FRA ARKIVET: Marco Elsafadi kommer aldri til å glemme postmannen som så ham og brødrene i gatene i Berlin. Siden har Marco vært opptatt av å se andre.
Først publisert 11. oktober 2017 // republisert 1. juli 2020
Du har kanskje sett ham som suksessfylt basketballspiller pÃ¥ Ulriken Eagles og det norske landslaget. Eller kanskje du forbinder ham med Mesternes Mester pÃ¥ NRK, som han vant i 2014. Det kan ogsÃ¥ være at skolen eller jobben din har hatt besøk av ham. Alt startet med en postmann i Berlin. Senere to jenter i Kragerø. Og en gutt i Kristiansand.Â
FØDT I FLYKTNINGLEIR
Marco Elsafadi er palestinsk flyktning og kom til Norge i 1987. Han ble født i en flyktningleir, og var tre måneder gammel da familien på tre gutter, en jente og mor og far flyktet til Berlin. Der bodde han til han var ti.
– Alle foreldre og lærere må vite at dersom et barn skal ha det bra på skolen, så må det trives i friminuttene.
– Postmannen er den første tyske personen jeg husker, forteller Marco.
– Vi bodde i en flyktning-getto, en slik hvor mange familier sitter og venter på oppholdstillatelse, og det er en evig runddans med myndighetene. Gang på gang får du midlertidig opphold, og ingen varige svar. Og mens du sitter der og venter har du ingen arbeidstillatelse. Du går bare og venter. Tenk deg hvor mange som blir deprimert, tenk deg kriminaliteten, folk som stjeler, folk som langer, sier Elsafadi.
– Og midt i dette sirkuset, i denne boligblokken med alle flyktningene i Berlin, bor altså foreldrene mine. De skal beskytte oss fra dårlig påvirkning. En far som er veldig rettskaffen, som er kommet til vesten og anser oss som gjester, og mener vi må gjøre det beste ut av det. Han krever at vi ikke går ut uten at en av dem er med og passer på. Jeg husker at moren min ofte stod i gaten og fulgte med mens vi spilte fotball.
Så kommer denne postmannen i en gul bil. Han stopper bilen i begynnelsen av gaten og tar ut den lille postbaggen sin og triller posten forbi guttene, slik at han ikke skal ødelegge fotballspillingen.
– Det er slike små detaljer jeg husker. Og det sier alt om denne postmannen.
Noen ganger kommer han bort for å se på og heie, og han lærer seg etterhvert navnene til Marco og brødrene.
DET SOM SKJER FRIMINUTTENE
– Han var oppriktig og genuint interessert i det vi drev med. Og det har brent seg inn i hukommelsen. Hver gang jeg så den gule bilen, så ble jeg glad. En gang spurte han moren min hvorfor vi ikke spilte på et lag. Det kunne ikke mamma svare på, hvorpå denne postmannen skaffet oss et navn og telefonnummer til en trener.
– Jeg var fem, brødrene mine var syv og åtte. Jeg husker at da brødrene mine skulle spille første kamp, så sto jeg og gråt for at jeg ikke fikk være med å spille fotball; de hadde så utrolig flotte drakter. Etterhvert fikk jeg være med som en maskot, og fikk min egen drakt, men jeg fikk fremdeles ikke lov å spille kamper.
– Det var postmannen som fikk oss i gang, og det var han som kom og hentet oss etter jobb og kjørte oss til trening i sin hvite, private Passat. Jeg husker hvordan vi brødrene satt i vinduet og ventet på at han skulle komme, og da vi så bilen, stormet vi ned for å komme ham i møte; han trengte ikke å ringe på. Slik startet min idrettskarriere, forteller Marco Elsafadi, som senere ble eliteseriespiller i basket, og som også spilte på det norske landslaget.
– Postmannen var den første ildsjelen jeg møtte. Han gjorde dette helt uselvisk, bare for å hjelpe.
Senere har Elsafadi fått vite at postmannen døde av kreft.
– Jeg vet at han har barn, så jeg driver nå og mobiliserer krefter og tid for komme meg til Berlin for å finne familien. Jeg vil forklare hva faren deres gjorde for oss.
Det som skjedde i Berlin er helt sentralt i alt Elsafadi står for, jobber med og holder foredrag om i skolen i dag.
