Zachariasbryggen Bryggeriet.biz
MAJOR PARKINSON: – Jeg skaper et alter ego som skaper minner og forvrenger virkeligheten i en veksling mellom det sosialrealistiske og det surrealistiske, forklarte Kolbotn da jeg intervjuet ham i forkant av plateslippkonserten på USF Verftet høsten 2017. (Foto: Jarle Hovda Moe/Pressefoto)

Artistens alter ego

PÅ ØRET: Apollon og søsteretiketten Karisma er som vanlig i støtet, og står bak to av de fire platene vi anmelder denne gangen (Major Parkinson og Bjørn Riis). I tillegg har vi lyttet til Ingvild Koksviks nye langspiller og en tospors EP med Brann-sanger fra Det Skandaløse Orkester.

Jeg har fortsatt gode minner fra plateslippkonserten Major Parkinson holdt på USF Verftet i september 2017 i anledning albumet «Blackbox». Forhåndsomtalen lovet oss en real kraftdemonstrasjon med «frenetisk tromming, skrikende gitarer, strykere, blåserekker, kor og en vegg av atmosfæriske synther» – og det var akkurat hva vi fikk.

«Med jentekor, fiolinist, blåsere, store trommer og intenst tilstedeværende vokal fra Jon Ivar Kollbotn føltes det litt som å bli hentet tilbake til Kaizers Orchestras mangfoldige univers, men med en galskap som virket mer mørk og mystisk enn morsom» skrev jeg i min anmeldelse den gangen.

Totalopplevelsen var noe av det beste jeg har sett på en norsk scene, med en karismatisk frontperson som viste seg å nærmest skifte personlighet da vi endte opp backstage etter konserten: Mens praten gikk livlig blant de andre bandmedlemmene, satt Jon Ivar Kollbotn stort sett ettertenksom og nippet til en øl.

«Litt av opplegget er at Major Parkinson-karakteren skal være universell. Jeg skaper et alter ego som skaper minner og forvrenger virkeligheten i en veksling mellom det sosialrealistiske og det surrealistiske, og ofte skapt fra underbevisstheten. Det er hele tiden en kamp for å finne en plass i samfunnet», forklarte Kolbotn da jeg intervjuet ham i forbindelse med plateutgivelsen.

Jeg tar det med her fordi jeg synes det sier noe interessant både om rolleforståelse og det nærmest magiske som skjer når en artist går opp på scenen. Jeg har sett det hos andre også – det ferskeste eksempelet er Paal William Schrøder (Variety Jones), som også fremstår som en helt annen person på scenen enn utenfor.

David Bowie hadde noe av det samme; Prince også – kanskje den mest privat private av alle artister. Men han elsket å stå på scenen, og kunne fortsette med endeløse jamkvelder på lokale klubber etter å ha spilt 2-3 timers konserter der han lekte med og nærmest omfavnet publikum. Kanskje han var en fange i sitt eget fløyelsfengsel – for å låne et begrep fra tittelen på det nye Major Parkinson-albumet.

PLATEANMELDELSER

Musikk fra fløyelsfengselet

Fredag i neste uke slippes Major Parkinsons etterlengtede nye album, fem år etter «Blackbox». Helt stille har det ikke vært; tidligere i år fikk vi en nydelig nedstrippet konsertplate – opprinnelig sendt som strømmekonsert fra Bergen offentlige bibliotek i mai 2020.

Major Parkinson: Valesa – Chapter 1: Velvet Prison (Apollon Records)

Det må ha vært en selsom opplevelse i begynnelsen av pandemien, fritt for applauderende publikum. Musikalsk minner den veldig om Nick Cave (komplett med fiolin, klaver og intenst tilstedeværende vokalist) – som også har gitt ut en publikumsfri pandemikonsert.

Låtene var den gangen hentet fra de tre siste platene deres – pluss en konsertversjon av singelen Jonah, som ble sluppet 2. januar 2020. Denne ble oppfattet som et signal om at nytt album var på vei, og nå er det altså endelig her.

Studioversjonen av Jonah er også med på det 17 låter lange nye albumet, og lyder langt større enn konsertversjonen. Her er mektige strykere, fremtredende trommer og praktfull koring fra medlemmer av Kanye Wests Sunday Service-kor.

