– Alt tilsier jo at vi burde tatt et kvantesprang i motsatt retning og blitt betydelig smartere av internett, men slik er det ikke, sier Christoffer Schjelderup, som har begynt å skrive på sitt neste show. Denne helgen er han konferansier under Bergen Awards.
Humorteateret Latter i Oslo skriver at Christoffer Schjelderup gjerne blir kalt for Gudfaren i Stand Up Bergen.
– Jeg føler vel at det sender ut litt feile signaler. Pådriver er et bedre ord. Det var egentlig Elina Krantz og Dagfinn Lyngbø som startet dette, men de dro jo til Oslo, og tok med seg det som var av bergensmiljø, sier han.
[PostBlock id=555]
– Det var de som startet den første stand up-bølgen på 90-tallet med det de kalte for talkshow på Nansen Puben. Jeg fikk det aldri med meg; jeg var i tenårene da de holdt på, og var for ung, forteller Schjelderup.
Det var kanskje ikke så rart at Lyngbø og Krantz kalte det de holdt på med på Nansen for talkshow. Stand up var ikke kommet til Norge, selv om Thomas Giertsen, Jon Schau og Jonas Rønning så vidt hadde begynt å opptre på scener i Oslo.
«HAR DU SETT EDDIE MURPHY?»
– Jeg hadde jobbet med Kevin Vågenes før, og visste at han er en hyggelig fyr. Jeg hadde nok vært med selv om han var et rævhål også.
– Det var vel få som visst hva dette var på den tiden. Folk hadde hørt om Eddie Murphy, som mange først og fremst kjenner som skuespiller, men han startet som stand up-komiker og det er det han egentlig er.
Så kom Seinfeld på norske tv-skjermer på 90-tallet.
– Det var det eneste vi så her i Norge. Murphy og Seinfeld. Og det var ingen som så på Eddie Murphy som stand up heller. Vi visste ikke at det var stand up. Når vi snakket om det han gjorde, sa vi bare «har du sett Eddie Murphy?».
Det var en dødperiode i Bergen ganske lenge, men så startet Stand Up Bergen opp i 2005 med Schjelderup i spissen, ti år etter at Lyngbø og Krantz dro til hovedstaden.
– Vi så ganske raskt at det var stort potensiale i Bergen. På det tidspunktet bodde jeg i Stavanger og hadde startet Stand Up Stavanger. De holder på fremdeles, men nå under navnet Comedy Box.
– Bengt Ståle Tvedt og jeg startet opp på Kvarteret. Så vi begynte som en undergruppe av Aktive studenters forening. Da Kvarteret skulle pusses opp flyttet vi over til Ricks, sier 42-åringen.
– Tok du rollen selv?
– Jeg hadde lyst å drive med stand up og syntes det var litt trist å drive alene. Jeg vil forsøke å skape et miljø. Og så visste jeg at det var mange morsomme folk i Bergen. I tillegg til Dagfinn Lyngbø har du også Ylvis-brødrene og Raske Menn.
HVORFOR LER IKKE PUBLIKUM?
– Hva er det viktigste for å lykkes?
– Terskelen fra å være morsom privat og å være morsom på scenen er ikke så veldig stor. Det handler om å ha ambisjoner og lyst nok. Samtidig skal det jo se enklere ut enn det egentlig er; det krever mye jobbing. Det er det som ofte skiller de som klarer det og de som ikke klarer det. Så du må jobbe hardt, men du må selvsagt også være morsom og ha talent.
– Så det handler om kombinasjonen av at du må ha ambisjoner, du må ha en sterk lyst til å lykkes, og så må du jobbe med det.
– Jeg er ikke så glad i å prate med fremmede. Jeg har tatt en personlighetstest og det viser seg at jeg er ganske introvert. Sølvi Rolland på Ole Bull er nok omvendt. Hun får energi av å være med folk. Sånn har ikke jeg det nødvendigvis.
– Og så må du ha evnen til å stå på scenen også når det går dårlig og likevel ønske å fortsette. Det er som oftest når du gjør det dårlig at du blir bedre. Det er da du lærer. Hvis du gjør det bra så lærer du lite. Gjør du feil må du analysere, spørre deg selv hvorfor publikum ikke ler, hvorfor synes jeg dette er morsomt og så er det ingen andre som synes det. Hva er det jeg gjør feil med denne vitsen?
– Hva er det man gjør feil da?
– Ofte handler det om formidling. Du må klare å formidle til publikum hva du snakker om, og du må sette dem inn i premisset for vitsen. Du må også bygge en relasjon til dem som ser på. Det er spesielt vanskelig i starten, for de har ikke sett deg før.
– I et teater er publikum trygg på at skuespillerne vet hva de holder på med. En stand up-komiker har et mer skrøpelig utgangspunkt, med bare seg selv og en mikrofon. Da er det større sjanse for at noe kan gå galt. Og er du usikker på scenen, får publikum det med seg.
– Med Dagfinn er det også slik, men hans produksjon er større, og han har lykkes så lenge at vi stoler på ham. Vi vet at han er morsom.
– Dagfinn er forøvrig veldig god til å skrive vitser, å se det komiske i dagligdagse situasjoner. Han har en finurlig hjerne. Han ser ting annerledes enn folk flest. Han er veldig nær Seinfeld. Rare observasjoner av vanlige situasjoner. Han har også et dramatisk talent. Og så er han musikalsk.
