Arctic Spas Kampanje November
Ove Landro (foto: Magne Fonn Hafskor)

Fuggelband og pyntet tre

LEDEREN: Hjemme står den iskalde hekken kledd i blinkende lys. Nå vurderer vi å kle på det gamle treet utenfor også. Det har stått her siden vi flyttet inn, og har sett barna vokse opp.

Vi pleide å dra ut til Skintveit på Meland og sage ned juletreet selv. Minsten var tre år, og vi dro henne med oss ut i skogen på et rosa akebrett. Eldstejenten var fem, og begge ruslet mellom trærne mens de liksom målte dem med blikket, og overveide hvilket som skulle få bli med hjem.

– Kanskje dette? sa den eldste.

– Dette? sa den yngste, som et ekko av storesøsteren.

Mens vi voksne prøvde å finne det treet som ville se flottest ut hjemme i stuen, virket det som om vår eldste var mest opptatt av hvilket tre hun kunne redde fra den kalde vinteren.

For hvert år ble det færre trær i skogen på Skintveit, og de halvnakne stammene sto der og frøs i sludd og regn mens de så at flokken ble mindre og mindre. Det ene året fikk vår eldste det siste ordet. En kortvokst gammel krok sto i et hjørne for seg selv. Lutet og skeiv med hodet på skakke minnet han meg litt om han som alltid ble valgt sist i gymmen på skolen.

Mens vi voksne prøvde å finne det treet som ville se flottest ut hjemme i stuen, virket det som om vår eldste var mest opptatt av hvilket tre hun kunne redde fra den kalde vinteren.

Kroken med den tynne luggen hadde blitt forbigått år etter år. Nå sto han der og skalv barfot i snøen med et bedende uttrykk. Vi tok ham med hjem av barmhjertighet, fyrte i peisen med knusktørr ved, tenkte oss ikke om, for den gamle treskallen var det et dystert frampek på hvordan livet som juletre skulle ende, men så fant vi frem julekuler og glitter, og omsider så vi hvordan den gamle kroken myknet og lyste opp i stuen.

Jeg merket det på barna allerede tidlig i november, minsten hadde lagt bak seg bursdagen, og nå så hun fremover. Da det var ti dager igjen av måneden, kunne de ikke vente lenger. Slik fikk vi et plasttre i huset for første gang. Et tre helt uten lyter, rak i ryggen, slank, velproporsjonert, velskapt og uten så mye som en smilerynke en gang.

Da vi skulle sette stjernen på toppen av treet, måtte kontakten tilpasses noe, jeg fant en skarp kniv, slik selgeren på butikken hadde sagt, og gjorde et forsøk på å skjære den til mens jeg hørte barna spille All I Want for Christmas Is You, jeg er ikke fan av Mariah Carey for å si det pent, men sa ingenting, fortsatte bare å jobbe med den skarpe kniven og tenkte på alt som kunne gå galt, og da dukket Marvin opp i hodet, faren til Linus i Jul i Svingen, min favoritt-karakter og favorittserie av alle juleserier på tv, spilt av Anders Modal, som i all sin iver stadig vekk havner i situasjoner som viser hans svakheter.

Dette måtte jeg fikse, stjernen måtte på plass, om det så skulle koste meg en finger, og mens jeg sto der og jobbet, fremdeles med ulykksalige Marvin i hodet, husket jeg den gangen vi feiret jul på Ustaoset for over ti år siden, og hadde pinnekjøttet med oss på toget, det var så mye å bære, med småen på armen, tannkost og finklær i en ryggsekk, og pinnekjøttet i en bag, jeg la alt sammen på en hylle, og da vi skulle stige av toget, kom det en snøscooter med henger, heldigvis, for hytten lå et stykke oppe i fjellsiden, og fra hengeren så jeg toget sige avgårde og sette fart mot Oslo.

Først da vi pakket ut forsto jeg hva som hadde skjedd, noe manglet, jeg hadde småen på armen, takk og lov, men baggen med pinnekjøttet var borte. Jeg skjønner det ikke, sa jeg, den kan vel ikke være på vei mot Oslo?

Heldigvis hadde vi truffet noen kjente på toget, som lokaliserte sekken med pinnekjøttet, og damen fikk snakket med konduktøren, som bar sekken med julemiddagen over på toget som skulle til Bergen, og jeg og en surfer fra Australia som vi skulle feire julen med på Ustaoset, seilte nedover fjellsiden i ført to svarte bossekker som vi hadde tredd på oss; vi så ut som to guttunger, og det var vel det vi var.

Konduktøren var en luring, østlending, ikke ulik konduktøren i Skomakergaten, og latet som om han ikke forsto hva vi snakket om, pinnekjøtt? sa luringen, og dette var før jeg fikk pacemaker, og for alt jeg vet ble operasjonen fremskyndet flere år den kvelden i snøføyken på Ustaoset stasjon, men så gliste han bredt og julefreden kunne omsider senke seg.

Hjemme, utenfor huset, står den iskalde hekken kledd i blinkende lys døgnet rundt. Nå vurderer vi å kle på det gamle treet i bakken ned mot hagen også, det har stått her siden vi kom for ti år siden, og har sett barna vokse opp, den eldste snart tenåring, hun elsker julen og det er hun som har sørget for at hekken blinker til alle bilene som haster forbi – for å kjøpe juletre.

Som de stresser. Her i huset har vi alt under kontroll. Like ved vinduet ut mot naboen står hun, slank og fin, litt kunstig, og gjør seg til. Ikke som den kortvokste, vindskeive, gamle kroken som grein da han så oss. Kroken var hel ved.

Alle blinkende lys til tross; jeg kommer ikke helt i stemning ennå, men sier ingenting til barna. Kanskje hvis jeg setter på Alf Prøysen. Og hvis jeg vasker gulvet og bærer ved. Og danner et Fuggelband med barna, det må vel være et band Prøysen synger om, kanskje han var fan av The Byrds?

Ove Landro
Redaktør Bergensmagasinet AS | Helgesensgate 17 | 5038 Bergen | Norge
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this