– De sterkeste barndomsminnene mine er marerittene jeg hadde om lokkemannen, sier Sondre Jørgensen, som har bygget et helt musikkalbum rundt traumer fra oppveksten i Fyllingsdalen.
Det Skandaløse Orkester har historie like tilbake til 2011, da barndomsvennene Sondre Jørgensen og Mats Erik «Zen» Mikkelsen gjorde alvor av drømmen om å starte eget band.
De fikk med seg Øystein Bech-Eriksen (Major Parkinson) og Ingelin «Søster Pling» Mjåseth Hilland (Munnhugger) – og dermed var det som fortsatt er bandets «kjerne» på plass.
SPILTE FOR TRE BETALENDE
Selv har de lenge omtalt seg som Norges mest upopulære band, der bunnpunktet kom da de tidligere i år spilte på Hannes konditori på Os. Fremmøtet bestod av noen få venner, samt tre betalende publikummere – hvorav den ene ble kastet på glattcelle før konserten var ferdig.
– Jeg mener at den nye platen vår er noe av det mest originale som er laget i Norge noensinne.
– Mange trodde at dette var spikeren i kisten, men så skjedde det noe uventet nå i høst som gjorde at vi plutselig sluttet å være så jævlig upopulære, forteller Jørgensen, og viser til en rekke gode anmeldelser i musikkpressen.
– Dette fikk publikum til å komme strømmende, og pipekonsertene ble erstattet av stormende jubel. Så nå er vi ikke lenger upopulære, slår han fast, nesten med litt vemod i stemmen.
[PostBlock id=181]
En del av forklaringen kan nok tilskrives det nye albumet, «Tenk om noen ser deg», både fordi det er fengende og velspilt musikk som trekker veksler både på Frank Zappa og Pink Floyd – og fordi det tar opp temaer som mange kan kjenne seg igjen i.
FORFRISKENDE ANTIJANTELOV
– Jeg mener at den nye platen vår er noe av det mest originale som er laget i Norge noensinne, sier Jørgensen, som har en forfriskende antijantelov-holdning.
– Påtatt ydmykhet er noe av det mest irriterende jeg vet om, så da velger jeg heller å være ærlig, selv om det medfører en viss risiko for å bli upopulær igjen. Men det er vel ingen tvil om at albumet er originalt og av svært høy kvalitet. Det betyr ikke at alle nødvendigvis vil like det, men det treffer ihvertfall meg rett i hjertet.
Så er også «Tenk om noen ser deg» intet mindre enn et godt gammeldags konseptalbum, der temaet nettopp er den frykten mange har for å bli «sett».
– Går det på sosial angst?
– Jeg vet ikke helt, angst høres så sykelig ut og får det til å virke som om problemet bare ligger hos en selv; jeg tenker heller at det er et sunnhetstegn å ikke finne seg til rette i triste omgivelser. Og frykten for å skille seg ut er jo rasjonell. Du skal ikke gå så veldig langt utenfor det normale før det blir skandale, sier han, og forteller at bandets debutplate, «No har de laget skandale igjen!» (2014), har dette som tema.
– Alle låtene våre har noe av det i seg; det å føle seg fanget på et sted der du ikke ønsker å være.
– Den handler om utstøtte personer som har gått over streken. Det går en rød tråd fra det første til det andre albumet, alt henger sammen. Mye av det handler om å føle seg fanget. Alle låtene våre har noe av det i seg; det å føle seg fanget på et sted der du ikke ønsker å være.
– Det er derfor jeg liker å løpe i skogen. Der kan jeg hoppe og danse som jeg vil, uten at noen tror at jeg er gal.
BARNDOMMENS EVENTYRFIGURER
Det nye albumet åpner med låten Lokkemann, som handler om at vi like fra barnsben av blir lært opp til å frykte fremmede.
– Noen av de sterkeste minnene fra barndommen er marerittene jeg hadde om Lokkemannen, forteller han.
– Jeg har aldri møtt noen «lokkemann» annet enn i drømmene. Det låten antyder er at han kanskje bare er en mytisk skikkelse – slik som julenissen, tannfeen og Jesus – som foreldrene lurer ungene til å tro på. Jeg ble for eksempel opplært til å tro at Jesus var Guds sønn, selv om foreldrene mine ikke trodde på det selv en gang.
[PostBlock id=182]
– Men det finnes jo lokkemenn?
