– Jeg er mye mer redd for ikke å leve enn for å dø, sier André Mundal, en sandviksgutt som har opplevd mer enn de aller fleste av oss.
André Mundal flyttet hjem til Norge i sommer, etter å ha tjenestegjort syv år ved norske utenriksstasjoner; først ved ambassaden i Kabul, deretter i Rio de Janeiro, og de siste tre årene som første ambassadesekretær i Washington DC.
Selv om han har møtt en rekke statsledere og spesielt utenriksministere, løpt kanossagang med statsminister Stoltenberg mellom intervjuer og fotoseanser, og slÃ¥tt av en høflighetsprat med navn som John McCain, Bernie Sanders og Hillary Clinton, er han ikke den som er i sentrum. Slik trives han ogsÃ¥ best.Â
TRUMP RINGER ERNA
Mundal var også den som fikk ansvaret for å sørge for at det kom på plass en gratulasjonssamtale mellom statsminister Solberg og president Trump etter at han vant fjorårets amerikanske presidentvalg.
– Du vet, den samtalen hvor media alltid må skrive om hvem som var først og hvem som var sist, og hvorvidt vi var før eller etter våre allierte. Det var en, tja, interessant oppgave, sier Mundal.
– Du har nesten samme etternavn som tidligere visepresident Walter Mondale. Er dere i slekt?
– Ja, han er firmenningen til min farfar. Familien hans het Mundal før de dro til USA, der de amerikaniserte etternavnet til Mondale. Jeg møtte ham i forbindelse med at jeg skulle følge Børge Brende, som da var utenriksminister, til en æresmiddag daværende visepresident Joe Biden holdt for Walter Mondale.
Mundal hadde ikke tenkt å være med inn, og ble stående i foajeen. En person kom da ut og sa at han kunne få plass ved bordet, og plasserte ham sammen med Mondales nærmeste familie.
– Det var litt sprøtt. Da de så navneskiltet mitt, tok det helt av. Jeg møtte ham et halvt år senere i Minneapolis. Da hadde jeg med bilder fra da han besøkte Mundal i Fjærland, der slekten kommer fra.
– Walter er 89 år nå, men fortsatt hundre prosent til stede og engasjert. Vi snakket litt om familien og litt om politikk. Trump-fenomenet var allerede godt i gang, og han var sterkt kritisk til det som skjedde.
TJENESTEGJORDE I KOSOVO
Veien frem til å være på hils med statsledere og ambassadører har vært lang og kronglete for Mundal.
– Jeg gjorde det ikke sterkt på skolen. Det var først i militæret at jeg fikk mulighet til å vise mine sterke sider, ikke minst energien. Jeg har vel litt lett ADHD. Skolen ble bare fryktelig kjedelig for meg, med mye skulking og nedsatt ordens- og adferdskarakter.
Mundal avtjente verneplikten ved den daværende Jegerbataljonen i Finnmark; en nyoppstartet avdeling der hovedoppgaven var å sinke russerne over Finnmarksvidden ved en invasjon.
Deretter gikk det, billedlig talt, slag i slag, med påfølgende befalsskole, krigsskole og tjenestegjøring i Kosovo som del av den fredsbevarende innsatsstyrken Norwegian Task Force i årene 2003-2004.
Dette var etter Kosovokrigen var over, og Norge hadde hele Kosovo som operasjonsområde.
Gruppen Mundal ledet hadde en rekke oppdrag for UNOMPF (United Nations Office of Missing Persons Forensics). Disse oppdragene gikk ut på å finne omkomne fra krigen som beviser for de pågående rettssakene i Haag. Noen ganger måtte de fire seg ned i inntil 15 meter dype brønner på jakt etter lik.
– Det å kaste folk i brønner var ganske utbredt under krigen. I begynnelsen satte jeg meg godt inn i saksdetaljene før vi løste et oppdrag, blant annet husker jeg hvordan en kvinne skulle ha blitt holdt levende over brønnen på eiendommen for så å bli sluppet nedi, og deretter pepret med stein og andre ting som lå på eiendommen.
