LEDEREN: Hun sa at jeg skulle få være med og leke cowboy og indianer. Jeg var Falk. Hun var Månestråle, enda hun hadde kort, blondt hår.
Jeg skulle skrive noe om ungdom og presset de kjenner på. Skole. Jobb. Kropp. Snap. Chat. Blogg. Insta. Du vet.
Jeg nølte. Hva vet jeg egentlig om ungdom? Jeg ser dem. Jeg hører dem. Men forstår jeg hva det faktisk vil si å være 15 i 2018? Og er det egentlig så enkelt at ved å huske hvordan jeg selv hadde det, så forstår jeg de som vokser opp nå?
Min yngste spurte en gang om jeg levde i gamle dager. Jeg måtte le. Det setter jo ting i perspektiv. Så fort går altså tiden. Når var egentlig gamle dager? I 1980? Kanskje for en som er ti år.
[PostBlock id=178]
Jeg husker at en to år eldre jente i gaten lokket meg med inn i Kanadaskogen. I gamle dager. Hun sa at jeg skulle få være med og leke cowboy og indianer. Jeg var Falk. Hun var Månestråle, enda hun hadde kort, blondt hår. Hun hadde med to kamerater som var Harry og Ted. Jeg var åtte, og så verken Sølvpilen eller Tinka der inne i skogen.
De bandt meg fast til et tre. Det begynte å bli mørkt. Jeg gråt. Min far kom løpende nedover på stien fra rekkehuset vårt og ropte navnet mitt. Da stakk de. En sommerkveld senere på året var vi flere som var samlet i gaten, og Månestråle fikk plutselig problemer med hukommelsen, og kunne ikke huske at hun hadde gjort det. Jeg kom til å tenke på henne en dag jeg så Dagsrevyen, noe om #metoo, og en statsråd som ikke husket noen ting. Jeg aner ikke om jenten i Kanadaskogen er medlem av et politisk parti i dag.
Ettersom jeg ikke hadde stått på ski andre steder enn på Kvamskogen, trodde jeg at alle i Norge sto på langrenn i oppoverbakker.
Jeg må ha vært en tilgivende gutt, for et par år senere dannet vi et band som het Cowboys & Indians, neida, jeg tuller nå, vi kalte oss Speed Up, enda vi spilte fryktelig langsomt, og hver gang vi var uenig om det musikalske uttrykket, brukte hun ABBA som et eksempel på hvordan det skulle låte. Jeg likte ABBA og sa ingenting på det.
Vi hadde ikke EDB-maskin i Dalen i gamle dager, så jeg spilte på et orgel, og min far må ha satt pris på at jeg endelig tok i bruk det dyre instrumentet igjen; jeg hadde tatt orgel-kurs, men sluttet raskt fordi det eneste vi fikk spille på kurset (slik jeg husker det) var Kumbaya My Lord. Speed Up ble oppløst og jeg ble aldri en ny Benny Andersson.
Jeg kan ikke huske at mobbing var et stort problem på Varden skole. En i klassen kalte meg tjukk en gang etter gymmen på ungdomsskolen. Selv var han norgesmester og blodtrent. Vi lo av en i klassen husker jeg, han hadde en veldig spesiell måte å snyte nesen på, ved bosskorgen foran alle i klassen, og han ga seg ikke før hele nesen var tom. Jeg møtte ham på en fest i fjor, men han husket ikke at vi lo.
Han er forresten ingeniør i dag, så det gikk bra. Det eneste han husket var alle slåsskampene mellom ham og han som var norgesmester, både på skolen og hjemme i gaten, de lå på asfalten mellom rekkehusene og dengte løs på hverandre, men moren til ingeniøren kom ut og ga oss alle en skyllebøtte og dermed slapp vi både foreldremøter og skolemøter med paneldebatt med politi, rektor og helsesøster.
[PostBlock id=177]
Vi hadde ikke Snap, men vi sendte lapper til jentene, som sendte lappene tilbake. Vi skrev i Pusur skoledagbok. Og byttet bøker. Jentene hadde bilder av Rob Lowe, guttene av Samantha Fox. Hvis jeg kjedet meg, stakk jeg opp i gaten og ringte på døren til en kompis og spurte om han kom ut. Vi tok bussen til sentrum hver lørdag og sjekket plater på Platon.
Vi kjøpte hvit skinnsofa samtidig som Dynastiet ble vist på NRK, og jeg fikk en følelse av at vi var omtrent like rik som Blake Carrington. Men vi hadde campingvogn på Kvamskogen, så det var vel ikke snakk om overflod. Vi spiste joikakaker i campingvognen, en stund var det det beste jeg visste, og ettersom jeg ikke hadde stått på ski andre steder enn på Kvamskogen, trodde jeg at alle i Norge sto på langrenn i oppoverbakker.
Vi hadde bare NRK, og så på alt Bjartmar Gjerde og rikskringkastingen mente vi burde se. Tro og Liv, Norge Rundt, Trim for eldre og Fjernsynsteateret. Alle fotballkampene i England ble spilt lørdag ettermiddag klokken fire. Jeg gledet meg bare til Halvsju.
Skulle du mobbe noen måtte du ut i gaten eller på skolen. Eventuelt sende en lapp. Skulle du kalle en politiker korrupt, måtte du gå i tog og rope det høyt. Per Øyvind Heradstveit hadde stoppeklokke i debattprogrammene, dette var før farge-tv, egentlig var det før meg, og han stoppet politikere som snakket for lenge.
Statsråder hadde dannelse, og bøller fikk ikke lederansvar. Og slik jeg husker det var det ingen som beskyldte noen for å sleike imamer oppetter ryggen. I så fall ville de blitt beskyldt for å ha ekstreme holdninger.
Vi kunne ikke skifte kanal. Bare vente. Til neste program. Eller neste dag. De eldre trimmet hele tiden, og sang at det ble bedre og bedre dag for dag. Jeg syntes det ble verre og verre, dag for dag, spesielt på ungdomsskolen, men jeg sa det ikke til noen.
Vi hadde heldigvis ikke One Call- og Trivago-reklame, men var fornøyd med å stirre på gullfiskene mellom tv-programmene; jeg husker spesielt en fisk som pilte, i den grad fisker piler, frem og tilbake på skjermen, men plutselig var de eldre der igjen og trimmet mens de insisterte på at det ble bedre og bedre. Dag for dag.
Stem på Kristelig Folkeparti, sa bestemor, da gjør du i hvert fall ikke noe galt. Jeg forstår hva hun mente, men jeg vet ikke om det er sant lenger. Jeg lurer på hva hun hadde sagt om den amerikanske presidenten som sier at synagoge-angrepet i Pittsburgh ville endt annerledes hvis bygningen hadde hatt væpnede vakter.
Når den mektigste mannen i verden har mistet gangsynet, i den grad han noen gang har hatt gangsyn, hva skal ungdommen tro på da?
[PostBlock id=179]
