Statsarkivet gjorde et lite dykk i undertegnedes slektshistorie. Resultatet var nedslående. De fant ingen kriminelle, heller ingen mørke sydlendinger, og min likhet med jazzmusikeren Ole Amund Gjersvik er helt tilfeldig.
Jeg er ikke overvettes interessert i slektshistorie. Det er selvsagt interessant å vite hvem de var, de som kom før meg i familien, men man kan uansett aldri bli kjent med dem, annet enn gjennom anekdoter og fortellinger.
Mye av dette er også farget av tiden de levde i, med ulike nasjonale strømninger og behov for å knytte lenker til fortiden. Min farmor kunne slik fortelle meg at hennes familie nedstammet i ganske rett linje fra selveste Harald Hårfagre – noe som faktisk er mer sannsynlig enn det høres ut. De fleste etnisk norske har nemlig gammelt (og godt utvannet) kongeblod i årene.
«Jeg finner ikke at slekten til musikeren og journalisten treffes» er det noe nedslående svaret jeg får i en epost fra Renathe Johanne Wågene ved Statsarkivet i Bergen.
Vi skulle også være i slekt med Henrik Wergeland, som farmor fortalte hadde et «uekte» barn i hjembygden Verkland – der hennes mor kom fra. På min mormors side har det lenge versert en fortelling om spanske forfedre; at jeg angivelig skulle være etterkommer etter en forlist sjømann fra Den spanske armada. Dette skulle da være forklaringen på mitt svarte hår og sommerbrune hud.
En annen ting er at jeg jevnlig blir forvekslet med jazzmusikeren Ole Amund Gjersvik. Vi har begge familiehistorie på Tysnes, så jeg har lenge antatt at det muligens var et familiebånd der.
«Jeg finner ikke at slekten til musikeren og journalisten treffes» er det noe nedslående svaret jeg får i en epost fra Renathe Johanne Wågenes, som er rådgiver ved Statsarkivet i Bergen. Hun er en ivrig slektsgransker, og fikk oppdraget med å grave litt i min slektshistorie etter at jeg intervjuet hennes kollega Terje Nomeland.
[PostBlock id=223]
Jeg får vite at Ole Amund Gjersvik har slekt på Tysnes, men at hun ikke finner at jeg og han har noen felles forfedre der. «Jeg fulgte slekten tilbake til slutten av 1700-tallet. Om det kan være noe å finne enda lengre tilbake, vet jeg ikke. Det vil bli for omfattende å undersøke» skriver hun.
Så der står jeg. Kanskje det er så enkelt at vi begge har caps og briller – og noenlunde samme frisyre.
Så var det det med mine mørke farger, som jeg har arvet etter min mormor fra Tysnes. «Dette er ikke et uvanlig fenomen i Norge, og historiene om en mørk formor/farfar er mange og stort sett ikke mulig å finne spor av i slektstreet» forklarer Wågenes, som heller ikke har funnet spor etter sydlansk herkomst i min familie.
Min mormors foreldre var fra Tysnes. Deretter kom slekten fra Kvinnherad, og bestod av – så langt Wågenes har kunnet sjekke (slutten av 1700-tallet) – «vanlige norske personer som drev med jordbruk og fiske». Så mye for det, altså.
Dersom jeg ønsker å finne ut mer, råder hun meg til å ta en DNA-test via familytreedna.com. Kanskje jeg skal gjøre det. Da kan jeg også finne ut hvor mye neandertaler det er i meg, og da begynner det virkelig å bli interessant.
For finnes det noen fortelling som er større, noe mysterium som er mer mystisk, enn hvordan vi mennesker erobret hele kloden? Egentlig er vi én eneste stor familie, alle sammen.
[PostBlock id=194]