MIDT I SKUDDLINJEN
Det var relativt rolige forhold da Mundal kom til Kosovo på sensommeren i 2003, men i midten av mars året etter raknet det totalt, med opptøyer over hele landet og mange drepte. Eiendommer stod i brann, og det var trefninger overalt. Den norske styrken dro til et område rett sør for Pristina for å stanse albanerne fra å rykke inn i den serbiske byen Čaglavica.
– Dessverre er vi født inn i en verden og en menneskelig psyke der tilstedeværelse av konflikt og krig har vært naturlig, og der vi av den grunn må være villig til å bruke makt for å jobbe for fred.
Der ble de stående midt i mellom som en buffer, mens 12.000 kosovoalbanske demonstranter prøvde å bryte gjennom sperringene. En lastebil prøvde å bryte sperringen ved å kjøre inn i den med stor fart. Da den kosovoalbanske lastebilføreren ikke lot seg stoppe med varselskudd fra den norske styrken, ble han skutt.
– På det tidspunktet var ordren klar; dersom noen utfører det som anses som dødelig vold mot våre folk, skal de tas ut.
Sammen med en av sine soldater opererte Mundal et «massetjenestekjøretøy» med vannkanon på taket. Det gikk under navnet Jern-Erna; oppkalt etter Erna Solberg; og var et pansret kjøretøy med beskyttende strekkmetall i vinduene og skjold foran.
– Vi stod midt på hovedveien, med albanere foran oss og norske soldater med skjold på begge sider, forteller han.
Etter det dødelige skuddet var flere norske soldater blitt skadet. Det haglet med steiner og molotov cocktails, og også en norsk soldat ble skutt. Dermed måtte de norske soldatene på begge sider av veien trekke tilbake, mens Jern-Erna ble stående igjen midt på veien.
– Da sluttet vannkanonen å virke. Folk begynte å klatre på kjøretøyet, og jeg og sjåføren kom i en veldig skvis. Vi måtte bare komme oss vekk. Dørene lot seg ikke åpne, og vi kunne ikke rygge på grunn av faren for å ramme egne soldater, så da ba jeg sjåføren om å stå på hornet og kjøre fremover.
Etter å ha kjørt 20-30 meter, begynte kulene å slå inn i siden på kjøretøyet. De kalte opp avdelingen på samband, og fikk gjort klart til å returnere samme vei tilbake til egne styrker. Nå var alle ruter, speil og lys knust. Sjåføren så ingenting på grunn av alt som hadde festet seg til skjoldet, og måtte kjøre på muntlige anvisninger fra Mundal, samtidig som en jevn skur av stein og kuler slo inn i doningen.
– Det føltes som å sitte inne i en buekorpstromme. Til slutt så vi den norske barrikaden åpne seg, og vi kom tilbake i egne rekker. Det var en helt gripende følelse.
NORGES ROLLE SOM FREDSNASJON
– Fikk du noen reaksjoner i ettertid?
– Nei. Jeg var naturlig nok redd da det stod på, men jeg hadde tro på våre egne styrker, og visste at soldaten i bilen var flink og hadde tro på seg selv. Du er mer redd for å feile enn for å dø når du er i en slik gjeng. Båndet er så sterkt; du vil levere, og gjøre din jobb så godt du kan.
– Har du opplevd at medsoldater har blitt drept?
– Ja. Ikke som jeg har vært i operasjon med, Men Forsvaret er som en stor familie. Dette illustreres kanskje best med at noen av dem som hadde det verst etter kampene i Kosovo, var dem som da tilfeldigvis hadde vært på perm hjemme i Norge.
– Hvordan tar du det å miste kollegaer?
– Det er alltid forferdelig. Jeg er veldig opptatt av at man anerkjenner den jobben som soldaten gjør. Soldaten kan ikke klandres for politikken; de er et verktøy som gjør en jobb på vegne av regjeringen.
Da Mundal kom hjem fra Kosovo i 2004, opplevdes det veldig trist.
– Det var dessverre en lite verdig hjemkomst etter et år i tjeneste for Norge. Heldigvis er det ikke lenger slik i dag. Vi ble stuet inn på en klassisk gudsforlatt leir i hæren, der vi fikk et pizzastykke, og en ukjent oberst overrakte oss medalje og ønsket oss lykke til videre.
Han mener dette var et resultat av det ambivalente forholdet Norge har hatt til å delta med soldater i militære operasjoner, samtidig som vi skal være en fredsnasjon.