«He was the best friend I ever had / and I remember his rifle / he was a loner / on the day that he said / he was going to be the king of the world » synger Kolbotn – og vi aner et drama som innebærer krigshandlinger og selvfornedrelse.

Åpningslåten er vel så dramatisk – først mer underspilt og avventende, før den bryter inn i et refreng som lyder som Pink Floyd på sitt mest veggknusende desperate. «Behind the next door / you’ll watch me unfold» messer Kolbotn – før låten bare svitsjer rett over i den galopperende synthpop-låten Saturday Night. 80-tallet er tydeligvis høyeste mote nå (bare hør Röyksopps siste opus, anmeldt i forrige utgave av Bergensmagasinet).

Selv har jeg aldri sluttet å like det beste fra den tiden – og gir gjerne høy kred til en låt som er som Bronski Beat, Depeche Mode og Erasure rullet sammen i en eneste stor og detaljrik forundringspakke. Legg til en vegg av synther, et mellomspill på klaver og et nydelig refreng sunget av Peri Winkle (Claudia Cox), og du har en innertier.

Vi får mer maskinpop på Linn Frøkedal/Jon Ivar Kolbotn-duetten Live Forever – som er like himmelropende og bombastisk som tidlig U2, Simple Minds og Meatloaf. Eposet varer i over syv minutter, og toner ut på enda mer galopperende sequencer-beats – før den går rett over i Sadlands, som er en kort nedstrippet klaverballade der Kolbotns kraftige stemme virkelig kommer til sin rett. Bruce Springsteen kunne gjort denne og kommet fra det med æren i behold (inkludert tittelen).

At de også har lyttet mye på røykfylt prog under arbeidet med denne platen ligger tjukt utenpå det meste. Her er mange symfoniske partier og forbilledlige taktskifter – kanskje aller mest på Irina Margreta, der endatil Roxy Musics beste låt (A Song for Europe) siteres – og en kort Wurlitzer-solo avløses av nok en elektronisk nøtteknekkerbeat.

Teksten handler sannsynligvis om modige Irina Margareta Nistor fra Romania, som under den kalde krigen illegalt dubbet og spredde over 3000 forbudte vestlige videofilmer. «Let’s watch a movie / The Light in your eyes is like heaven» synger Kolbotn, omkranset av store cinematiske strykere og trommer.

Full kinofølelse er det også på Kolbotn/Winkle-duetten Fantasia Me Now – som handler om et gjensyn med den praktfulle fantasy-filmen «The Neverending Story». «I haven’t seen it since 1987» synger Kolbotn i et kompakt lydbilde der både deler av melodien og rytmen ikke ligger altfor langt unna Limahls gamle tittellåt.

Så stopper låten opp – det høres ut som det skiftes videokassett – og en tyngre beat og en mørkere Breat Easton Ellis-nostalgi overtar («you’re a monkey, you’re a whore, you’re a star, you’re a killer»).

Til slutt får vi den mantralignende Heroes (uten anførselstegn), der Winkle og Kolbotn vekselvis lister opp alt som er klisjéfylt, kaldt og konformt i livene våre – slik at du må riste av deg tomhetsfølelsen før du spiller platen en gang til. Og en gang til.

Det nye albumet slippes 7. oktober. Major Parkinson spiller på USF Verftet (Røkeriet) 28. oktober.

KLAR MED NYTT ALBUM: Det har svært stille fra Ingvild Koksvik i de siste seks årene. Selv forklarer hun dette med at hun har fått to barn, snart fullført en doktorgrad i musikk og slitt seg gjennom en pandemi. (Foto: Andre Martinsen/Hjort Media)

Nært og personlig

«Er du glad i melankolien, denne følelsen eller sjelelige tilstanden der alle farger blir dypere og mørkere, ja, mer ekte, da trenger du denne platen» skrev vi om sørlandsartisten Ingvild Koksviks forrige plate, «Og sangen kom fra havet» (2016) – og ga den høyeste terningkast.

