Musikk har vært en viktig lyskilde i de to siste årenes pandemimørke. Så klarte heller ikke viruset å sette en stopper for den jevne strømmen av gode nye plater – heller tvertimot.
Dersom jeg skulle anmeldt alt som har kommet på de bergenske søsteretikettene Apollon og Karisma siden starten av pandemien, ville det fylt hele Bergensmagasinet. Denne månedens platerunde inneholder derfor bare et lite håndplukket utvalg av utgivelsene deres fra de siste månedene. Kanskje de også finner ledig plass i katalogen til de to uutgitte platene vi anmelder?
Øverst i bunken denne gangen er derimot en artist som ikke har annet forhold til Bergen enn at hun elsker å spille her. Jeg snakker om Susanna Wallumrød – eller Susanna, som er artistnavnet hun ønsker å være kjent under.
Mørkets sangerske
Susanna: Elevation (Susanna Sonata): Årets plate kom tidlig i år, og det fra en artist som har vært svært aktiv under pandemien – både med totalt fire plateutgivelser og mange konserter.
Selv fikk jeg med meg begge bergenskonsertene (Lille Ole Bull 28. januar 2020 og USF Røkeriet 17. september 2021) Susanna holdt sammen med sin fetter David Wallumrød.
Duoen lekte seg da gjennom en rekke coverlåter signert (eventuelt gjort kjent av) Tom Waits, Joni Mitchell, Emmylou Harris, Leonard Cohen, Neil Young og Peggy Lee. Innspillinger fra duoens to tidligere Oslo-konserter ble for øvrig utgitt i august på albumet Live (Susanna Sonata, 2021).
Da hadde vi allerede fått albumet Baudelaire & Piano (Susanna Sonata, 2021), der hun satte toner til et knippe dikt av den franske poeten Charles Baudelaire (1821-1867).
«I hans dikt møter vi et spaltet sinn, et storbymenneske bundet til verden og til den sanselige nytelse, men som også er seg sterkt bevisst nytelsens verdiløshet og livets forgjengelighet» skriver litteraturviteren Truls Olav Winther i Store norske leksikon (snl.no).
Han legger til at Baudelaires dikt «er preget av angst, livstretthet og melankoli. De kretser ofte om det morbide og makabre, men rommer samtidig en streben mot det skjønne og en søken mot det fullkomne».
Slik sett er han en slags forløper til den norske dikteren Gunvor Hofmo (1921-1995), som Susanna også har tonesatt. Dette var på albumet Jeg vil hjem til menneskene (Grappa/Musikkoperatørene, 2011). Etter en konflikt med Susanna valgte plateselskapet dessverre å destruere det fysiske restopplaget av denne platen – og fjerne den fra alle strømmetjenester.
Albumets tittel er Elevation, et ord som passer godt på Susannas oppløftende musikk – ikke minst til låten Invitation to the Voyage, som er basert på kanskje de lyseste lyse ordene fra en dikter som er mest kjent for å skrive om livets mørkeste sider.
«Plata forsvant, rett og slett. Det finnes heller ikke spor etter den på Grappas sider. Det er ufattelig trist» kunne Susanna fortelle i et intervju med Klassekampen 3. november i fjor. To uker senere slapp hun derfor demoversjonen av dette albumet på sitt eget plateselskap Susanna Sonata – slik hun spilte det inn hjemme i sin egen stue tilbake i 2009 – og la til to nyinnspilte tolkninger av dikteren som Jan Erik Vold kaller «mørkets sangerske».
Dette bringer oss frem til årets plate fra Susanna, som absolutt kler å bli kalt «mørkets sangerske» når hun velger å tonesette enda en bukett med Baudelaire-dikt – som sist pakket inn i et helt nydelig platecover basert på en mystisk strektegning av den amerikanske okkultisten Marjorie Cameron (1922-1995).
Albumets tittel er Elevation, et ord som passer godt på Susannas oppløftende musikk – ikke minst til låten Invitation to the Voyage, som er basert på kanskje de lyseste lyse ordene fra en dikter som er mest kjent for å skrive om livets mørkeste sider. Susanna må være svært glad i dette diktet, siden dette er andre gang hun spiller det inn i sin egen tonesetting. Første gang var på platen Go Dig My Grave (Susanna Sonata, 2018), der hun ble akkompagnert av Giovanna Pessi (harpe), Ida Løvli Hidle (akkordion) og Tuva Livsdatter Syvertsen (hardingfele).