– Fem år med fotball i Tyskland førte til at da vi kom til Norge – og ingen av oss kunne språket – så var jeg i gang med fotball igjen innen en uke. Og det var min integreringsarena, ikke bare for å lære språk, men for å få venner – for et barn er det det viktigste av alt. Når du skal begynne på en ny skole så handler det meste om venner.
NÃ¥ blir Marco engasjert. Det er dette han brenner for.
– Alle foreldre og lærere må vite at dersom et barn skal ha det bra på skolen, så må det trives i friminuttene. Trives de ikke i friminuttene, så får de det helt forferdelig. Du kan ha verdens fineste lærer, og være verdens dyktigste elev, men hvis ingen vil leke med deg i friminuttene, så har du det helt jævlig på skolen.
VAR SINT PÃ… FORELDRENE
– Hvordan var det å komme til Norge som 10-åring?
– Jeg var forbannet, frustrert og trist fordi foreldrene dro meg ut av det livet jeg hadde i Berlin. Jeg syntes det var fantastisk i Tyskland; jeg gikk jo på skole, jeg spilte fotball og hadde mine onkler og bestemor i Berlin, vi hadde fast søndagsmiddag hos mormor med hele familien samlet, vi hadde utflukter i helgene med enten fotballkamp eller sykkelturer ned til en park, faren min var helt rå på å samle familie og venner og grille. Det var et veldig sosialt og fint liv. Og så stikker faren min plutselig av.
Det er høst når faren sier at han skal reise. Turen går til Norge via Danmark, og Marco får ikke noen forklaring. Men senere får han vite at myndighetene i Tyskland begynte å sende noen libanesere hjem til Libanon.
– De anerkjente ikke oss som palestinske flyktninger, for vi hadde falske papirer fra Libanon.
Så når han reiser videre i 1986, så har han ambisjoner om å finne et nytt og trygt sted for familien. Han kommer seg til Kragerø til slutt, og sender bud på oss etter et halvt år.
– Da er vi i slutten av mars 1987. Og da sier mamma: Vi skal reise til Norge om noen dager, og dere får ikke lov å si det til noen. Dette må skje i skjul. Jeg får ikke lov å si ha det til noen av vennene mine, ikke bestemor, ikke onkler. Ingen.
Søsteren til Marco har akkurat fylt 16 år og hun har tre brødre på tretten, tolv og ti. Midt på natten blir barna, med midlertidige id-papirer som de har fått gjennom idrettslagene de er tilknyttet, papirer moren ikke har, satt på et tog som skal til Essen i Vest-Tyskland. Søsknene drar videre til Danmark, hvor en onkel møter dem på stasjonen. Og sånn går flukten, etappe for etappe, uten mor og far, med en sekstenåring som reiseansvarlig.
– I Danmark kommer en onkel, som tar oss til Norge via Sverige, og der blir vi gjenforent med faren vår. Mamma er ikke der, og ingen forteller oss hvor hun er. Hun skulle møtt oss i Danmark, men det viser seg at hun er blitt stoppet.
TO JENTER SER BRØDRENE
– Når vi kommer til Norge og hun fremdeles ikke er kommet og jeg sitter der med faren min, som jeg ikke har sett på kanskje åtte måneder, og som jeg føler er skyld i alt dette kaoset, så vil jeg ikke snakke med ham. Jeg har et bilde av mamma på innerlommen, og går og gråter i gangene, forteller Marco.
I dette kaoset ringer det på døren, og der står det to jenter som har lagt merke til Marco og hans søsken som bare har vært i Norge i tre dager. Nå lurer jentene på om de vil være med og hoppe tau.
– Slik starter mitt sosiale liv i Kragerø. To jenter som har lagt merke til oss i vinduet. Når vi kommer hjem til dem, ser vi raskt at dette er en familie som er opptatt av fotball. Vi får formidlet at vi også liker fotball, så da tar faren noen telefoner, og smakk, så er vi med på to forskjellige fotballag. Før det har gått en uke, og før myndighetene har på plass noe som helst av fritidsaktiviteter. Ved hjelp av foreldre har barn via barn fikset det selv.