Ingvild Koksvik: Mørketidssanger (Fyrlyd Records)

Fredag i neste uke kommer hennes nye plate, som hun sier er hennes mest personlige så langt. Forsiktig instrumentert med gitarer (Juhani Silvola), klaver/synth (Lars Jakob Rudjord), cello (Kathrine Schiøtt), bass (Jaran Gustavson og Lars Løberg Tofte) og trommer/perkusjon (Erland Dahlen) er dette et album der den vennlige og klokkeklare stemmen hennes står i fokus. Lyden er varm og detaljrik, med mye luft og rom – og en slags stille dynamikk der instrumentene utfyller og understreker ordene hennes.

– Etter forrige album hadde jeg så mye på gang, men plutselig ble tilværelsen litt annerledes enn jeg hadde tenkt, med andre ting som fylte dagene. Men da jeg omsider fikk begynne å lage musikk igjen, var det med en ny bevissthet rundt hva det å få lage musikk faktisk betyr for meg, forteller hun.

Det har nemlig svært stille fra henne i de siste seks årene. Selv forklarer hun dette med at hun har fått to barn, snart fullført en doktorgrad i musikk og slitt seg gjennom en pandemi. Forrige plate ble produsert i Brooklyn av Joel Hamilton (Tom Waits, Iggy Pop, Bonobo, Sparklehorse, Elvis Costello) – med Marc Ribot (Tom Waits, Elvis Costello, The Black Keys) på gitar og Tony Maimone (Pere Ubu) på bass.

Ingvild skulle fortsette å arbeide i New York og presenteres for bransje og publikum gjennom en rekke konserter. «Just don’t get pregnant now» var det siste hun fikk høre på vei ut fra et møte på Manhattan. Men et par måneder senere var det akkurat det hun var blitt.

– Jeg trodde det skulle gå helt fint å kombinere baby og satsing utenlands, men fikk realitetene rett i fleisen, medgir hun.

Hun synger om denne tiden i låten Ventetid, en fin ballade som de fleste småbarnsforeldre kan kjenne seg igjen i («jeg føler meg bare så liten, og er så uendelig sliten») – pakket inn i et fyldig lydbilde med fremtredende bass, cello og mye elektronisk krydder.

Det siste kommer ekstra godt frem om du hører Dolby Atmos-utgaven i hodetelefoner (dette er muligens den første norske platen innspilt med surroundlyd) – demper du belysningen er det som om hele rommet fylles av musikk.

Kjærlighetens opp- og nedturer er også tema – Stjernene er en ren kjærlighetssang, En av de gode ble skrevet til en venninne som var på vei ut av et destruktivt forhold, og både den såre Hver vår vei og Gnist handler om den dagen avstanden mellom de to elskende er blitt så stor at man ikke lenger når frem til hverandre.

En av de fineste låtene er Mer enn deg selv, som handler om å synge barna i søvn hver kveld – vel vitende om at de en gang skal forlate redet og kanskje selv synge stille for sine barn igjen. Kun akkompagnert av akustisk gitar og noen dunkle synthlyder (som sagt, hør den i 3D) er dette et nært øyeblikksbilde av den tiden som går altfor fort.

Platen slutter med Noen ganger, som er nok en optimistisk låt om å være i nuet. Akkompagnert av et piano som bølger frem og tilbake, myke trommeslag og noen fjerne cellostrøk synger hun om å «være en som bryr seg hvis du vil / noen ganger skal det ikke mere til». Så trekker hun pusten og lar musikken tone ut.

FLOTT PINK FLOYD-HYLLEST: «Ingenting er direkte sitater og alt låter som noe Pink Floyd kunne gjort» skriver Bergensmagasinets anmelder om den nye EPen fra Bjørn Riis – som etter det vi kjenner til allerede har begynt på arbeidet med det neste Airbag-albumet. (Foto: Anita Støstad)

En reise til solens hjerte

Ett minutt inn i Bjørn Riis’ nye EP og vi er rett over i The Great Gig in the Sky. Ikke samme melodi, men svært beslektet – inkludert Gilmoursk gitar fra Riis og ordløs sang fra selveste Durga McBroom, som var fast korist på Pink Floyds konserter fra 1987 til 1994. Låten heter Dark Shadows (part 1) – og ender forbilledlig på tunge klavertoner.

Bjørn Riis: A Fleeting Glimpse (EP) (Karisma Records)

Andre del av denne låten avslutter platen – men her er referansene mer over i Welcome to the Machine (hør maskinrytmen og den isende kalde synthen), før den krysser over i et The Wall-aktig basstema og en sylskarp gitarsolo ikke så langt unna Shine On You Crazy Diamond.

