjelder livet. Kanskje vi burde senke forventningene. Kreve mindre av oss selv.

Thorbjørn Ludvigsen gjør det motsatte. Han hever forventningene og mener det skal være mulig å sette ny rekord. 7.48 er det hårete målet. Slik tenker en toppidrettsutøver, mens jeg går med lette steg mot utsiktspunktet ved Fløibanen og planlegger neste tur opp Stoltzen.

Forfatter Steinar B. Christensen har spurt folk hva de forbinder med Stoltzen. Ordene som går igjen er: Utfordring. Utsikt. Melkesyre. Mestringsfølelse. Fellesskap. Glede. Smerte.

Det e’ det som e’ med Stoltzen.

Ove Landro
Redaktør Bergensmagasinet AS | Helgesensgate 17 | 5038 Bergen | Norge
ANNONSE:
Livsstilsmessen bunnbanner

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this