Ingen lager bedre brunt brennevin enn skottene, derom hersker det liten tvil. Men whisky er ikke bare whisky, og single malt er ikke det eneste saliggjørende. Variasjonene er store, og til og med en blended whisky kan by på store smaksopplevelser.
Britene (ikke skottene) omtaler gjerne whisky som en «acquired taste», altså noe som du må bruke tid på å venne deg til for å verdsette det ordentlig. Mye av norsk tradisjonsmat faller i en slik kategori, likeså utfordrende musikalske sjangre. Det er mye du kan lære deg å like, rett og slett ved å utsette deg for det tilstrekkelig antall ganger (med enkelte unntak, uten at jeg skal si mer om det).
Bråtebrann og båtolje
Fordommer er til for å brytes. Jeg innrømmer gjerne at jeg lenge forholdt meg til single malt whisky slik mange andre jeg kjenner gjør, og omtalte den sterkt aromatiske drikken lett nedsettende som bråtebrann og båtolje. En sommer fikk jeg så muligheten til å feriere på en stor gård i Vest-England. Bestyreren der var whiskykjenner, og møtte min skepsis med mild overbærenhet.
Lagavulin er svært rund i smaken («smooth»); tipper faktisk nesten over i cognac, samtidig som den har rikelig med smak, både av torv, røyk og ville bærsorter.
En kveld ville han «omvende» meg, og satte frem rundt 20 ulike whiskytyper (alle single malt). Nå skal jeg gjøre en lang historie veldig kort, og nøye meg med konklusjonen: Etter å ha smakt oss gjennom hele kolleksjonen, alle smakstilsatt med noen dråper vann (jeg ba om is; da så han stygt på meg), vendte vi flere ganger tilbake til en 16 år gammel Lagavulin, produsert på øyen Islay.
Denne er fortsatt i dag, 30 år senere, min favoritt. Lagavulin er svært rund i smaken («smooth»); tipper faktisk nesten over i cognac, samtidig som den har rikelig med smak, både av torv, røyk og ville bærsorter.
Ingen er alene
Jeg tenkte på denne sommeren (gårdsbestyreren tok meg også med til Stonehenge, men det er en annen historie) mens jeg satt på bussen inn til byen, på vei til «Whisky og vellyd»; et arrangement i regi av Apollon platebar i Nygårdsgaten. «Inngangen til verden går via våre foreldre, lærere, gode venner» tenkte jeg videre. «Ingen kan oppdage verden alene, ei heller god whisky».
Da er det godt at noen lager slike konsepter, som i dette tilfellet var like enkelt som, ja, genialt: Smaksprøver pÃ¥ fem ulike whiskyer, hver av dem koblet med passende musikk, spilt over et high end-anlegg fra hifi-butikken Duet Audio. Butikkeier Martin Aadland hadde med seg to unnselig utseende Devialet Silver Phantom-høyttalere og en Rega RP8 platespiller (utstyrt med Dynavector 10×5 PU) tilkoblet en forforsterker av merke Musical Surroundings Nova II.
En «ung» whisky
Whiskyen som serveres blir presentert av Anna Pajor fra Daracha Maltwhiskyspesialisten, en lokal importør med utspring i Norsk Maltwhiskylag. Hun åpner med Linkwood (Coopers Choice), en 15 år gammel Speyside-whisky fra Elgin. Den er lett og fin, med smak både av tre og frukt. Sødmen står fint til Aurora, som er første musikkvalg. «I was listening to the ocean» synger hun, mens jeg nyter den runde ettersmaken. Det river litt i nesen når jeg stikker den ned i glasset. Jeg tilsetter to dråper vann, og kjenner hvordan dette løfter frem sitruspreget.
– Dette er en whisky det er lett å drikke mye av, sier jeg. – Ja, og det er jo en god ting, svarer Anna.
Aurora er over i «Conqueror», der hun tar ut alt hun har. For en stemme og for et talent hun er. Sine 15 år til tross, dette er en whisky som virker noe ung, med, ifølge Anna, «et lett og floralt uttrykk». Den er ingen fremtidig favoritt, men er vel verdt et bekjentskap, og står helt perfekt til musikkvalget. Høyttalerne må også kommenteres, de er små og kulerunde, med en helt utrolig bass. Mer om de senere.
Drikkes uten andakt
Neste flaske er noe så sjeldent som en «single grain». Den er tappet i 1988 på destilleriet Invergordon, bærer navnet Wemyss Malts Strawberry Punnet, og får B-siden av Daft Punks siste langspiller som lydspor. Jeg synes den er svak i aromaen, med litt brennende smak, og ellers ikke så mye. «Touch, sweet touch, I need something more» synger Paul Williams. Så sant som det er sunget.
Neste låt er Get Lucky, en ren discolåt fra Daft Punk, med Pharrell Williams’ tiltalende falsett. Det passer bra, dette er en speilkulewhisky, en sent på kvelden-whisky som kan drikkes uten andakt. Lett å like, lett å glemme.
– Dette er en ekte grain-whisky, med lagringstid 26 år. Grain krever ekstra tid, forklarer Anna.
– Den smaker jordbærmilkshake, sier Helge Nygård, en av kveldens deltakere.
– Dette er en whisky det er lett å drikke mye av, sier jeg.
– Ja, og det er jo en god ting, svarer Anna.
Magiske høyttalere
Martin Aadland fra Duet Audio får nå si noen ord om musikkanlegget han har satt sammen i kveldens anledning. Mest oppsiktsvekkende er høyttalerne, både på grunn av utseendet (litt retro-scifi), størrelsen (plasseringsvennlige er nok ordet å bruke, dersom du skal selge de inn til din livspartner) og ikke minst lyden.