Så når Marco får skoleplass og skal begynne som helt ny gutt på skole i Kragerø, skjer det veldig smidig, ettersom halve laget hans er klassekamerater. Når det ringer ut, har den lille gutten mange kompiser å spille fotball med, og han er ikke ensom i et eneste friminutt. Etterhvert blir han også gjenforent med moren, som endelig kommer etter til Kragerø.
Da han som 18-åring ble hentet fra 4. divisjon med Kragerø basketball til Kristiansand i eliteserien, satt han alene på hybel fra fredag til søndag, og mer skulle det ikke til før han begynte å tvile på avgjørelsen om å forlate familie og venner.
Han matet seg selv med negative tanker gjennom hele helgen, og på skolen på mandagen begynte han å planlegge returen til Kragerø. I det tredje friminuttet kommer en elev som het Gjert Natvig-Hansen og sier «hei du, bli med og hils på noen kompiser».
– Jeg vet med meg selv at hadde ikke han reddet meg der, så hadde jeg sittet på det toget til Kragerø før klokken seks på ettermiddagen, og aldri dukket opp på den første treningen med mitt nye lag.
18 år senere vinner han Mesternes Mester på NRK, og Marco er overbevist om at postmannen i Berlin, jentene i Kragerø og klassekameraten i Kristiansand har spilt avgjørende roller i hans liv.
– Det handler om å se et medmenneske og strekke ut en hånd, sier 40-åringen, som i dag bor med familien sin på Bjørge utenfor Fyllingsdalen.
HENTET TIL BERGEN
I Kristiansand var Elsafadi trener for et jentelag i basketball, og faren til en av spillerne var inspektør på en skole. Han mente at Marco hadde en god dialog med ungdommene, og spurte om han ville hjelpe til på skolen. Dette var en fremmedspråklig skole med mange flyktningbarn, og Marco fikk bruke seg selv og sine erfaringer på skolen hvor det var elever med mye bagasje, lite språk og et høyt konfliktnivå med slåssing i storefri.
– Jeg aktiviserte dem med aktivitet, eller distraherte dem med aktivitet, om du vil. Jeg kjørte knallharde regler og innførte kø-system når mange ville det samme. Hvis noen brøt reglene, fikk de ikke være med igjen før neste dag. Det var kanskje litt hardt, men jeg måtte ha kustus og struktur, og de hadde lyst å være med, så de innordnet seg reglene.
Da Marco ble hentet til Bergen for å spille for Ulriken Eagles, var dette den eneste referansen han hadde. Han visste at han ville fortsette å jobbe med ungdommer, og fikk først jobb på Storetveit, og senere på Ny-Krohnborg skole, i en bydel som har en rekke utfordringer i følge flere levevilkårsundersøkelser.
– Jeg henger med disse ungdommene i friminuttene, og ser jo at de har utfordringer. Historiene som disse ungdommene hadde var helt logiske i forhold til deres adferd. Om du er utagerende eller voldelig, så kommer du ofte fra et hjem som er urolig. Om du har en far som er voldelig mot deg, eller enda verre, som er voldelig mot moren din i fylla, og du er vitne til det helg etter helg – trenger du ikke å lure på hvorfor han ikke klarer å sitte rolig på stolen mandag morgen i klasserommet!
Marco er på ny veldig engasjert. Dette brenner han for.
– Vi voksne stiller noen ganger veldig dumme og urealistiske krav og forventninger til disse ungdommene, uten å vite hva som er bakgrunnen for deres oppførsel. Som oftest er den en konsekvens av noe større. Folk har ikke sympati med en 16-åring som sliter.
– Vi har sympati med en 6-åring som sliter, for han er uskyldig, men husk at den 6-åringen kan, ti år senere, ha blitt påført enda verre ting. Og nå skal han altså som 16-åring håndtere alt selv. Og så sitter vi som voksne og peker på ham som en usympatisk idiot! Da jeg hørte lærerne prate negativt om disse elevene, så kjente jeg at det kokte.
Marco gikk i klinsj med mange av kollegene.
– Jeg brølte i motvind. Enten måtte jeg føye meg, eller så måtte jeg gå.
– Parallelt med dette så hadde Ulriken basket et samarbeid med Utekontakten i Bergen. Ulriken hadde som profil at vi måtte ta et sosialt ansvar. Og det passet meg veldig godt, vi hadde åpen hall-aktiviteter, og besøkte skoler. Arild Buen var daglig leder, og han fortalte meg at de holdt på å etablere et samarbeid med Utekontakten. De skulle jobbe med en gjeng på ti gutter, og da sa jeg: Det er mitt prosjekt.