På den nye versjonen akkompagneres hun kun av sitt eget piano – noe som bringer oss tett på både den vakre melodien Susanna har tryllet frem og de nærmest magiske ordene: «Solnedgangane dekkar åkrane, kanalane, heile byen, med hyasint og gull; heile verda sovnar i eit varmt lys. Alt er der harmoni, venleik, luksus, ro og glede» skriver Baudelaire (her i min haltende prosaoversettelse til nynorsk) om diktets reisemål; et fjernt land som står for alt det som gir farge til livet – og minner oss på at det alltid er to motstridende fortellinger her i verden: En som trekker deg ned og en som løfter deg opp.
Det høres ut som Susannas vakre og litt såre stemme løftes opp i de høyere skylag av Anthony Mortimers forbilledlige engelske oversettelse.
Susanna er inne på noe av det samme i platens tittelspor – der det høres ut som hennes vakre og litt såre stemme løftes opp i de høyere skylag av Anthony Mortimers forbilledlige engelske oversettelse: «Happy the man whose thoughts, like larks, take wing / Freely towards the morning skies – who glides / Above this life and simply understands / The speech of flowers and of silent things».
Passende nok har hun fått Stina Stjern (Stina Moltu) til å legge til noen kassettopptak av kvitrende fugler og fjerne, repeterende støyeffekter på slutten av låten (første gang jeg hørte den trodde jeg det var noe galt med bilens ventilasjonsanlegg. Jeg skrudde ned volumet, og da forsvant også «ulyden»).
Stina har ellers laget lydskisser og spiller fløyte på flere av albumets låter, mens franske Delphine Dora bidrar med piano, orgel og noen halvt syngende/halvt messende opplesninger av Baudelaire på originalspråket. «Musikken fra Stina og Delphine har jeg bestilt fra de, til å gå i dialog med mine Baudelaire-sanger. Stina spiller på et par av mine låter. Så det er en slags vev» forklarer Susanna meg via Messenger.
Til sammen blir disse bidragene stemningsfulle mellomspill til de vakre klaverballadene, samt at de skaper en helhet som gir deg lyst til å vende tilbake til Baudelaire og Susannas hemmelige hage.
Praktfull prog
Bjørn Riis: Everything to Everyone (Karisma Records): Inspirert av Dantes Inferno ønsker Bjørn Riis her å ta lytterne med på en reise med plass for både frykt og forsoning.
Albumet åpner overture-aktig med et bredbeint gitarriff i en låt som like etter toner over i et mer flytende Pink Floyd-landskap – med akustisk gitar, synth og dryppende klavertoner. Så freser gitaren til igjen (litt ala King Crimson, om du husker tittelsporet fra 1974-albumet Red).
Reisen går deretter videre med en lang progballade i slekt med Needlepoint – og med en nydelig sunget tekst om å finne seg selv.
«Every Second Every Hour» er platens lengste spor. På en pulserende «Welcome to the Machine»-beat legger Airbag-gitaristen her lag på lag med skiftende instrumentalpartier – inkludert rålekkert gitarspill.
Dette er praktfullt produsert musikk som gir seg tid; musikk som utfolder seg langsomt og lagvis for den som gir seg tid til å lytte. NB: En digisleeve CD-utgave i begrenset opplag inneholder to bonusspor – det ene singelen «Desolate Place», som ble sluppet som en enkeltstående digital singel i desember.
En uventet reise
Professor Tip Top: Lanes of Time (Apollon Records): Denne ble sluppet i desember som bandets syvende langspiller og deres andre sammen med tyskfødte vokalist/tangentspiller Sonja Otto.
Det første som slår meg er at lydbildet er mer fyldig enn tidligere, det andre er selvsagt Sonjas litt såre sangstemme – hun er ikke helt Renate Knaup eller Grace Slick, men makter å tilføre et nødvendig tilbakelent drama i måten låtene er bygget opp.
Her er som vanlig mye synth, gitar og taktskifter. Sam Fossbakk briljerer i kjent stil med David Gilmourske gitarsoloer – og et inngående kjennskap til å skru frem de mest gyngende sequencer-rytmene (hør The Sound of Protonflow, som dessverre fader altfor tidlig ut).
