For bare noen måneder siden fikk Patricia en beskjed fra legen som gjorde at hun ikke visste om det ble et femte fakkeltog opp Løvstakken.
– Jeg synes dette fjellet fortjener mer oppmerksomhet enn det får, sier Patricia Viviana Alme Flataker mens vi går oppover Løvstakken fra siden mot Solheimsviken.
Selv vokste hun opp på Landås, og gikk på Ulriken som barn.
– Det er magisk oppover stien her med alle faklene og hodelyktene, og ikke minst når fyrverkeriet skytes opp fra toppen av Løvstakken mens vi samles i fjellsiden og ser utover byen.
– Jeg ble tatt med på tur av spreke foreldre fra jeg var liten, og jeg har alltid vært glad i å være ute. Med Løvstakken Opp og Fakkeltoget har jeg hatt et ønske om å skape noe som jeg selv ville satt pris på som liten. Familieprofilen er viktig for meg; det skal ikke være noe krav om fysisk form, vi har ikke tidtaking, og du kan ta med deg hunden om du vil. Dette skal være for alle som setter pris på fjellene våre, og som liker å være ute i naturen.
– Løvstakken Opp så dagens lys i 2012, så startet du Fakkeltoget i 2014. Hva er det du ønsker å skape med Fakkeltoget?
– Tanken har hele tiden vært å stimulere til økt aktivitet og gjøre folk bedre kjent med Løvstakken. Dessuten er det et sosialt arrangement hvor man treffer andre mennesker som er glad i å være ute i naturen. Jeg er veldig opptatt av at dette skal være et lavterskeltilbud for barnefamilier, men også for både unge og eldre mennesker. Alle er velkommen, sier Flataker.
[PostBlock id=197]
Vi passerer steinen med inskripsjonen «Jesus lever». Vi fortsetter mot himmelen i behagelig tempo mens praten går. Løvstakken Opp arrangeres fortsatt, men uten initiativtaker Patricia. Det vil si, hun gikk turen i mai, men har ikke lenger arrangementsansvaret. Det er det BFG Bergen Løpeklubb som har.
– Vi ble ikke enige om veien videre. Det var litt spesielt å gå her og se at min «baby» levde uten at jeg var ansvarlig, men det var samtidig kjekt å få så mange fine tilbakemeldinger fra deltagere som kjente meg igjen og fortalte at de satte pris på arrangementet, sier læreren i det stien sirkler seg oppover fjellsiden; vi er midt i partiet som lokalkjente kaller for Skillingsbollen.
BREV FRA LEGEN
– Alle kjenner Fløyen og Ulriken, og der har de både bane opp og restaurant på toppen. På Løvstakken må du ta med mat og drikke selv, men belønningen på toppen er jo den fantastiske utsikten hvor du ser både Bergen by, bydelene og kommunene rundt.
Solen er på vei ned i havet på andre siden av fjellet, og bak oss legger mørket seg snart over byen.
– Alle kjenner Fløyen og Ulriken, og de fjellene blir stadig omtalt i pressen i ulike sammenhenger. Der har de både bane opp og restaurant på toppen. På Løvstakken må du ta med mat og drikke selv, men belønningen på toppen er jo den fantastiske utsikten hvor du ser både Bergen by, bydelene og kommunene rundt, sier hun entusiastisk.
Etter sommerferien, midt i planleggingen av Fakkeltoget, fikk Patricia en beskjed fra legen som var tøff å takle.
Da hun tok en rutinemessig celleprøve, tenkte hun ikke så mye over det, men denne gangen kom det et brev i posten. Etter videre undersøkelser ble prøvene verre, og legen anbefalte operasjon for å hindre utvikling av livmorhalskreft.
– Heldigvis var operasjonen vellykket. Alt skjedde veldig fort, og jeg er imponert over helsevesenet. Jeg følte meg veldig trygg og ivaretatt.
– Men du rakk å bli redd?