ETABLERER NEW PAGE
Og prosjektet fikk navnet New Page. I løpet av fire-fem år har organisasjonen rundt 60 ansatte i Bergen, Stavanger og Oslo. Da det ble lagt ned i 2010, var det etter at kommunen utlyste en anbudskonkurranse med strenge og formelle krav, som ekskluderte mange av organisasjonens ungdomsarbeidere. New Page var en ideell stiftelse der 44 prosent av de ansatte hadde minoritetsbakgrunn.
– En lege sa til meg: En optimist er en person som oftere enn gjennomsnittet klarer å tenke positive tanker. Han sa en ting til: Det er lurt å trene hjernen i fredstid; når du først går gjennom en storm, gjør hjernen alt på autopilot.
Stiftelsen Scheibler var blant dem som støttet New Page. Nestleder Kaci Kullmann Five uttalte dette da nedleggelsen var et faktum:
– Vi mener det trengs god faglig kompetanse i slikt ungdomsarbeid, men om man satser på at alt skal gjøres av ansatte barnevernspedagoger, mister man noe vesentlig, nemlig ildsjelene.
Før nedleggelsen var et faktum, ble Elsafadi syk i 2009; datteren Sarah ble født i februar og han vant NM-gull med Ulriken i april. I juli følte han seg dårlig, det var tungt å gå i trapper, så prikket det i føttene, i fingrene, i tungen og halve ansiktet, og da han ble lam fra føttene og opp til brystet, ble han innlagt på Haukeland. Der ble det konstatert nervesykdommen Guillain-Barré, og norgesmesteren i basket var lenket til en rullestol.
«To bergensere blir slått ut av denne sykdommen hvert år», sa legen på Haukeland sykehus. «Ja, men jeg er jo ikke bergenser», sa Marco. Begge lo.
Mens Elsafadi var på sykehuset så han hvordan de forskjellige pasientene taklet sykdommene sine; noen var optimister og kunne bruke humor, andre tok raskt offerrollen.
– Dette var veldig interessant. Legen sa: En optimist er en person som oftere enn gjennomsnittet klarer å tenke positive tanker. Han sa en ting til: Det er lurt å trene hjernen i fredstid; når du først går gjennom en storm, gjør hjernen alt på autopilot.
– Du er frisk nå – hva skjedde?
– De fleste blir friske, så det er ikke noe spesielt at jeg ble frisk. Men etter tre-fire måneder fikk jeg beskjed om at jeg ikke ville kunne gå igjen, fordi jeg fikk drop-fot. Fra anklene og ned var det ingen kontakt. Ingenting. I beste fall kunne jeg gå med hjelpemidler. Det ville ikke jeg høre på, så jeg satte i gang, først med elektrisk stimulans på musklene i leggene og etterhvert med beinhard trening.
– StortÃ¥en var den første som kom i gang. Sakte men sikkert ble jeg bra igjen. Vi vet jo at det er en voldsom kraft i topplokket. Jeg er veldig glad for at jeg ikke tok legens beskjed for god fisk, sier Elsafadi, som nÃ¥r vi treffer ham akkurat har lagt bak seg en helg med elleve kamper i veteran-basket, og fÃ¥tt med seg to gullmedaljer i klassen 34-40 og 40-50 Ã¥r.Â
HEIER PÃ… BARNA
Nå reiser Elsafadi rundt i Norge og holder foredrag for elever og foreldre, og også næringsliv. Han engasjerer seg også i noen barnevernssaker, og han liker fortsatt å jobbe med tv-produksjoner, og hopper på prosjekter han synes er spennende. Hele tiden er det en rød tråd i Elsafadis arbeid.
– Den røde tråden er det relasjonelle. Både i forhold til barn, men også mellom voksne. Det er mange voksne som trenger en påminnelse om det ansvaret den enkelte av oss har. Vi krever gjerne at arbeidsmiljøet skal være bra, men det hender vi glemmer at det også er vårt ansvar. Vi krever gjerne at lederen kommer på banen, og hvis ikke arbeidsmiljøet går av seg selv, så er vi raske med å si at ledelsen er på trynet.