– I min verden er ikke det noe motsetningsforhold. Jeg ønsker å leve i en verden uten bruk av militærmakt. Dessverre er vi født inn i en verden og en menneskelig psyke der tilstedeværelse av konflikt og krig har vært naturlig, og der vi av den grunn må være villig til å bruke makt for å jobbe for fred, sier han.
– Det er selvfølgelig en lang og tung debatt om hvordan man kommer til det punktet politisk; hvilke beslutninger som skal tas og hvem som skal ta de; og da nærmer jeg meg min overgang til diplomatiet.
«ONLY SOLDIERS CAN DO IT»
Mundal underbygger tankerekken med et berømt sitat fra tidligere generalsekretær i FN, Dag Hammarskjöld (1905-1961): «Peacekeeping is not a job for soldiers, but only soldiers can do it».
– Det absurde er at det på en måte kan føles mindre opprivende for meg personlig å måtte ta et liv i krig enn hvor tungt det innimellom er å jobbe med politikk. Noen ganger kan politikkens verden være så grusomt stygg og opprivende at en nærmest føler seg skitten innvendig.
– Etter året i Kosovo satt jeg igjen med mange spørsmål, veldig mange. Spesielt rundt hvordan det internasjonale samfunn fungerte og hva som gjorde at militære styrker endte opp med å løse utfordringer som strengt tatt ikke kan løses med militærmakt, reflekterer han.
– Jeg lurte på hvordan vi hadde havnet her; hva som var det politiske bakteppet, og kjente på at det var noe jeg ville dukke ned i og finne ut mer om.
Dermed våknet en interesse for å lære om internasjonale relasjoner og politikk, og hvordan de store beslutningene ble tatt. Nettopp ferdig med sitt andre pliktår etter krigsskolen, søkte han derfor permisjon fra Forsvaret for å studere internasjonale relasjoner ved University of New South Wales i Sydney. Året etter tok han en mastergrad i «Peace and Conflict Transformation» ved Universitetet i Tromsø. Mot slutten av 2005 reiste han hjem til Oslo på juleferie, og var da innom Krigsskolen, der han tidligere hadde vært elev.
– De spurte om da om jeg ville komme tilbake og jobbe der. Det sa jeg ja til, mot at jeg fikk fullføre mastergraden i Tromsø. Slik ble jeg han som studerte fred og konfliktløsning mens jeg utdannet offiserer i krigens kunst. Jeg har alltid vært glad i kontraster.
LEDEROPPLÆRING PÅ KRIGSSKOLEN
Mundals rolle som instruktør på Krigsskolen var å utvikle den enkelte elevs lederegenskaper. Dette er noe som i dag også selges dyrt som «crash courses» til næringslivet, der de bruker tre dager på å lære opp ledere i det som krigsskole-elevene bruker tre år på.
– For meg er lederutvikling som å trene en muskel. Det hjelper ikke å gå på helsestudio to dager i året. Du må utfordre deg selv jevnt og trutt på de sidene du ønsker å gjøre noe med.
– Trenden i dag er vel at ledere må ha plass til empati?
– Ja. I Forsvaret snakker man om situasjonsbestemt ledelse. Jeg er opptatt av at man må kjenne hele spekteret; det nytter ikke å være inkluderende når du blir skutt på og må ta gode beslutninger raskt.
Etter to og et halvt år som lærer på Krigsskolen, søkte Mundal seg inn på Utenrikstjenestens aspirantkurs. Sammen med 13 andre ble han tatt opp der i 2008, og møtte straks en helt annen kultur enn den han var blitt kjent med i den spisse enden av Forsvaret.
– Det å kunne gå langt og mestre å fryse og være kald var ikke lenger et viktig ideal, smiler han.
– Nå ble det kanapeer i stedet?
– Hehe. Det er gjerne det man liker å tro, men det var bare en helt annen type folk. I begynnelsen ble det helt absurd; det var bare folk med en helt annen bakgrunn enn meg. Kullet mitt bestod av jurister, en lege, statsvitere, en utdannet prest; hele spekteret.
FRA KABUL TIL RIO DE JANEIRO
Etter aspirantkurset (to år i Oslo) fikk han tjeneste på den norske ambassaden i Kabul.