På The Quest Remains er de helt over i britisk hobbitland. Med en folkaktig fløytesolo og en drømmeaktig tekst kunne denne gått rett inn på lydsporet til The Fellowship of the Ring.
Elektroniske blomster
Sonisk Blodbad: Shores of Oblivion (slippes på Apollon Records 29. april): Album nummer fire fra Ole Christensens bandprosjekt (les også eget intervju med Ole Christensen) har tre ting felles med den nye fra Professor Tip Top: De har Sam Fossbakk med på laget, de har fått med en ny vokalist – som er ingen ringere enn Heidi ‘Heidi Goodbye’ Torsvik – og lydbildet er mer fyldig og detaljert enn tidligere.
Platen åpner med en elektronisk låt signert den avdøde krautrock-legenden Conrad Schnitzler (Tangerine Dream, Kluster). Deretter får vi «Alan Vega 2.0», som både er ment som og høres ut som en «reboot» av den avdøde Suicide-vokalisten – i hovedsak fremført av Niklas Rundquist (Lustans Lakejer, The Leather Nun) sammen med gitarist Nils Wohlrabe (The Leather Nun).
Albumet fortsetter så med «Photons», som er en mørk hyllest til Death in June. Dette er den eneste låten med originalmedlem Haavard Tveito, som her høres ut som om han er innesperret i en gammel fabrikkhall – uten mulighet til å unnslippe det monotone livet på annen måte enn å la den litt hurtige (hjerte)beaten fade langsomt ut.
Heidi Torsvik er også sterkt til stede – ikke minst på det Morricone-på-valium-aktige «An Echo In The Dungeon Of My Heart» og det Pink Floyd-aktige tittelsporet «Shores of Oblivion» – der stemmen hennes ligger som en hypnotiserende lydeffekt under et mykt bølgende teppe av Ole Christensens dempede morsesignaler og synther og Sam Fossbakks svale gitartoner.
Vakkert er ordet, vakkert som hvite skyer i sakte flukt mot en blå himmel, vakkert som en blomstereng uten ende.
Mektig tungrock
Kryptograf: The Eldorado Spell (Apollon Records): Dette er bergensbandets andre album, og byr på musikk sterkt inspirert av 70-tallets klassiske tungrock.
Vegard Strand (gitar), Odd Erlend Mikkelsen (gitar/sang), Eirik Arntsen (trommer) og Eivind Standal Moen (bass) fremstår her som en godt samspilt kvartett som musikalsk ikke står noe tilbake for forbildene. Dette får de tydelig frem på albumets tre innledende låter, selv om jeg savner de virkelig minneverdige melodiene innimellom all riffingen.
Etter et kort mellomspill fra gitaristen skifter albumet så over på et lavere gir med mer kraft. Tittelsporet er en mektig begynnelse på resten av platen, og kunne gjerne vart et minutt eller to til. Deretter kommer den overstyrte og fuzza The Spiral, som får meg til å tenke på det beste fra Jane’s Addiction.
Oppturen fortsetter med «When the Witches», der marsjerende trommer og en stilig plukking på basstrengene går i tett dialog med gitar og vokal. «Feed the children with empty lies» messer vokalisten, og drar resten av bandet med på allsang til den mørke teksten.
En fremtidig klassiker
Butterfly Garden: …And Everybody Else (Apollon Records): Etter 27 Ã¥r er Butterfly Garden-trilogien fullført, slik at platetitlene pÃ¥ deres tre album til sammen danner en hel setning: So It Goes (1995) / For You (1996) / … and Everybody Else.
Vokalist/låtskriver Calle Hamre har ikke vært helt borte fra musikken i disse årene – han kom med en overbevisende soloplate i 2019 (med den aldeles nydelige låten «Why Do They Call It Dying»).
Ellers har flere av låtene på den nye Butterfly Garden-platen tidligere vært ute på singel. Calle Hamre har også laget en del filmmusikk, samt produsert en rekke andre artister.
Jeg får en følelse av at det nye albumet er et slikt som vokser på deg over tid. Det er flotte låter, pakket inn i et fikst lydbilde med mange referanser til halvt glemte britiske indieband som jeg fortsatt hører på (XTC, Jesus and Mary Chain, Gorillaz, Primal Scream).
