LEDEREN: Når vi heier på verdens beste, som er våre egne unger, så er det noen som har trent dem og gjort dem klar for prestasjonene.
Vi vender ut av koronaens skygge. Fest og samvær skal igjen få en stabil ramme som rommer flere enn et slag yatzy på hytten uten gjester, og mer å juble for enn å klappe når far har spilt på kam.
Når vi nå – mot kulisser av grønne trær og blomstrende rhododendron – inntar felles fest, festivaler og opplevelser igjen, bør vi stoppe opp og tenke litt.
Koronaen hindret og begrenset dette samværet. Når det kommer tilbake bør vi unne dem som står bak en tanke. Det er nemlig en dugnad og ekstrainnsats for ansatte som skaper felles opplevelser.
La oss begynne med en svært så synlig gjeng. 17. mai-komiteen. Det er flosshatter i morgenprosesjonen, hovedprosesjonen, flaggtoget og til det hele avsluttes på kvelden på Festplassen.
Der vi andre kun skal bekymre oss for om det er stor kamp om beinet der vi pleier å stå eller gå på nasjonaldagen, så har sjefsflosshatt Cecilie Lycke lagt ned et helt års planlegging og tusenvis av dugnadstimer.
Og tenk over dem vi ser i prosesjonene. Alle vet at Brann går der og rødmer eller smiler. Men det går også haugevis med dugnadsdrevne idrettslag der.
Lag, organisasjoner og arrangementer er limet i bykulturen vår.
Når vi heier på verdens beste, som er våre egne unger, så er det noen som har trent dem og gjort dem klar for prestasjonene. Fra de samme rekkene skapes det små og store turneringer.
Uten dugnad hadde aldri Varegg-cupen, turnstevner og andre slike fenomener kunnet se dagen. Og livet vårt ville vært fattigere.
Når du ser 17. mai-prosesjonen skride frem, forstår du hvor mange foreninger som arrangerer ting i byen vår. Deltakerne i 7-fjellsturen, marathon, Stoltzen opp, Skarverennet og sykkelrittet Bergen-Voss kan gjøre det i rolig forvissning om at mange tar et tak for at de skal få nyte egen fysisk utfoldelse. Vi ser få fast ansatte og gasjerte og hauger med frivillige som jobber for knapper og glansbilder.
Vi ser få fast ansatte og gasjerte og hauger med frivillige som jobber for knapper og glansbilder.
Slik er det også med opplevelsene i byrommet. En gang per olympiade har vi Buekorpsenes dag i Bergen. Der kan vi nyte og se gamlekarer og de yngste rævedilterne spankulere som stolte haner i byens gater. Igjen en opplevelse vi får i dag som står på en haug med frivillig innsats.
Bergenfest, Vossajazz, Tysnesfest, Nattjazz, Festspillene og en haug andre kulturfestivaler har også mengder med frivillige som jobber for knapper og glansbilder. Noe å tenke på der vi står foran scenen og kun har én utfordring: Å vurdere om det er øl eller pissekøen som er lengst og hvilken vi må prioritere.
Veteranbåtfestival på Vågen og Torgdager. Alt det livet vi har der nede til Bybanen skal brøyte det vekk. Igjen kan vi slikkende på en softis la oss begeistre over andre sine tusenvis av idealistiske timer. Og blir vi sulten eller tørst så har jeg registrert at vi har mat- og øl-festivaler i små og store format.
Enda mer politisk korrekt er festivaler med et klart miljøvennlig og økologisk perspektiv. Bergen har for eksempel en egen festival som tar for seg livet i sjøen og verdien av det. I tillegg til alt dette kommer små gatemarkeder, borettslagsfester og mikrofestivaler. Bak dem alle står det arrangører med utømmelige krefter.
Nesten alle arrangører og dugnadsfolk har nå i et par år forberedt arrangementer som har blitt kastrert av korona-restriksjoner i siste øyeblikk. Så mye bortsløst energi. Derfor tar vi av oss hatten og bukker dypt for det vi blant annet ser i 17. mai-prosesjonen.
Vi tør hevde at lag, organisasjoner og arrangementer er limet i bykulturen vår. Koronaen stjal og misbrukte dugnadsbegrepet. Nå ser vi den ekte dugnaden. Vi gleder oss over den. Og så vet vi at noen legger tusenvis timer inn for at resten skal få nyte fellesskap, kunst, musikk, idrett, mat og drikke.
Vi vet at musikkorpset som spiller Gammel jegermarsj ikke øvet den inn bare hjemme sammen med foreldrene. Tusen takk til hele frivilligheten og 3. sektor som krydrer gryten mellom De syv fjell slik at det blir en variert og smakfull opplevelse. Deres innsats er verd like mye som hele byens budsjett for livene våre.