Innimellom får vi to låter til – først A Voyage to the Sun, (en arabiskklingende slektning av Set the Controls for the Heart of the Sun), deretter pastorale Summer Meadows (en brennende akustisk/elektrisk gitarballade).

Medmusikerne er svært kompetente (Arild Brøter, Øyvind Brøter, Per Øydir og Mimmi Tamba), og får det til å låte som et rent overskuddsprosjekt.

En flott hyllest til et av verdens beste band gjort med finfølelse der ingenting er direkte sitater og alt låter som noe Pink Floyd kunne gjort.

Som et apropos er nettopp den remastrede versjonen av Pink Floyds 1977-album «Animals» kommet ut, etter å ha samlet støv siden 2018 (utsettelsen skyldes visstnok en fire år lang disputt mellom Waters og Gilmour om hva som skulle stå i det medfølgende tekstheftet).

Opprinnelig var dette et album som druknet litt mellom «Wish You Were Here» (1975) og «The Wall» (1979). Slik var det ihvertfall for meg; det har liksom vært det Pink Floyd-albumet jeg aldri ble skikkelig kjent med den gangen. Og «den gangen» blir fort til «resten av livet». Derfor var det gledelig å få lytte til det på nytt.

Jeg er usikker på hvor mye remastringen betyr – vokalen er muligens litt mer fremtredende, trommene har mer spenst, bassen er tyngre og Gilmours gitar mer gnistrende. Det er ikke så viktig – Pink Floyd har alltid hatt god lyd på platene.

Av større betydning er låtmaterialet, og der må jeg nesten beskjemmet innrømme at dette er Pink Floyd av høy klasse. Jeg irriterer meg fortsatt over alle dyrelydene (selv om det ikke er like ille som på Neil Youngs konsertplate «Earth») – hadde de fjernet disse under remastringen, ville platen vært helt perfekt.

OVERRASKENDE UTGIVELSE: Vår anmelder hadde ikke helt sett for seg en Brann-plate fra kultbandet Det Skandaløse Orkester. Men han lar seg sjarmere av det han hører. Trygve Knudsens covertegning viser Brann-supportere på Kniksen Sportsbar i Fyllingsdalen. Om vi ikke tar feil er det selveste Kniksen som skåler forgrunnen (mørk jakke), mens sønnen Sondre står bak tappekranen.

Kor e’ alle helter hen?

Denne så jeg ikke komme – en hyllest-EP til Sportsklubben Brann fra et av byens fremste progband. De består av åtte medlemmer ledet av Sondre Jørgensen, og har bak seg to langspillere med musikk inspirert av Frank Zappa, King Crimson, Mr. Bungle, Tom Waits og det outrerte og kabaretaktige svenske progbandet Zamla Mammas Manna.

Det Skandaløse Orkester: Brannplaten 2022 (EP) (Skandale Records).

I presseskrivet hyller de Ove Thue og Trygve Thue, som under navnet Brødrene Thue’s  Ensemble stod bak «Brannplaten 1974». De to sangene fra den synges fortsatt på Stadion, og jeg antar at Sondre Jørgensen ikke tar munnen for full når han hevder at de «regnes som verdens beste fotballsanger».

– Begge brødrene Thue døde i år, så dette er vår hyllest til dem, sier han om den nye EPen, som selvsagt har fått tittelen «Brannplaten 2022».

Sunget med en lett ertende bergensstemme er dette to flotte låter. På Legenden om Geir Hasund løfter de den tidligere Brann-spilleren opp som en ekte fotballegende på høyde med Kniksen, samtidig som de gir små stikk til dagens Brann-lag – før det hele avsluttes med en forrykende gitar/orgel-solo.

Den andre låten heter Fra Kniksen til Kniklas, og er en allsangvennlig shanty/drikkevise om Niklas ‘Kniklas’ Jensen Wassberg – som er barnebarn av fotball-Bergens aller største sønn. Litt mer selvskryt i refrengene og vi kunne fort snakket om to nye sanger på høyde med Ove Thues eviggrønne Brann-låter. Og at Geir Hasund var på høyde med Kniksen? En skandaløs påstand.

ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this