– Ja, det gjør det, og slik sett bommer den sangen totalt. Men karakteren som vi synger om er ikke nødvendigvis pedofil, utdyper han.
– Det som karakteriserer eventyrskikkelsen Lokkemannen, er at man vet ikke hva han egentlig pønsker på. Det eneste vi vet, er at han prøver å lure med seg barn ved hjelp av sjokolade. Om han vil gjøre noe seksuelt, kreve løsepenger eller bare skremme sier legenden ingenting om.
Låten om Lokkemannen er sett fra et barns perspektiv. Da Jørgensen hadde mareritt hver natt om denne mystiske figuren, hadde han aldri hørt om pedofile.
– Det hørte jeg først om mange år senere. Jeg tror det er den uvissheten som gjør ham så ekstremt skremmende, det er umulig å forstå, spesielt for et barn, hvorfor han skal holde på sånn som han gjør. Han blir et symbol på ren ondskap, sier han.
– Låten har ingen svar til foreldre som er usikre på om de skal skremme barna sine til å passe seg for lokkemannen eller la være. Det er ingen tydelig moral som man kan ta lærdom av.
Han stopper seg selv et øyeblikk, og vender delvis tilbake til antijantelov-sporet vi var inne på tidligere.
– Jeg er selv veldig takknemlig for at jeg ble skremt så jævlig, for ellers ville dette albumet aldri blitt til. Dét ville vært et tap for verden.
ET SKANDALØST STORT ORKESTER
– Klarer du å leve av musikken?
– Nei, det er vanskelig Ã¥ tjene penger. Det er vel ikke helt umulig en gang i fremtiden, men da mÃ¥ vi nok bli enda litt mindre upopulære først. Det er synd, for jeg vet at det finnes mer enn nok av folk som ville elsket konsertene vÃ¥re, men de mÃ¥ fÃ¥ vite om det først, sier han.
– Det er helt skandale at flere av de store mediene ikke bryr seg når vi leverer en slik sensasjon av et album og liveshow. NRK burde hatt et ansvar for å løfte frem unike ting av høy kvalitet, men de forteller oss rett ut at deres hovedfokus er å beholde lytterne, og derfor kan de bare spille kjedelig musikk.
Det er et ord man ikke kan bruke om Det Skandaløse Orkester. Musikalsk har de både prog- og kraut-elementer, men jeg hører også mye Frank Zappa, spesielt i den aktive bruken av marimba.
– Vi er helt klart inspirert av Zappa, og marimba er et morsomt instrument som gir musikken et litt barnslig preg. Jeg er glad i å bruke mange forskjellige lyder – vi har med både fløyter, blåsere, strykere og mye perkusjon.
– Ja, det er litt av et orkester. Hvor mange musikere er med på platen?
– 24, men alle spiller ikke samtidig. Under orkesterfinalen på Forvirret er det med 14 stykker. Ellers har vi gjort mange pålegg, og blåserne og strykerne er spilt inn hver for seg.
DRYSSER STUDIO-GLITTER
– Hvordan har du fått dette i havn økonomisk, med så mange involverte?
– Mange av dem har stilt opp gratis eller veldig billig, så det har gått bra. Men det er dyrt å spille inn et så omfattende album, ja, spesielt når jeg er nesten like opptatt av detaljer som Steely Dan, sier han.
– Heldigvis hadde vi en tålmodig produsent i Iver Sandøy – som ventet lenge før han måtte leie inn Ottorpedo.
– Heldigvis hadde vi en tålmodig produsent i Iver Sandøy – som ventet lenge før han måtte leie inn Ottorpedo (musikeren Otto Egil Sætre, som også er ansatt i det lokale plateselskapet som gir ut Det Skandaløse Orkester, journ. komm.) for å kreve inn studioleien.
– Hvordan var det å samarbeide med Iver Sandøy?
– Han har mye den samme musikksmaken som meg – vi er begge Zappa-fans – og han er en av de få jeg har samarbeidet med som klarer kunststykket å ta ideer jeg har og gjøre de enda bedre, sier Jørgensen.
– Det er slike småting som å legge på en liten perkusjons-detalj, få frem den perfekte energien i vokalen og drysse litt glitter her og der. Iver har klart å gjøre albumet enda bedre enn hva jeg hadde sett for meg i utgangspunktet.