– Det føltes godt å få være en del av noe større og å få være nær utfordringene, men også vondt å oppleve all elendigheten på nært hold, forteller han.
En fredag ettermiddag begynte det plutselig å riste i vinduet i stuen der han bodde. Det viste seg at en selvmordsbomber hadde angrepet butikken han handlet ukentlig i, og som bare lå hundre meter fra ambassaden. 15 personer ble drept.
– En av restaurantene vi frekventerte ble utsatt for det samme, og jeg møtte også flere personer som i ettertid ble drept. Det er en rar følelse å ha sittet i møte med en person med tusenvis av liv på samvittigheten, og som bare uker etterpå selv blir drept i samme rom som en selv nylig hadde møte med ham i.
Etter Afghanistan dro Mundal til Rio de Janeiro i Brasil, som ble hans lille pause fra krig, konflikt og fredsoperasjoner. Han fikk stilling som nestleder på det norske konsulatet, der han i perioden 2011-2014 jobbet med fremme av norsk næringsliv.
– Dette var i årene Brasil fikk veldig mye internasjonal oppmerksomhet, og norske selskaper innenfor olje, gass og shipping strømmet til landet.
Neste stopp var USA, der han fikk tjeneste i Norges viktigste sikkerhetspolitiske ambassade i Washington DC. Herfra jobbet han med NATO, Russland, Europa og Afghanistan/Pakistan. Først 2,5 år med Obama i Det hvite hus og deretter et halvt år med Trump i førersetet.
– Min oppgave var å bidra til å holde norske beslutningstakere orientert om hva USA kom til å gjøre på mine ansvarsområder. Informasjonsinnhentingen besto i all hovedsak av kontakt med Det hvite hus, State Department og den amerikanske kongressen.
HUMANITÆR INTERVENSJON
– Du har til sammen vært 11 år i hæren og ni år i utenrikstjenesten. Vil du si at respekt er et nøkkelord for måten verdens nasjoner skal møte hverandre?
– Respekt er et nøkkelord i alle relasjoner, sammen med engasjement; man må bry seg. Siden vi er så forunt som vi er her i Norge, mener jeg at vi må ha et sterkt engasjement for å ta et tak ute i verden. Jeg vil gjerne leve i en verden der du får hjelp om du, billedlig talt, faller om på fortauet.
Under Kosovokrigen i 1999, da NATO gikk inn med flyangrep, var humanitær intervensjon en del av flere argumenter som ble brukt for hvorfor NATO måtte intervenere. Dette ble av mange ansett som en oppmyking av folkeretten ved å tillate militær intervensjon i en suveren stat som ikke ba om hjelp, men for å hjelpe mennesker i nød og hindre en humanitær katastrofe.
– Vi satte mennesker høyere enn Statens suverenitet. Dette prinsippet var til dels også gjeldende i Irak og Afghanistan, selv om også andre folkerettslige prinsipper, som selvforsvar, var i bruk.
I etterpåklokskapens navn er det nok få som vil hevde at disse operasjonene har vært ubetingede suksesser, og erfaringene har nok også bidratt til at Vesten i dag vegrer seg for å gå tyngre inn i andre kriser.
– Men vi får jo kun vite hva som ble resultatet av den løsningen vi valgte, hva som hadde skjedd hvis vi ikke gjorde noe, det får vi aldri vite. Dette er noe som provoserer meg i politikken til stadighet, altså argumentene om at alt hadde blitt bra hvis vi bare hadde gjort noe annet. Det blir aldri bare bra av å gjøre noe annet, slår han fast.
– Det finnes kun ekstremt krevende og vanskelige løsninger på de store internasjonale problemstillingene, men vi må ikke miste motet for det. I dag er jeg redd for at vi kommer til å sitte og se på en del mer elendighet enn det vi har tillatt oss siden Rwanda i 1994.
Som kjent ble mellom 800.000 og en million tutsier og moderate hutuer drept i det afrikanske landet i en periode på 100 dager, mens det internasjonale samfunn hadde nok med å diskutere om massakren i det hele tatt kunne kalles folkemord, fargen på eventuelle panserkjøretøyer de skulle sende, og hvem som skulle betale transportkostnadene.
