FRA ARKIVET: Det er vanskelig å tro Marit Warncke når hun forteller om en skolegang der hun så vidt kom seg gjennom videregående med ståkarakterer. Men slik var det, helt til hun begynte å studere ved Universitetet i Bergen – og senere gikk ut med den beste karakteren som til da var gitt på en hovedoppgave ved Psykologisk fakultet i Bergen.
Først publisert 24. oktober 2018 // republisert 14. juli 2020
– Jeg elsket å gå på skolen, men fulgte ikke med på noe av det som skjedde fremme på kateteret, og opparbeidet meg etter hvert gedigne kunnskapshull, forteller Warncke.
– Jeg var opptatt av alt annet rundt meg, og var antagelig en urokråke av dimensjoner.
– Det å være sist og dårligst i absolutt alt, og å bruke all energi på å unngå i stedet for å prøve å bli bedre, er også en form for dannelse.
For i det hele tatt å komme seg videre til gymnaset, måtte hun gå det siste skoleåret om igjen. Dette året brukte hun til å lage skolerevy, samt at hun i egenskap av elevrådsleder «arrangerte sit down-streiker for all verdens bagateller». Hun kom seg gjennom det på et vis, men karakterene i matte og tysk lå fortsatt mot stryk.
BEGYNTE STUDIENE MED BLANKE ARK
– Heldigvis ble jeg aldri stemplet som en skoletaper eller teorisvak, for jeg elsket å lese og skrive, og var alltid flink i norsk, selv om jeg den dag i dag hverken er stø i midterste del av alfabetet eller gangetabellen, og enda ikke kan bøye et eneste tysk verb.
Til tross for de dårlige karakterene kom hun inn på idrettslinjen ved det daværende Åsane gymnas (med noe drahjelp siden hun hadde en bror som gjorde det skarpt i svømming; «jeg hadde selv ingen sportslige talenter eller interesser» bedyrer hun).
– De tre årene jeg gikk der har jeg fullstendig fortrengt, selv om det å være sist og dårligst i absolutt alt, og å bruke all energi på å unngå i stedet for å prøve å bli bedre, også er en form for dannelse.
Hun smiler litt skjevt, eller holder pusten et øyeblikk, omtrent som en komiker som tar en kunstpause for å sikre at publikum er med før hun kommer til poenget.
– Da jeg begynte å studere i 1978, føltes det som å begynne med blanke ark. Jeg fikk topp karakterer på forberedende, og gikk senere ut fra embetsstudiene i psykologi med den beste karakteren som til da var gitt på en hovedoppgave på Psykologisk Fakultet i Bergen, forteller hun.
– I dagens system hadde jeg sannsynligvis blitt en som ikke fullførte videregående, og om jeg hadde hanglet meg gjennom, ville alle universitetsstudier vært lukket for meg. Dette tenker jeg på hver gang jeg hører om det store skolefrafallet blant dagens unge.
– Jeg var senere så heldig at jeg hadde to fantastiske veiledere som løftet meg frem, og som jeg etter hvert jobbet tett sammen med i løpet av studietiden.
– Den ene var Holger Ursin – som hadde svært høye forventninger til sine studenter, og aldri så problemer, kun muligheter – den andre Magne Raundalen, den mest fantastiske av alle barnepsykologer jeg vet om, alltid på de svakestes side, og alltid villig til å dele raust av sin kunnskap og sine erfaringer. Han var også en fantastisk støtte for meg i barnevernet, der jeg jobbet ved siden av studiet.
ASTRONAUTFORSKNING I USA
Warncke jobbet med barnevern i hele studietiden, og kunne gjerne tenkt seg å fortsette med det etter at hun var blitt psykolog.
– Men det var liten interesse for å ansette psykologer i barnevernet på den tiden, så jeg startet i stedet som forsker ved Falck Nutec etter endt studietid.
– Du ble værende der en stund?