Trodde du bass handlet om størrelse? Da lever du i feil tiår. Silver Phantom-høyttalerne har to små basselementer montert på sidene. Hvordan dette kan være nok til å produsere så fyldig bass, er et mysterium, ja, nesten magi. Men det gjør de altså.
Trodde du bass handlet om størrelse? Da lever du i feil tiår.
– Forklaringen ligger i kabinettet, som er fremstilt i et helt dødt materiale, sier Martin, og demonstrerer poenget ved å legge mobilen oppå de kulerunde høyttalerne mens musikken står på.
Mobilen blir liggende stille, som om den lå på et bord, mens basselementene slår inn og ut. Paul McKenna kunne ikke gjort det bedre. Dette betyr også at du kan spille høyt uten å risikere at bassen forplanter seg videre til naboens vegg.
Kostbar kvalitetslyd
Din kjære vil nok også sette pris på at dette er høyttalere som ikke trenger tykke kabler. De trenger faktisk ikke kabler i det hele tatt. Forsterkeren er innebygget, og musikken fra cd-eller platespiller mottas trådløst. Det eneste du trenger, er en app på mobilen. Dessverre er de fortsatt relativt kostbare i innkjøp. Høyttalere til 40.000 kroner tar man ikke med ut i solveggen, selv om det er for å lytte til gammel kvalitetsprog fra det glade 70-tall.
Da snakker jeg om Steven Wilsons remaster av Jethro Tulls klassiske Aqualung, som er neste album på spillelisten. Dette er årgangsprog, og krever en helt spesiell whisky. Det er også nøyaktig hva vi får.
– Samaroli Evolution 2013 er sannsynligvis den mest heavy blenden dere noensinne kommer til å være borte i, sier Anna, og forklarer at denne er fra en såkalt «independent butler» i Italia som reiser rundt i Skottland, kjøper opp fat han liker, og blander de sammen.
Upper Ten for viderekomne
Totalt består denne av 40 ulike whiskyer, med en alder på fra 5 til 50 år. Konseptet minner litt om Upper Ten, som Vinmonopolet selv setter sammen av whisky fra 35 ulike destillerier. Men der uttrykket i Upper Ten er det samme hver gang, så varierer hver Evolution-årgang etter hva som etterfylles i fatet (derav, sannsynligvis, navnet). Utgaven vi får presentert finnes kun i et opplag på 183 flasker, og har en utsalgspris på rundt 4000 kroner.
Musikken kunne ikke vært mer passende. Aqualung er en plate som har stått seg godt over tid, låter like spretten og tidløs som den gjorde da den kom ut for 45 år siden, og står godt til de gyldne dråpene. Det lukter litt som min salige morfar.
– Det er mye gammelt her, så den trenger å stå litt i glasset, råder Anna.
Dette er en fyldig whisky, med lang ettersmak og mye eik. Den smeller ikke, den er heller mer stikkende, som om noen hadde rørt inn litt chili.
– Hvordan kan du toppe dette? Burde du ikke spart denne til slutt? spør jeg, stille imponert.
– Ja, på en måte, svarer Anna, og blir litt hemmelighetsfull.
Ã…pnes med skotsk vann
Neste whisky er Adelphi Longmorn, som er nok en independent butler. De bruker kun fire prosent av whiskyene de mottar fra destilleriene, og gir dette ut i små opplag. Alt er originalt fra fatene, uten andre tilsetninger, og den holder en alkoholprosent på 55. Slik sett kan man si at musikkvalget nok en gang er særdeles velvalgt: Åpningssporet fra Tom Waits-albumet Closing Time heter Ol’ 55.
Dette er en rund, aromatisk og frisk whisky som virkelig river i nesen.
– Den smaker som brent karamell, foreslår Helge.
– Dette er en heavy whisky, sier Anna, og anbefaler å åpne den med noen dråper skotsk vann.
Hun setter så frem noen småflasker med vann fra henholdsvis Islay, Highland og Speyside.
– Det er utrolig hva en dråpe vann gjør, kommenterer Helge.
– En dråpe vann bryter hinnen, åpner den, og får frem ulike uttrykk. Men det er alltid greit å hilse på whiskyen uten vann først, råder Anna.
Den beste til slutt
Da er vi fremme ved kveldens siste whisky, som er The Ileach Cask Strength. Lydsporet besørges denne gangen av Foo Fighters’ Wasting Light-album, som gir et passe høylytt trøkk til en høylytt whisky, med mye røyk og salt sjø.
Jeg er ikke i tvil. Dette er kveldens vinner for mitt vedkommende. Jeg tar gjerne mer av denne, for her var det rikelig med smak, både av torv, røyk og ville bærsorter.
The Ileach kommer fra øyen Islay («ileach» betyr øyboer), som også kan by på anerkjente whiskyer som Lagavulin, Laphroig og Ardbeg. Faktisk deler denne destilleri med en av de nevnte, uten at produsenten, Vintage Malt Whisky Company, oppgir hvilket. Det eneste jeg kan si der, er at det umulig kan være Lagavulin, siden den er mye rundere.
De av mine venner som foretrekker cognac ville omtalt Ileach som båtbrann. Dette er en slik whisky som virker som sandpapir på stemmebåndene. Alkoholstyrken er på rundt 58 prosent, så her er det nødvendig med vann uansett. Som tenkt så gjort.
Noen dråper med Islay-vann senere, og det er som om en helt annen, rundere, varmere, mer fyldig og mindre bråkete whisky trer frem. Foo Fighters tar også hintet, og roer litt ned. Jeg er ikke i tvil. Dette er kveldens vinner for mitt vedkommende. Jeg tar gjerne mer av denne, for her var det rikelig med smak, både av torv, røyk og ville bærsorter.