– Verden ble også sittende og se på under folkemordet på rundt 8.000 mannlige bosniske muslimer i Srebenica 11. juli 1995?
– Absolutt. Hvilket også var sterkt medvirkende til at NATO senere intervenerte i Kosovo. Og da er vi tilbake til det med verdier; hvor mye urett kan vi sitte og se på, og fortsatt stå rakrygget, sier han.
NÃ…R FRYKTEN BLIR LEDESTJERNE
Når så soldater begynner å komme hjem i kister, og vi opplever terror i og nært vårt eget land, kan det ta motet fra oss og tære på den nasjonale demokratiske viljen til å kjempe for noe større. Et kjerneord er frykt, og dens rolle i politikken.
– Frykten er absurd; de fleste mennesker vil være enige i at frykt er en irrasjonell følelse, men svært mange vil likevel la seg begrense av dens destruktive kraft. Det de fleste frykter, er ting som minst sannsynlig vil skje med dem. Problemet er at frykt også får demokratiske konsekvenser. Den eneste som taper når en har frykt som ledestjerne, er en selv, filosoferer Mundal.
– Det de fleste frykter, er ting som minst sannsynlig vil skje med dem. Problemet er at frykt også får demokratiske konsekvenser. Den eneste som taper når en har frykt som ledestjerne, er en selv.
På det personlige plan kan dette handle om å ikke følge sine drømmer, ikke ta en reise, ikke skrive boken du ville skrive eller å bli værende i en situasjon man egentlig mistrives i.
– Frykt var en viktig overlevelsesmekanisme i tusener av år, men har utspilt sin rolle i vår del av verden i dag. For å motvirke den kan det være lurt å tenke over hvordan du ønsker å se tilbake på livet ditt når du blir gammel. Selv vil jeg gjerne kunne se tilbake på at jeg fullførte drømmene mine, i stedet for å «safe» meg gjennom livet.
Mundals grunntanke er at alle mennesker har et potensiale, og at sannsynligheten for at du treffer riktig tidlig i livet er forsvinnende liten.
– Slutter du å være villig til å utfordre deg selv, vil du aldri treffe det stedet der du vil blomstre, der du føler at «her er jeg hjemme». Er man lykkelig der man er, så er alt supert. Men dersom det går dag etter dag der du kjenner på den følelsen, så gjør noe med det. Ikke vent til du går av med pensjon.
FRA SOLDAT TIL DIPLOMAT
– Er du fornøyd med dine egne valg?
– Ja, det er jeg. Jeg trives veldig godt i utenrikstjenesten. Det er ikke grenser for hvilke utfordringer jeg får ta fatt på i UD. Samtidig er jeg nok i overkant søkende etter nye utfordringer, men heldigvis har vi i UD et globalt «indre» arbeidsmarked med jobbmuligheter i rundt 100 land.
– Da har jeg et litt makabert siste spørsmål: Hva vil du at det skal stå på gravsteinen din?
– Hehe. Jeg er mye mer redd for ikke å leve enn for å dø, for å si det med et kjent uttrykk. Det å være i live og det å leve er ikke det samme, sier han.
En skulle tro at det var veldig stor avstand fra et liv i Hæren til et liv i Utenrikstjenesten, men slik ser ikke Mundal det. Han mener at det er samme mål, men at man har forskjellige verktøy.
– Jeg opplever naturlig nok tidvis manglende forståelse begge veier om hva som er motivasjonen og kulturen til den andre part. Da forsøker jeg så godt jeg kan å bygge en bro.
Både i Forsvaret og i diplomatiet må du noen ganger akseptere at målet er større, og at du må gjennom noe som ikke er så greit.
– Det absurde er at det på en måte kan føles mindre opprivende for meg personlig å måtte ta et liv i krig enn hvor tungt det innimellom er å jobbe med politikk. Noen ganger kan politikkens verden være så grusomt stygg og opprivende at en nærmest føler seg skitten innvendig.
VEIEN TIL EN BEDRE VERDEN
Fugleperspektivet på norsk diplomati viser at vi opprettholder kontakt og relasjoner til et enormt spekter av aktører langs hele den mulige politiske aksen. Da sier det seg selv at den enkelte diplomat ikke kan være enig med alle disse.