Oh Tell Me Love er albumets første innertier; en seig powerballade som smyger seg på deg etter hvert som allsangrefrenget limer seg fast fremst i pannebrasken.
Mountain er også flott der den svever frem på en rullende gitarloop og et svært dynamisk arrangement. Just Overdo It åpner småpsykedelisk, før den aker seg frem til et fengende refreng akkompagnert av fuzzgitar. Spill denne på vårfesten din, og gjestene vil komme i humør uten tilførsel av boblevann.
Popsnekkeren Calle Hamre er faktisk med like til slutten av platen, med den selvutleverende I’m A Liar som nok en allsangvennlig singel – før han toner ballet ned med det som kanskje er en slags hilsen til de som har fulgt bandet gjennom alle årene: We Tried. Legg merke til det nydelige klavertemaet midtveis inn – og gitarens lekne måkeskrik.
Lekkert som en Lamborghini
Sondre Lerche: Avatars of Love (PLZ Records): Det er bare å la seg forføre, selv om dette kanskje er den mest kalkulert perfekte popplaten Sondre Lerche har laget så langt.
Lyden er strøken, arrangementene lekre som en Lamborghini og de mange referansene smurt sjenerøst utover i tykke lag (Simon & Garfunkel, Leonard Cohen, Joni Mitchell, Getz/Gilberto, Astrud Gilberto) – noen ganger så overtydelig at det minner om tyveri (som er tillatt i kunst – alle stjeler, og ingen er en øy og alt det der).
«And she feeds you tea and oranges that come all the way from China» legger jeg til når han synger om hun som ligger ved hans side. Partners in crime er blant andre Sean O’Hagan (som med bandet The High Llamas på en måte har tatt The Beach Boys inn i vår tid) og store bergenstalenter som Alexander von Mehren, Kato Ådland, Matias Tellez (Young Dreams), Chris Holm (Skarbø Skulekorps, Young Dreams) og Kjetil Møster.
Helt til slutt kommer «Alone in the Night» – en helt nydelig schmaltzy duett med Aurora, der de to stemmene smyger seg så tett rundt hverandre at de til tider høres ut som én og samme person. Platen kan enkelt oppsummeres som bossanova med strykere, siden det er rikelig av begge deler her. «Tøft» sier jeg når Sondre sier «cut».
Overjordisk vakkert
The Last Hurrah!! med Torii Wolf og Nora Yuyue Zheng: Night Bloom (Kadegåri Records): Historien bak denne platen kan du lese om i et eget intervju med Torii, HP Gundersen og Nora Yuyue Zheng.
Den ble sluppet digitalt litt før jul i fjor, og har siden vært ukentlig på min spilleliste – sammen med opptaket fra konserten deres på Underlig høsten 2019 (se egen anmeldelse under).
Kort fortalt kom LA-artisten Torii Wolf til Bergen for å gjøre en plateinnspilling sammen med noen av våre fremste musikere: Øyvind Storli Hoel (bass), Bjørn Sæther (trommer), HP Gundersen (gitar, steelgitar, tangenter, Mellotron), Nora Yuyue Zheng (guzheng, elektronikk), Kåre Sandvik (piano og blåserinstrumenter) og David Vogt (fiolin).
Lydbildet er en slags overlappende blanding av svært melodiøs countryblues og psykedelisk indiepop – med Toriis stemme som det bærende elementet.
Og for en stemme det er snakk om. Det virker som om hun virkelig bor i disse sangene – eller at de bor i henne, slik at hun bare trenger å åpne munnen og slippe de ut. Og det som kommer ut er intenst, bunn ærlig og – som HP sier – overjordisk vakkert.
Intens tilstedeværelse
Torii Wolf & The Last Hurrah!!: Live at Club Strange (ikke utgitt): Dette er opptaket fra konserten på Underlig 25. oktober 2019, som HP Gundersen gav meg en råmiks av kort etter konserten (les også eget intervju med Torii Wolf, HP Gundersen og Nora Yuyue Zheng).
Lyden er førsteklasses, og intensiteten i uttrykket når enda større høyder enn på studioinnspillingen anmeldt over.
