Årets Bergenfest druknet delvis i regnbyger. Aller verst var det på lørdag, da tre verdensstjerner fikk æren av å dra festivalens siste del i land: Halsey, Pet Shop Boys – og Aurora.

Aurora, ja. Hun kan trygt kalles en verdensstjerne nå, med USA-turné, opptredener i amerikanske TV-show og hennes versjon av Nature Boy i traileren til Alien Covenant bak seg.

Det er heller ikke vanskelig å forstå. Hun har en fantastisk stemme, leverer jevnt høy kvalitet på egne låter (hovedsakelig skrevet sammen med Odd Martin Skålnes og Magnus Åserud Skylstad) og er en gudbenådet fortolker av andres sanger (Half A World Away, Life on Mars?, Nature Boy).

Foran seg har hun et nytt album, der hun skal vise hele verden at hun har mer å fare med enn en fantastisk debutplate. Etter lørdagens konsert å dømme er dette noe hun gleder seg enormt til. Fredrik Vogtsborg er kommet med på gitar i stedet for Odd Martin Skålnes, noe som betyr at en av hennes viktigste låtskriverpartnere er ute av bandet. Dette kan tyde på en ny retning på andrealbumet.

Første smakebit fra det kommende albumet kommer allerede hakk i hæl etter en eksplosiv åpning, der hun synger Winter Bird som om det er en åpenbaring fra høyere makter. Så får vi altså Soft Universe fra den kommende platen, en sang som begynner i det mykeste hjørnet, før den drar seg opp med store trommer.

Aurora, du trenger ikke unnskylde deg. Du har vunnet verden, du eier publikum, scenen er din. Ta den.

Hun fortsetter med In Boxes, en låt der hun legger seg tett på Kate Bush både i uttrykk og dansebevegelser, og med sjarmerende koring fra Silja Sol. Ellers får vi en bra gjennomgang av debut-EPen og -albumet hennes, samt to nye låter til: In Bottles (åpner med technobeat og indianerdans, fortsetter med skarpe trommeslag og a-a-o i refrenget) og Feeling I Can’t Fight (nok en uptempo danselåt).

Så langt, så vel. Dessverre var ikke dette den samme Aurora vi så på Bastionen i fjor, en artist som nærmest utstrålte overskudd, og gjorde sitt ytterste for å holde publikum i ånde. Denne gangen var hun hemmet av regnet, selvfølgelig; under Auroras konsert bøttet det ned. Men det er ikke bare det. Musikken på plate er en ting; live preges fremføringen av en slags flo og fjære-formel.

[PostBlock id=296]

Låtene begynner gjerne rolig, tar seg så voldsomt opp, så litt rolig igjen, så voldsomt opp igjen, med mye håndbevegelser, hevede armer og intens sang. Bandet er en annen ting. Greit at de er nye sammen, men de er også litt kjedelige sammen. Stort sett legger de seg bare tett på Aurora, uten sideskjær og uten å utfordre henne.

Legg så til Auroras mange småkeitete «tusen TUSEN takk, ti-hi». Dette funket til tusen i fjor, i år virker det bare affektert. Aurora, du trenger ikke unnskylde deg. Du er ikke lenger en smånervøs tenåring; du har vunnet verden, du eier publikum (en mannlig publikummer holder endatil opp en plakat med teksten «Marry me» og et mobilnummer hun kan nå ham på), scenen er din. Ta den.

SETTLISTE: Winter Bird / Soft Universe (ny sang) / In Boxes / Warrior / Little Boy in the Grass / Under Stars / Runaway / In Bottles (ny sang) / Under the Water / Feeling I Can’t Fight (ny sang) / Lucky / I Went too Far / Running with the Wolves / Conqueror

Halsey fotoTordLitleskare — Halsey (foto: Tord Litleskare / Gaffa)

Halseys kometkarriere

Etter et opphold på 15 minutter er det tid for popkometen Halsey, som av en eller annen grunn er plassert inne på trange Bastionen.

Med et helferskt album i bagasjen og fjorårshiten Closer (sammen med The Chainsmokers) ferskt i minne var det en etterlengtet artist som fikk publikum til å trosse regnet og stime inn på Bastionen.

