– Konseptet for hele den nye platen vår er en slags tomhetsfølelse, sentrert rundt en svart boks, forklarer Jon Ivar Kollbotn i Major Parkinson. Bergensmagasinet ble med da bandet laget musikkvideo til albumets tittellåt, Blackbox.
Opptakene til den novelleaktige kortfilmen ble gjort i et stort tomt loftslokale på Bergen Kjøtt i Sandviken, til et manus skrevet av regissør Benjamin Langeland fra Flimmer Film.
– Jeg skaper et alter ego som skaper minner og forvrenger virkeligheten i en veksling mellom det sosialrealistiske og det surrealistiske, og ofte skapt fra underbevisstheten.
– Videoen kan beskrives som et moteshow fra helvete, svarer bandets vokalist og låtskriver, Jon Ivar Kollbotn, på spørsmål om hva den handler om.
Rundt oss rigges det til med små sett som skal brukes i filmen, mens Viktoria Lutterloh Aksnes gjør seg klar til å spille, ifølge henne selv, «en veldig forfengelig kvinne som elsker og hater seg selv».
– Det føles litt som en karakter som aldri får en pause fra seg selv, utdyper Aksnes, mens hennes søster, Miranda Aksnes, legger et siste lag med sminke før opptak.
Videofortellingen ender, vel, hva skal jeg si uten å røpe noe, dramatisk, kanskje, selv om det hele er svært åpent for tolkning.
– Vi har gått bort fra det narrative i sangene. Det er aldri handling i tekstene våre, sier Kollbotn.
LES OGSÅ: Tungt og teatralsk (plateanmeldelse)
– Tekstene er bygget rundt musikkens premisser. Jeg mener ikke at tekstene er uforståelige, men at de inngår i et poetisk landskap sentrert rundt en følelse av tomhet. Det er vanskelig å beskrive den uten å ta i bruk abstrakte begreper.
Den svarte boksen i platens (og musikkvideoens) tittel er et slikt begrep, og er ment som et konsept eller tema som hele platen er sentrert rundt.
BARNERIM I REFRENGET
– Det går på hvordan vi forvrenger og skjønnmaler minner. I hukommelsen dukker de gjerne opp som fragmenter, og slik tenker vi også med tekstene; at de gjerne er usammenhengende, men samtidig synger på lag med musikken, forklarer han.
– Blackbox-teksten ble skrevet som et supplement til følelsene i melodien; en følelse av noe urbant og ikke-lineært. Tekster med et lineært uttrykk treffer meg ikke på samme måte. Da erstatter du litteraturen, der ideen gjerne er nettopp å fortelle en konkret historie.
– James Joyce gjør vel noe av det samme i romanene Ulysses og Finnegans Wake?
– Ja, det han skriver er klassisk «stream of consciousness». Virginia Woolf også. Du får et slikt usammenhengende resonnement, som igjen er et veldig musikalsk uttrykk. Utfordringen når du lager musikk er å lage en tekst som spiller på lag med melodien.
– Apropos det; Blackbox har en veldig sterk melodi. Hvordan oppstod den?
– Takk for det. Den er skrevet med utgangspunkt i at det skulle være en sterk kontrast mellom vers og refreng. I refrenget prøvde vi å få til et slags barnerim, og det var egentlig meningen å spille det inn med et britisk skolekor. Dessverre hadde de ferie, så vi måtte gå vekk fra den ideen.
– Kunne dere ikke spurt en norsk barneskole?
– Vi vurderte det, men gikk vekk fra det, siden vi ville ha noen som sang med engelsk uttale.
Løsningen ble å bruke Linn Frøkedal (Megaphonic Thrift, Misty Coast). Hennes stemme skaper en fin og lys kontrast til Kollbotns mørke vokal, omtrent som om Trent Reznor (Nine Inch Nails) skulle sunget duett med, tja, en ung Björk. «Blackbox, blackbox, hit the bell jar» går refrenget.
Det siste er en litterær referanse til Sylvia Plaths sterkt selvbiografiske roman The Bell Jar (norsk utgave: Glassklokken, Gyldendal forlag; siste utgave 2014), utgitt kort tid før hun tok sitt eget liv.
– Bokens tittel er et poetisk bilde på depresjon; det å sitte i en glasskolbe som langsomt blir tømt for oksygen, forklarer Kollbotn.
– Refrenget føltes så tomt; det hadde ikke noe klart narrativ før jeg la inn den referansen.
– Har du studert litteratur?
– Ja. Jeg skriver nå på en master i litteraturhistorie, og har også studert kunsthistorie.