– Ja, jeg ble veldig redd. Du får mange tunge tanker og det ble en del søvnløse netter. Men jeg fikk god støtte av min nærmeste familie; mamma, pappa og min bror. Men også fra venner og kolleger, og jeg fikk spesielt god støtte fra avdelingslederen min på Loddefjord skole, sier Patricia mens vi tar en pust i bakken, som brått er blitt brattere.
MAN VET ALDRI
– Hvordan var det å fortelle det til familie, venner og arbeidskolleger?
– Jeg kjente litt på det og grublet over hvem jeg skulle si det til. Familien måtte jo få vite det, og jeg måtte snakke med ledelsen på Loddefjord skole. Jeg fortalte det også til en god kollega, og opplevde etter hvert at det har vært greit å være åpen; jeg tror det er dumt å holde alt inne.
Selv hadde den aktive jenten ingen symptomer, og hun følte seg i fin form.
– Det er litt skremmende å tenke på. Man tror jo man er helt frisk, og når man får brev om rutinemessig undersøkelse er det lett å gjøre den feilen at man utsetter å bestille time. Men man må ikke vente. Jenter må bestille time med det samme, for man vet aldri, sier Patricia.
Hun er stadig å se på løpsarrangementer i Bergen, og har løpt både Bergen City Maraton og Bergen Fjellmaraton.
– Jeg liker å være i aktivitet, og trener litt med Fjellgeitene, Melkesyre-gjengen og med Opptur på Os, forteller Patricia.
Nå har hun knyttet til seg DNT Ung Bergen som medarrangør.
– De virker veldig flinke og jeg tror dette blir bra. Nytt av året er at det blir medalje, t-skjorte og refleks til alle. Deltagerne får også et startnummer, ikke fordi dette er en konkurranse, men fordi vi tror det gir en større tilhørighet til arrangementet.
– Jeg håper folk vil være med å støtte en god sak. Du vet aldri når du eller en som er nær deg blir rammet. Det er klart at redselen for at legen skal si at jeg har fått et tilbakefall er der hele tiden. Det går man og kjenner på, men jeg sover heldigvis godt om nettene igjen.
Fakkeltoget hang i en tynn tråd en stund.
– Jeg visste ikke utfallet av sykdommen, og jeg var bekymret for arrangementet. Jeg gjør dette for deltagerne, og jeg ser hvor kjekt alle har det på vei opp og ikke minst på toppen av Løvstakken.
EN GOD SAK
Nå som det nærmer seg arrangementsdag, er hun ikke i tvil om hva et overskudd skal gå til.
– Jeg får en del kostnader med et slikt arrangement, men jeg får heldigvis støtte fra flere sponsorer, flere banker blant annet, og det setter jeg veldig pris på. Hvis det blir overskudd, så skal alle pengene gå til Kreftforeningen. Jeg håper folk vil være med fordi det er en fin tur, men også fordi det er en god sak. Det er magisk oppover stien her med alle faklene og hodelyktene, og ikke minst når fyrverkeriet skytes opp fra toppen av Løvstakken mens vi samles i fjellsiden og ser utover byen.
Vi har gått i tretti minutter og undertegnede begynner å bli svett. Patricia er upåvirket, enda det er hun som prater mens vi går. Lett i steget viser hun vei oppover fjellet. Vi nærmer oss toppen.
Lederen for Fakkeltoget mener at det er deltagerne og sponsorene som er sjefen for arrangementet.
– På det meste har det vært 1600 påmeldte, men den gangen var det gratis. I fjor var det første gang det kostet penger, og da kom det rundt 1000 for å delta. Jeg forstår at folk ser været an, men jeg håper folk melder seg på så tidlig som mulig likevel, for det skaper en større trygghet for meg og turlaget frem mot arrangementsdagen.
Så er vi endelig fremme på toppen av Løvstakken og ser solen gå ned i vest. Herfra ser vi hele byen, bydelene og nabokommunene: Øygarden, Fyllingsdalen, Fana, Askøy, Åsane og Nordhordland. Og det er her Patricia henter krefter når hverdagen er tøff.
– Det er magisk her oppe. Nå håper jeg bare folk blir med.
Fakkeltoget på Løvstakken arrangeres søndag 25. november med start i Løvstakken 51.