– Ja. Egentlig hadde jeg tenkt at jeg bare skulle være der en liten stund, men det ble mer enn 20 år. Jeg jobbet først med dypdykking, og var med på flere av eksperimentdykkene vi utførte i trykkamrene der.
Dette ledet til et forskningsopphold i USA ved Ames Research Centre og Stanford University, der hun forsket på utvelgelseskriterier av astronauter og piloter.
– Det er mange likheter mellom det å være isolert i verdensrommet og på havbunnen i en dykkerklokke. Vi prøvde å finne metoder til å selektere «the right stuff» for disse jobbene.
Tilbake i Bergen jobbet hun mye med beredskaps- og ledertrening av livbåtførere, brannlagsledere og plattformsjefer, og ledet arbeidet med å bygge opp et senter for krise- og beredskapsledelse. Etter hvert ble hun ansatt som direktør for Nutec-sentrene på Vestlandet, med tilleggsansvar for fagutvikling, personal og IKT for Nutec Skandinavia.
Etter å ha vært ansatt i ti år ved sikkerhetsopplærings-bedriften, ble Marit Warncke valgt som styreleder, et verv hun hadde frem til 2006, da hun ble ansatt som administrerende direktør i Bergen Næringsråd. Her var det også tilfeldighetene som rådet.
GALLAMIDDAG MED PLASS TIL BEGGE KJØNN
– Ut av det blå ble jeg tildelt Sunnivaprisen for 2001, forteller hun.
– Etter det ble jeg trukket inn i flere av ressursgruppene i Bergen Næringsråd, kom etterhvert med i styret, ble styreleder og til slutt ansatt som administrerende direktør.
Sunnivaprisen, som ble etablert i år 2000, er oppkalt etter Bergens skytshelgen St. Sunniva, og deles ut årlig av Bergen Næringsråd i samarbeid med Grieg-gruppen. Mottakeren skal være «en kvinnelig leder på vei oppover», for slik å være «en motivasjon for å få flere kvinner inn i ledende posisjoner og sikre et mangfold i næringslivet på ledernivå». Dette er også noe Marit Warncke brenner sterkt for.
– Utviklingen med å få flere kvinner inn i ledelse går fortvilende seint, sier hun.
– Arbeidsmarkedet i Norge er ekstremt kjønnsdelt, der veldig mange velger tradisjonelt. Kvinner søker seg til det offentlige, menn til det private. Selv i de selskapene der det er mange kvinner på mellomledernivå, er det likevel oftest menn som får toppstillingene.
– Hvorfor tror du at det er blitt slik?
– En del av forklaringen skyldes nok måten toppledere rekrutteres på. Argumentet går gjerne på at kvinnene sier at de ikke ønsker en høyere stilling i selskapet. Da svarer jeg at du rekrutterer ikke toppledere fra dem som er seksjonsledere, men fra kvinner som for lengst har vist at de kan og vil.
– Du har også sagt hva du mener om den årlige Herremiddagen?
– Ja. Det er mange år siden jeg uttalte meg om den, men jeg synes fortsatt at det er ganske tullete, dersom dette skal være en nettverksarena for å knytte viktige forretningskontakter til gjensidig nytte, sier hun.
– Det ble heller ikke noe bedre av at det ble invitert til en egen Kvinnemiddag til trøst for kvinnene. Menn og kvinner må selvsagt gjerne ha hyggelig kjønnsdelt samvær og arrangementer, men min rolle som leder i Bergen Næringslivsråd er å skape fellesarenaer. Jeg tror ikke vi får flere kvinnelige ledere av at menn og kvinner har hver sine arrangementer. Skal kvinner ta mer makt, må de gå inn på de arenaene makten er samlet.
Selv inviterer hun snart til Bergen Næringsråds årskonferanse, som i år avholdes 16. november. Tradisjonen tro avsluttes konferansen med en større gallamiddag for 500 gjester – der begge kjønn er godt representert.