Den amerikanske artisten, som ifølge hjemmesiden skriver sanger om «sex and sadness», har tydeligvis et stort og begeistret publikum, som synger med på nesten alle sangene, danser, veiver med hendene og ja, holder ut i regnet, noe som ikke minst imponerer Halsey selv. «Det er vått her på scenen også» sier hun, noe som (nesten) straks får to av Bergenfests frivillige til å komme inn med mopper og skyve vannet av scenen.

Kjærligheten har vanskelige kår i vår skjermdominerte tid. Men det hjelper alltid med en sang.

Bakgrunnen hennes er italiensk/ungarsk/irsk (moren) og afrikansk/amerikansk (faren). Ashley Nicolette Frangipane, som hun egentlig heter, er ellers både bipolar og bifil. Hun minner både om Miley Cyrus og Lana del Rey, men musikken er mørkere – understreket av Shakespeare-sitatet (Romeo og Julie) hun har tatovert på den ene armen: «These violent delights have violent ends».

Musikalsk står hun for en form for moderne elektropop, med mer vekt på «pop» enn på «elektro». Det er gode låter med smittende og ørevennlige refrenger, fremført av en artist med både scenetekke, selvsikkerhet og en stemme som både har strekk og sårhet.

De tre musikerne hun har med (tangenter, perkusjon/gitar og trommer) står på en egen oppbygget scene, dekorert med blomster i front. De er anonyme; dette er helt tydelig hennes show. Med blågrått «gammel dame»-hår står hun bredbent, ikledd en altfor stor rød skjorte og lite annet. Når hun går ned i fremoverlent knestående, er hun rett og slett en krigerprinsesse,

Hun avslutter med den ferske singelen Now or Never, samtidig som hun slipper store hvite og svarte ballonger over publikum. «I want you to hold me down, down, down, down, down, down / Down forever» rappesynger hun, og setter slik ord på en følelse mange i publikum tydeligvis deler: «I want you to love me now, now, now, now, now, now / Now or never». Kjærligheten har vanskelige kår i vår skjermdominerte tid. Men det hjelper alltid med en sang.

SETTLISTE: Eyes Closed / Hold Me Down / Castle / Heaven in Hiding / Strangers / Gasoline / Bad at Love / Colors / Closer (The Chainsmokers) / Walls Could Talk / Hurricane / Now or Never

petshopboys bergenfest2017 — Neil Tennant i Pet Shop Boys (foto: Øyvind Toft)

Popfest på Plenen

Årets Bergenfest ble avsluttet nesten like spektakulært som med Röyksopp i 2015. At det skulle være en egentlig avdanket 90-tallsduo som fikk æren sier også litt om hvordan musikkverdenen går i stadig større sirkler: De gamle hitsene deres har holdt seg godt, og de nye låtene viser et band som har holdt kruttet tørt.

Dette viser de til fulle allerede i åpningen, Inner Sanctum fra fjorårets album Super, som går rett over i Opportunities (Let’s Make Lots of Money) fra debutalbumet Please (1986) – en låt som åpner med en av tidenes dårligste sjekkereplikker (om den da ikke er Neil Tennants ord til Chris Lowe): «I’ve got the brains, you’ve got the looks / Let’s make lots of money».

En ren hitparade, oppdatert med voksne beats, fiolin, fargesterke videoer på sceneveggen og laserlys som danser over publikum.

Så får vi The Pop Kids, en singel fra fjorårets album som like gjerne kunne vært fra deres klassiske periode. Derfra og ut er dette en ren hitparade, oppdatert med voksne beats, fiolin og perkusjon, fargesterke videoer på sceneveggen og laserlys som danser over publikum.

Alle de gamle hitsene er med, fra West End Girls og It’s A Sin til Village People-coverlåten Go West, og publikum synger og danser med til hver eneste strofe.

Etter å ha introdusert alle musikerne, samt seg selv og partner in crime Chris Lowe, tar Neil Tennant med seg bandet og går av scenen. Publikum vil ha mer, og vet at de får det; klokken er bare kvart på ett. To minutter, og de er tilbake, med forrykende versjoner av Domino Dancing og Always on My Mind.