PÅ TAMPEN: Det grønne skiftet kommer. Vi må tåle at bussen og banen erstatter et par av de tre privatbilene våre. Og at det kommer nye landsmenn tett opp i oss. Vi må slutte å si «ikke i min hage», fordi vi alle lever og skal leve i den samme hagen.
Tekst: Thorstein Selvik
Vi har vært på Vårkonferansen på Norges aller Høyeste Handelshøyskole (NHH, ni etasjer høy) og hørt mye (og snakket litt) om bærekraft og det grønne skiftet.
Glimrende innledere og god stemning – tross det alvorlige tema. Det planlegges å sprøyte vanvittige beløp inn i det grønne skiftet – vind, sol, batterifabrikker, oppgradering av vannkraft infrastruktur, you name it. I Norge, i Europa, i verden. Trillions of dollars, som amerikanerne sier. Det største industrielle løftet siden, ja, den industrielle revolusjon på 1800-tallet.
Løsningen er teknologi med ytterligere kostnadsbesparende virkninger. Løsningen er også samhold og nøkternhet i konsum og adferd. Og vi må ta oss sammen og ikke være så selvsentrerte, selvgode og egoistiske.
Det grønne skiftet inneholder store forretningsmuligheter, men også tunge kostnader, finansielt og her kommer et viktig poeng, også menneskelig. Fordi: Kjøtt er godt, og det skal spises mindre kjøtt, flyreiser er gøy, men det blir ventelig færre av dem. Privatbilisme er gøy, en stappfull bybane av skoleelever, barnehagebarn og studenter er mindre festlig. Enebolig i Fana er fint, kaninbur langs bybanen til eneboligpris er mindre fantastisk.
Og slik kan vi fortsette. Forandring fryder, sa reven da den ble flådd, det gjør vondt når knopper brister, skrev Karin Boye. Og de som tror at det grønne skiftet hovedsakelig blir behagelig, kan gjerne tro om igjen.
Vindmølleparker til lands er ingen øyepryd, til havs er de ute av øye – og muligens ute av sinn, men inngrep i sårbar natur og følsomt havmiljø er det like fullt. Vindmøller er slett ikke bra for artsmangfold og dyreliv. Mye man kan lære på NHH.
Salen var rørende enig i det meste, Parisavtalen og nullutslipp i 2050 skal teknologien hjelpe til med. Tja, vi får se. Men enigheten blant publikum kan også bli litt vassen og tam. Det hadde nesten vært gøy med noen skikkelige klimafornektere i salen. Det var det ikke.
Tilbudssiden i økonomien skaper mye av inflasjonen vi nå opplever, stengte kinesiske havner, fremdeles covid-restriksjoner i mange andre land også. Og krigen i Ukraina – med (villet) stans spesielt i energimarkedet og alle andre sanksjoner – endrer nær sagt alt. Disse tilbudsside-problemene minner om oljekrisen i 1973 (vi husker Kong Olav på Holmenkollbanen). Inflasjon og til og med stagflasjon (UK) fra 1970-tallet er her igjen.
Løsningen er teknologi med ytterligere kostnadsbesparende virkninger. Løsningen er også samhold og nøkternhet i konsum og adferd. Og vi må ta oss sammen og ikke være så selvsentrerte, selvgode og egoistiske.
Vi må tåle at bussen og banen erstatter et par av de tre privatbilene våre. Og at det kommer nye landsmenn tett opp i oss. Vi må slutte å si «ikke i min hage», fordi vi alle lever og skal leve i den samme hagen.
