STOR ENERGI: «Det er ikke spesielt originalt, men det er livlig fremført av en energisk Spjelkavik» skriver Bergensmagasinets anmelder. (Foto: Roy Bjørge)

Et vandrende høytrykk

Morsomt og energisk, men vi kunne unnvært noen fjellvettregler fra selvhjelpsboka.

Går det an å reise tilbake i tid og få sitt unge jeg i tale? Det går i alle fall an som et tankeeksperiment, som en terapeutisk øvelse, og det går an på scenen.

Sandra Spjelkavik bruker i sitt første soloshow dette grepet for å sette søkelyset på ting som ikke nødvendigvis er superenkelt for en oppvoksende ungdom: Det er mange tuer i veien, og noen ganger snubler en. Så gjelder det å komme seg opp igjen, da, og rådene som gis i forestillingen handler stort sett om at hvis du er fornøyd med den du er, er det ikke like lett å snuble.

Habil sanger

Spjelkavik er en strålende entertainer, men hun kunne nok godt alliere seg med noen durkdrevne tekstforfattere neste gang. Energi og vilje bærer ikke alt alene. 

Det kan bli ganske kleint til tider, ikke minst helt på slutten, når alle klisjébefengte selvhjelpsrådene kommer på rad og rekke («noen er glad i deg», «du trenger ikke være tynn for å være lykkelig», «det kommer til å ordne seg»), som en oppmuntring i kvelden, liksom. For meg var denne opphopningen av grunne livsråd mer nedmuntrende.

Morsommere er det når Sandra Spjelkavik setter seg selv i flaue og pinlige situasjoner, som slapstick-scenen i et prøverom der forhenget er for kort. Dette sammen med mer alvorlige og åpenhjertige tekster om eksempelvis spiseforstyrrelser utgjør en godt balansert miks av stoffet. Her er alvor og skjemt. Og her er sang og musikk.

Sandra Spjelkavik er en habil sanger, selv om hun av og til bommer på intonasjonen. Hun er akkompagnert av den ikke-bommende pianisten og kjæresten Nickolas Main Henriksen (for øvrig den samme som har Norges offisielle Donald-stemme).

Nye revytekster skrevet til gamle melodier er en velbrukt modell, og Spjelkavik får mye ut av dette, selv om sangvalgene ofte virker umotivert. Men det ligger gjerne i konseptet. Når det lages konfirmasjonssanger på «Og jeg har ingen bondegård» er det vel heller ingen nødvendighet at innholdet i den originale sangen skal klinge med i den nye. «Nå skal du jo bli bonde, Guttorm (…)».

Lytehumor

Tekstene er i overveiende grad skrevet av Sandra Spjelkavik, og de som omhandler nåtiden er innom temaer som flyskam (og sofaskam og kjøttskam osv.), alt som kan skje om man tar et glass vin for mye med en venninne, hvordan en brudekjole fra Thailand kan se ut, og om hvor vanskelig det er med det manglende tonefallet i SMS-er. Bruker man ikke emojis, blir man tatt for å være sur.

Det er ikke spesielt originalt, men det er livlig fremført av en energisk Spjelkavik. Instruktør Hege Schøyen har sikkert ikke vært den som har følt for å dempe energinivået heller. Spjelkaviks styrke er egentlig trøkket, og den inkluderende stilen. Det er aldri kjedelig, hun er et slags vandrende høytrykk. Men det er ikke alltid morsomt heller.

Med tanke på den røde tråden «Du er god nok som du er», synes jeg det er underlig at hun i et nummer velger å peke på og le av utseendet til noen menn som vises på skjermen. En er skallet, en har hentesveis. Snakk om å bli objektivisert. Og hengt ut, uten mulighet til å forsvare seg.

I det hele tatt er det mye av stoffet som befatter seg med utseende, overflate – uten å ta avstand fra det. Det er stoffet selv som befinner seg på overflaten. Det gjør at forestillingen som helhet fremstår som ganske grunn, til tross for partier med alvor og fin oppriktighet.

Spjelkavik er en strålende entertainer, men hun kunne nok godt alliere seg med noen durkdrevne tekstforfattere neste gang. Energi og vilje bærer ikke alt alene.

Sandra feier for egen dør spilles på Ole Bull Scene nå. Med: Sandra Spjelkavik. Musiker og musikalsk ansvarlig: Nickolas Main Henriksen. Instruktør: Hege Schøyen.

ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this