– Alle disse menneskene er også foreldre, så hvis jeg i mine foredrag kan gi dem noe å tenke på, og kanskje bidra til at man får et godt miljø på jobb, så blir de også fornøyde foreldre. Fornøyde foreldre er bedre foreldre, sier Elsafadi.
– Jeg kommer alltid til å heie på barna, og selv når jeg snakker med bare voksne, så vet jeg at disse voksne er veldig viktig for barna, og om det er i næringslivssammenheng eller om det er en samtale om foreldrerollen der de får konkrete, praktiske verktøy på hvordan innlede en god samtale med et introvert barn – folk trenger helt konkrete verktøy – så kan det være effektivt. Men det kan også være effektivt at du som kollega i Sparebanken skaper et godt miljø, som igjen skaper et godt miljø i familien din og med barna dine.
– Og hele tiden har du postmannen i Berlin, to jenter i Kragerø, og en gutt i Kristiansand med deg i tankene?
– Ja, og det er mange flere.
– Det handler om å se og bli sett. Og lære seg samspillet. Når jeg som forelder tenker hvilket ansvar jeg har for mine barn, så er det ene veldig gitt, vi må gi de kjærlighet og omsorg. Men kjærlighet handler også om å sette av nok tid, være tilstede, passe på mobilbruk. Så er det noen hovedpoenger som jeg tenker at barna skal lære for å få et godt utgangspunkt.
– Det ene er at mine barn må lære at alt vi driver med i livet handler om samarbeid. Hvis du blir god på å tilpasse deg andre mennesker, som er annerledes, som sier ting annerledes enn du foretrekker, hvis du likevel klarer å møte dem med verdighet og ikke dømme dem, ikke snakke dem ned overfor andre mennesker, så vil du bli et bedre menneske.
– Jeg tror at det å vise toleranse er noe av det vanskeligste som finnes. Vi er intolerante, vi foretrekker de som ligner på oss, og da tenker vi at vi har god kjemi, men det er jo først når du møter noen som sier noe du ikke er enig i, noe som provoserer deg, og du klarer å la være å si: «jævla idiot», men i stedet lytter og tenker og sier at «du har fullstendig rett til å mene det» – det er først da man er tolerant.
Det andre han vil at man skal bli gode på er å snakke seg selv til fornuft.
– Det kaller jeg sunt selvsnakk. Det å ikke være for hard mot seg selv, det å tillate seg selv å gjøre feil. Det å lære seg å håndtere motgangen på en ok måte. Og ikke gå fullstendig i kjelleren, og vite når tiden er inne for å søke hjelp.
– Klarer man dette, så er grunnlaget til stede for et godt liv, mener Elsafadi.
NÃ…R NOEN BLIR SYK
– På lørdag skal du sitte i panelet som skal snakke om sykdom, og hvordan man kan være en støttespiller. Du har jo opplevd det som pasient?
– Ja, av egen erfaring vet jeg at det når et familiemedlem eller en nær venn av deg blir syk, så gjør det deg usikker. Min inngang blir jo det jeg selv har opplevd da jeg ble syk. Faren min slet med bare det å komme seg over fjellet og komme seg på sykehuset da jeg ble syk. Da han endelig kom, ble han sittende i gangen. Og der satt han for å mobilisere krefter for å i det hele tatt klare å komme inn på rommet mitt. Og da han endelig kom inn, måtte jeg forlate rommet, fordi jeg skulle ned og trene, bli med på treningsrommet, sa jeg, men da ble han stående igjen på rommet og grine. Han var helt knekt.
– Det å være en pårørende er mentalt tøft. Jeg så jo hvordan mamma mobiliserte, og jeg så hvor vanskelig det var for henne. Jeg tenker at man må tørre å snakke om det man føler, om diagnosen, bare gå rett til kjernen, snakke om det det handler om.
– Konklusjonen på det vi har snakket om er at alt vi driver med er et valg oppi eget hode. Det handler om å være bevisst. Og som sagt: Man må trene i fredstid. Det er for sent når det stormer.
På lørdag (14. oktober) sitter Marco Elsafadi i panelet når Kreftforeningen inviterer til folkemøte i Litteraturhuset klokken 13.00. Tema: Hvordan være en støttespiller når noen du kjenner blir alvorlig syk.