BRUKER EGNE MINNER
Refrenget til Blackbox har også en referanse til oppfinneren Nikola Tesla, som levde i ensomhet på Wyndham New Yorker Hotel de siste årene før han døde. Det eneste kjærlighetsforholdet hans var til en hvit due som hver eneste dag kom til vinduet hans. «I loved that pigeon as a man loves a woman, and she loved me. As long as I had her, there was a purpose to my life» skriver han.
Sangtekstene på platen inneholder i det hele tatt mange referanser, noe Kollbotn beskriver som å «tenke høyt».
– Når du ser for deg ting i en tekst, er det fristende å nevne de bildene du får i hodet, sier han.
– Er det en slags selvterapi?
– Ja, ikke sant? Du gjenopplever minner og tanker på en annen måte; de kommer til liv når du setter de til musikk; du blir mer kjent med deg selv. Spesifikke barndomsminner i tekstene mine settes i relasjon til andre minner, slik at det blir en kakofoni av ulike selvopplevde ting.
– Skaper du karakterer i tekstene?
– Nei. Litt av opplegget er at Major Parkinson-karakteren skal være universell. Men jeg legger inn hentydninger til et alter ego.
– Ditt eget?
– Ja. Jeg skaper et alter ego som skaper minner og forvrenger virkeligheten i en veksling mellom det sosialrealistiske og det surrealistiske, og ofte skapt fra underbevisstheten. Det er hele tiden en kamp…
Han trekker pusten, mister for et øyeblikk konsentrasjonen innimellom de forholdsvis lange og innviklede setningene.
…for å finne en plass i samfunnet, fortsetter han.
– Tekstene mine inngår ikke i noe politisk eller samfunnskritisk prosjekt. Slikt fungerer sjelden noe bra i musikk. Jeg kan komme med politiske hentydninger til den narsissistiske kulturen vi lever i, der glansbildet du skaper av deg selv ikke speiler slik du egentlig føler deg på innsiden. De tingene er alltid på kollisjonskurs.
NYTT BAND MED LANG HISTORIE
Major Parkinsons historie går tilbake til 2003, da Kollbotn hadde siviltjeneste ved et teatersenter i Bergen. På kveldstid møttes bandet for øving på teatersenterets loft. Etter å ha vunnet en del lokale rockekonkurranser, reiste de til USA for å spille inn debutplaten.
– Linn Frøkedals stemme er nesten litt creepy; hun er så ekstremt tilstedeværende, samtidig som det ligger en melankoli i måten hun synger på; som om hun prøver å bryte seg ut av noe, men ikke får det helt til.
Produsent var ingen ringere enn Sylvia Massey (Tool, System of a Down, Red Hot Chili Peppers). Debutplaten ble sluppet i 2008, og siden har bandet tatt mer og mer tid. Den nye platen er deres femte (inkludert konsertplaten Live at Ricks), og er ute tre år etter forrige studioalbum.
– Det er en stund siden forrige studioalbum?
– Trommeslageren og to gitarister sluttet, så vi måtte gå inn i oss selv og tenke hvilke byggeklosser vi ville ha i et nytt ensemble, forklarer han.
Den første de kom over, var Claudia Cox, en klassisk utdannet australsk fiolinist som flyttet til Bergen for å studere med Ricardo Odriozola ved Griegakademiet.
– Jeg så henne på Youtube, og skjønte med en gang at hun var perfekt til å ta over André Lunds gitarmelodier.
De fikk også med seg jazztrommisen Sondre Veland (Dobbeltgjenger, Ossicles), gitarist Øystein Bech-Eriksen (sønnen til Mads Eriksen, har spilt i Det Skandaløse Orkester og Uttak), og gitarist Sondre Skollevoll (Moron Police).
FRØKEDAL IMPONERER
– Hva med Linn Frøkedal? Hvordan kom hun med?
– Å, hun er et naturtalent, men dessverre veldig opptatt i flere andre band. Elida Høgalmen steppet inn for henne på releasekonsertene våre i Bergen og Oslo, og hun har hatt veldig begrenset med tid til å være med oss i studio, sier han.
– Heldigvis tok hun ting fort. Stemmen hennes er nesten litt creepy; hun er så ekstremt tilstedeværende, samtidig som det ligger en melankoli i måten hun synger på; som om hun prøver å bryte seg ut av noe, men ikke får det helt til. Hun er en helt unik intuitiv vokalist, og vi har allerede diskutert et fremtidig samarbeid.
– Tenker du som fast bandmedlem?
– Det ville vært fabelaktig.