– Jeg er mye mer redd for ikke å leve enn for å dø, for å si det med et kjent uttrykk. Det å være i live og det å leve er ikke det samme.
– Men det handler ikke om at jeg skal være enig, men om å knytte relasjoner, bygge nettverk og kanskje, på sikt, flytte brikkene den veien Norge ønsker, og gjøre verden til et bedre sted.
– Jeg har stor tro på samtalens makt. Det er nok av grunner til å miste moten på veien, men det har vi ikke råd til. Det er ingen generalprøve dette her, det er livet, og mister vi blikket på hvor vi vil, så kan vi ikke forvente å komme dit heller.
Dette er helt tydelig noe som opptar ham sterkt. Noen dager etter intervjuet mottar jeg en lengre epost der han utdyper hva han mener, og det han skriver der er så gjennomtenkt og godt formulert at jeg velger å ta det med i sin helhet:
«Det å være i den spisse enden av hæren var ofte enormt fysisk, og til tider også svært psykisk, slitsomt. Men rammene er ganske klare, og jeg forsonte meg tidlig med at jeg var villig til å ta liv på vegne av Staten. Dog selvsagt alltid med et forbehold om at oppgaven man er satt til å løse både er juridisk og etisk forsvarlig. Jeg har hatt mine tøffe stunder i Forsvaret, men den jobben kom ikke i nærheten av hvordan det å jobbe med utenrikspolitikk kan rive og slite en i sjelen som ingenting annet. Jeg har all forståelse for at mennesker kan bli oppgitt, provosert og miste troen av politikk. Jeg har vel aldri følt meg så frustrert som jeg har gjort når jeg har jobbet med politikk, selv ikke på bunnen av en brønn full av dritt. Men det er verden vi lever i, og skal en bevege den fremover, må en være villig til å brette opp ermene og ta i møkka. Kunsten er å gjøre det over tid uten å miste troen på de positive kreftene og på at det skal bli enda litt bedre i morgen enn det var i dag. Jeg skulle ønske at alle i Norge virkelig kunne få føle hvor heldige vi er her hjemme, ikke bare høre det eller gjenta det. For enn så lenge når ikke vår politiske møkk mesteparten av verden til ankelen engang. Vi får håpe at det vedvarer».
Fakta
André Mundal (40)
- Født i Bergen i 1977, og oppvokst i Sandviken. Bor nå i Moss (Jeløya) sammen med kone og katt.
- Etter gymnaset avtjente André Mundal verneplikten ved Porsanger Jegerbataljon i Finnmark, for deretter å ta først befalsskolen i Harstad, dernest Krigsskolen i Oslo.
- Fra 2003 til 2004 deltok han i en innsatsstyrke (task force) i Kosovo. Det gikk fra et rolig første halvår til opptøyer og harde kamper over hele regionen (nå landet) fra mars 2004.
- I Kosovo var Mundal leder for en enhet som drev med såkalte «Work in Confined Spaces / Hazardous Environment Search Team»-operasjoner, og samarbeidet mye med UNOMPF (United Nations Office of Missing Persons Forensics). Her hjalp han til med innhenting av informasjon til rettsrundene i Haag (International Criminal Tribunal for the Former Yugoslavia).
- Etter endt oppdrag i Kosovo tok han først en mastergrad i Internasjonale relasjoner ved University of New South Wales i Sydney, deretter en mastergrad i «Peace and Conflict Transformation» ved Universitetet i Tromsø.
- Sommeren 2008 ble Mundal tatt opp som aspirant i Utenrikstjenesten, og har siden vært i UD; først med tjeneste ved ambassaden i Kabul (Afghanistan), deretter som nestleder for det norske konsulatet i Rio de Janeiro (Brasil).
- De siste syv årene har han jobbet som første ambassadesekretær i Washington. Her jobbet han med NATO, Russland, Europa og Afghanistan/Pakistan; først 2,5 år med Obama i Det hvite hus og deretter et halvt år med Trump i førersetet.
- Etter syv år i strekk i utlandet (ni år totalt) rundet Mundal og konen i sommer av med å bruke fire måneder på å seile Middelhavet på tvers fra Spania til Kroatia.
- Nå skal han være hjemme i Norge i noen år mens han jobber i Utenriksdepartementet.