Foredragsholdere og talere har hun hentet både fra politikk, næringsliv og forskning: Statsminister Erna Solberg, næringsminister Torbjørn Røe Isaksen, sjøfartsdirektør Olav Akselsen, Lerøy Seafood-direktør Henning Beltestad, REV Ocean-leder Nina Jensen, Wang Min (Kinas ambassadør til Norge) og en rekke andre. Overskriftene er FNs bærekraftsmål, geopolitiske utfordringer, finansiell risiko og Norges rolle som havnasjon i arbeidet med å utvikle en bærekraftig havøkonomi.
VERDEN TRENGER LEDERSKAP
– Vi har et ønske om å løfte frem de virksomheter og bedrifter som bruker FNs bærekraftsmål for å innovere sin forretningsmodell.
– Årskonferansen handler både om de store globale utfordringene, og om hvordan vi lokalt kan bidra til å løse dem, sier Warncke.
– I det daglige jobber vi med stort og smått, fra veibygging og kollektivtrafikk til rammevilkår for næringslivet, men denne dagen skal vi løfte oss og se på vår rolle i de globale trendene.
Dette er det 11. året på råd at Årskonferansen tar opp bærekraft, klima og samfunnsansvar – ikke i et dommedagsperspektiv, men ved å gi kunnskap og løfte frem de mulighetene dette også gir for næringslivet.
– Første gangen jeg satte klima på agendaen – med Terje Isungset som spilte på en smeltende istrompet – lurte folk på hva dette hadde med næringsliv å gjøre. Nå står vi midt i det. Du må ha lukket ned alt av mentalt inntak dersom du ikke erkjenner at klimatrusselen er reell.
– Næringslivet har vel også en helt sentral rolle dersom det skal være håp om å nå FNs bærekraftsmål?
– Ja, helt klart. Vi har akkurat fått en dyster rapport fra Klimapanelet. Det er ikke mulig å klare dette uten at næringslivet tar en aktiv rolle, vel å merke i tett samarbeid med politikerne og det de gir av nye reguleringer, men også insentiver.
Ingen av de utfordringene verden nå står overfor kan løses innenfor enkeltstater eller landegrenser. Warncke mener derfor at verden nå – mer enn noensinne tidligere – trenger sterkt lederskap og samarbeid på tvers av landegrensene.
HELLER VEIPRISING ENN BOMPENGER
– Vi står midt i en varslet katastrofe, der forskerne sier at klimaet blir våtere, varmere og villere. Da kan vi ikke lukke øynene og le av det hele hver gang det kommer noen litt kaldere dager, sier hun.
– Jeg tenker mye på det at folk føler seg hjelpeløse; at det ikke hjelper så mye i den store sammenhengen om vi sorterer plast og papir. På ett nivå er det riktig. Derfor må alle som har en stemme være med og gi politikerne våre motet til å ta de upopulære avgjørelsene.
– Bompenger og rushtidsavgift er vel en slik avgjørelse?
– Ja, men prisnivået har for lengst passert smertegrensen, og hele det systemet er modent for endring. Det er en logisk inkonsekvens at inntjeningen til å bygge ny infrastruktur blir lavere jo mer du lykkes med å få folk over på å reise kollektivt.
Bergen Næringsråd har tatt til orde for veiprising i stedet for bompenger, der du betaler for den veien du kjører på.
– Jeg forstår godt at folk i Åsane reagerer på at de betaler for bybane til Fyllingsdalen, samtidig som de selv sitter i kø nordover.
Uansett løsning er hun enig i at trafikken inn mot sentrum må begrenses.
– Denne byen kan ikke løse veksten vår med å ta flere biler inn. Vi som har levd en stund husker køene, med Norges største veikryss på Danmarksplass. Det vi trenger, er en ringvei som går hele veien rundt, og at biltrafikken gjennom sentrum legges i tunneler, mens kollektivtrafikken går i dagen.
BYBANEN BYGGER BY
– Du vil fjerne trafikken over Bryggen?