I tillegg til de fleste av musikerne som spiller på albumet hadde de med Sam Fossbakk (Professor Tip Top, Sonisk Blodbad) – som både spilte glitrende sologitar og hadde med seg en liten vegg av synther fra 70-tallet.
Samspillet mellom musikerne var utmerket – ikke minst mellom HP Gundersen og Nora Yuyue Zheng – der hennes trillende guzheng-toner klang utrolig lekkert sammen med hans cooderske slidegitar.
Og over det hele svevde Torii Wolfs varme og overjordiske stemme i sanger som nærmest strømmet ut av henne – intenst tilstedeværende og samtidig som om hun henvendte seg til oss fra et fjernt univers.
Nesten selvfølgelig avsluttet de med en lang versjon av sangen Torii og HP laget sammen første gangen de spilte sammen tilbake i 2013. Neste måned er hun tilbake i Bergen, og da blir det kanskje mulighet til å se henne igjen på en av byens scener. Det bør du ikke gå glipp av!
Storbyjazz i kulturhuset
Four Kings: Live at The House of Culture (ikke utgitt): Fredag 11. mars inviterte jazzgitaristen Mads Berven til nabolagskonsert i Eidsvåg kulturhus – som ligger 10-12 steinkast fra der han bor. Lokalet var fylt til siste ledige stol da han ankom sammen med tre unge musikere fra Griegakademiet: Isach Skeidsvoll (piano), Olav Imerslund (kontrabass) og Amund Nordstrøm (trommer).
Kvartetten var faktisk så ny at den ikke hadde fått navn ennå – noe som virket nesten utrolig etter å ha hørt dem musisere sammen i litt over en time. «Når vi begynner på en låt, så har vi ikke nødvendigvis en plan for hva som skal skje videre. Det er akkurat som når du treffer en du kjenner på gaten. Dere preiker litt om ting – og så blir det en oppløftende samtale» filosoferte Mads Berven da jeg intervjuet den ferske konstellasjonen to dager før konserten.
Jeg kan ærlig innrømme at jeg stilte på konserten uten andre forventninger enn en helt grei konsert, men tro meg – dette var virkelig helt usedvanlig bra. Låtmaterialet var likt fordelt mellom coverlåter og Mads Bervens egne låter – uten at noen av dem overskygget for de andre. Grooven var der helt fra den syngende åpningslåten Love, som etter hvert gikk over i en lengre pianosolo fra Skeidsvoll.
Dette partiet var muligens kveldens aller mest imponerende. Skeidsvoll, som sannsynligvis måler over to meter på strømpelesten, spilte med hele seg – og la innimellom hele armen tungt ned på tangentene. Det låt som Keith Jarrett på steroider eller som Gerard Depardieu i den egentlig svært poetiske scenen fra filmen Grønt kort – adgang USA (Peter Weir, 1990) – dersom han faktisk var Mozart, noe filmkarakteren hans lakonisk kommenterer at han ikke er etter at det nesten fysiske angrepet på tangentene er overstått.
Tilbake til nabolagskonserten, så fortsatte den med tre originalkomposisjoner til – alle groovy og samspilte – før de avsluttet med fire coverlåter: Frida Ånneviks gjendikting av Joni Mitchells «Both Sides Now» (sunget av Benedicte Sjøvold), Glen Campbells «Wichita Lineman», Hendrix-klassikeren «Crosstown Traffic» og Allen Toussaints «Get Out of My Life, Woman». Mads Berven overrasket her stort med at han faktisk har en bra sangstemme – dempet, vennlig og med litt tiltalende årgangsheshet.
Konsertopptaket er for øvrig mitt eget – jeg la hatten som mikrofonstativ på bordet, og plasserte Zoom-opptakeren min strategisk rettet midt mellom musikerne. Bort sett fra noen klirrende ølglass og høylytt applaus og tilrop fra de som satt nærmest meg, så låter det faktisk svært bra – så bra at det lett redigert kunne blitt en helt perfekt vinylplate.
Skulle jeg sammenligne det med noe, måtte det være den legendariske konsertplaten med Chuck Brown & The Soul Searchers (Future Records & Tapes, 1986) – inkludert det svært entusiastiske publikummet. Og bandnavnet? Det har jeg satt på dem selv – siden Mads Berven flere ganger poengterte at kvartetten bestod av fire likeverdige musikere.