– Hehe, jeg skjønner hvor du vil. Jeg var en av dem som ble overrasket over motstanden mot å legge Bybanen over Bryggen. Det ville vært bedre å ha en stillegående bybane som seiler forbi verdensarvstedet enn den drønnende bilelven som vi har der i dag. Det var synd at vi ikke fikk en kontinuerlig videre utbygging mot Åsane, men i stedet snudde mot Fyllingsdalen og satte Åsane på vent.
Fordelene med Bybanen er mange. De mest åpenbare er at den binder sammen og utvider Sentrum ut til bydelene, og at den skaper ny vekst og utvikling rundt stoppestedene.
Bybanen gir også en forutsigbarhet både for investorer og boligkjøpere. Mens bussruter kan flyttes over natten, så ligger bybanetraseen fast.
Et viktig poeng i denne sammenhengen er fortetting. Boligprisene i Sentrum har steget til værs, og stadig flere bergensere bosetter seg i nabokommuner – og dagpendler til jobb i Bergen.
– Dette er en stor utfordring. Vi ser også at handelsnæringen i Sentrum taper for kjøpesentrene utenfor bykjernen, sier Warncke.
– Den eneste måten å holde et sentrum levende med handel på, er ved å sikre et stort nok kundegrunnlag. Du bor ikke i Åsane, jobber på Sandsli og handler dagligvarer i Sentrum.
– I dag er det studentene som holder liv i Sentrum, så det med å bygge flere sentrale studentboliger er en viktig del av dette – siden det vil demme opp for hyblifisering. Men vi må også gjøre det attraktivt for barnefamilier å bo i Sentrum.
Bergen kommune er nå i prosessen med å vedta ny kommunedelplan, og Bergen Næringsråd har her vært inne som høringsinstans. Marit Warncke reagerer på hvor detaljert denne settes opp, og frykter at kommunen blir sittende igjen med et dokument der planetaten alltid vil kunne finne en paragraf som kan brukes til å forsinke eller stoppe utbygging. Et eksempel er byrådets forslag om makshøyde på fire etasjer som hovedregel i Bergen.
– Bergen har begrenset med areal, og da må vi tåle at det bygges i høyden enkelte steder, mener hun.
– Våre medlemmer har reagert sterkt på byrådets forslag, som de mener vil bety unntaksbehandling hver gang det søkes om å bygge høyere. Dersom kommunedelplanen vedtas slik den ligger nå, mener vi at det vil være til hinder for å få til en fortetting i sentrale deler av Bergen.
Warncke sier at hun har stor forståelse for at folk flytter til Askøy og Nordhordland, der drømmen om rekkehus og en liten hageflekk er mer oppnåelig.
– Realiteten i dag er at det blir for dyrt å bo sentralt i Bergen. Jeg tror at både utbyggerne og politikerne er ganske enige om hvordan de ønsker at byen vår skal utvikle seg. Derfor hadde det hjulpet godt om vi gjorde dette litt mindre regelstyrt, noe som selvsagt vil kreve mer tillit mellom partene. Vi klarer ikke å bygge denne byen uten et godt privat/offentlig samarbeid.
KVADRATUREN I BERGEN
Hun ser ut vinduet fra kontoret, som ligger i sjette etasje i Handelens og Sjøfartens hus i Olav Kyrresgate, og inviterer oss med ut på balkongen – der vi har god utsikt både mot Ulriken og opp mot det som mange omtaler som Bergens Broadway.
– Men Den Nationale Scene bryter symmetrien. Bygget burde vært flyttet litt nærmere Ricks, sier hun, og ler.
Bergensmagasinets fotograf er enig; sier at han har lagt merke til det samme.
– Det kan kanskje løses med å bygge ut på bygningens høyre side, foreslår jeg.
– Ja, nettopp. DNS bør absolutt bygges sammen med Ricks og resten av bygget, slik at de endelig får nok boltreplass, sier Warncke.
Det synes vi alle tre er en god løsning, så da er det bare å håpe at noen griper tak i dette forslaget, oppstått helt ad hoc. Kristian Kvart ville gledet seg.
Bergen Næringsråds årskonferanse holdes i Grieghallen fredag 16. november.