«DET HETER IKKE Å HATE, DET HETER Å MISLIKE»
– Fortell om ditt første show i 2018, «Tro, hat og ærlighet», du åpner med en låt av Dårlig Vane?
– Jeg var veldig spent før det showet, og åpnet kanskje litt uvanlig med låten «Gikk i bakken». Sangen er jo kul. Og så er de fra Loddefjord, og jeg snakket litt om det, før overgangen til å snakke om meg selv, som er fra Fana.
– Hat er et sterkt ord?
– Jeg husker at en tante sa at «det heter ikke å hate, det heter å mislike». Men hat er et bedre ord, sier Schjelderup, som egentlig ville kalle showet for «Hat».
[PostBlock id=574]
– Er det uproblematisk å være så tøff og ærlig på scenen?
– Jeg tar bort det verste i showene; jeg har sagt verre ting enn jeg gjør i «Tro, hat og ærlighet». Jeg vet at Chris Rock slet litt med teksten der han snakker om at «I love black people, but I hate niggers», som ikke er lov å si lenger, men det han mente var at han hater svarte som er idioter. Han slet lenge med den teksten, og det handler om at det er et betent ord. Selv om Rock er svart selv, så må også han si det på den riktige måten. Man må få frem det man egentlig mener, spesielt når man snakker om betente temaer. Skal du si noe om Israel, for eksempel, så kan det fort gå galt.
Schjelderup fikk Stå opp-prisen i 2014 etter å ha vært nominert flere år på rad.
– Og sÃ¥ satte jeg opp eget show, og da var jeg ikke nominert. Det var litt sÃ¥nn… hva pokker er dette for noe, sier Schjelderup og ler.
DANSET MED KEVIN VÃ…GENES
I fjor ble «Julegøy 2» på ny en knallsuksess på Ole Bull Scene, og Christoffer Schjelderup danset lett og ledig ved siden av Kevin Vågenes. Kontrasten var stor til den mer rå og ærlige utgaven av Schjelderup i «Tro, hat og ærlighet».
– Jeg har vært med på revy og teater før, så det gikk greit det, smiler Schjelderup.
– Det er mulig jeg så litt klossete ut ved siden av Kevin, han er flink til å danse og har riktige «moves». I utgangspunktet skulle vi bare ha fire show, og jeg hadde tid, så det var greit å si ja til å være med på «Julegøy».
– Jeg hadde jobbet med Kevin før, og visste at han er en hyggelig fyr. Jeg hadde nok vært med om han var et rævhål også. Så ble det stor suksess og 51 forestillinger. For meg var det bare flaks at jeg ikke hadde noe annet på programmet. Vi hadde lite konkurranse fra andre show, og så hadde vi Kevin Vågenes som har hatt vanvittig suksess med «Parterapi».
«Hvor gammel er egentlig Kåre Willoch?» spurte Schjelderup fra scenen, og den godt voksne delen av publikum lo, mens tjueåringene nølte.
– Jeg hadde på følelsen at ingen vet hvor gammel Willoch egentlig er, for han har liksom vært gammel så lenge. Sånn tenker i hvert fall vi som er voksne nå. De unge har ikke et forhold til dette. Det blir litt det samme som at min generasjon har hørt om Einar Gerhardsen og Per Borten, men vi har ikke det samme forholdet til dem som våre foreldre. Skal man le av en Kåre Willoch-vits bør man nok være over tredve, muligens over førti.
– Men så må en vits ha en avslutning. Og den kom med Jahn Teigen. Som i mine øyne alltid har vært en suksess, og som har klart å balansere det seriøse med det lette og humoristiske. Jeg mener han er unik i norsk sammenheng, og jeg følte han var et ikon som det gikk an å tulle med.
Teigen hadde vært syk lenge, og da det nærmet seg premiere pÃ¥ «Julegøy 2» sent pÃ¥ høsten i fjor kom det meldinger om at sykdommen hadde forverret seg. Schjelderup ble usikker pÃ¥ om han kunne spøke om Teigen. Det verken han eller undertegnede visste under intervjuet i forrige uke, var at Jahn Teigen døde senere den dagen.Â
HUMOR MED YLVIS
Schjelderup vokste opp i Fana hvor han spilte fotball som de fleste av kameratene, men han sang også i kor og drev med teater. Han har alltid likt å stå på en scene, og var med og starte et skoleteater på Kirkevoll skole. Som liten så han det samme som foreldrene på tv; KLM, Dizzie Tunes, Grethe Kausland, Rolv Wesenlund og Hege Schøyen. Så kom Harald Eia og Bård Tufte Johansen.
– De var bare for oss unge og kom med noe helt nytt som veldig mange eldre ikke forsto. Etterhvert kom XL Radio og Atle Antonsen, og det ble et skille.
Han har i et tidligere intervju med Bergensmagasinet fortalt at foreldrene, som er lege og jurist, ble skuffet da han ikke tok utdannelse, men i stedet ville drive med humor.
[PostBlock id=575]
– Vi begynte jo ganske tidlig, etter Fana skoleteater; Calle Hellevang-Larsen og Ylvis-guttene var med i den gjengen, og da begynte vi å lage litt humor. Så kom Peter Brandt og satte sammen Ylvis. Så de to var de første fra gjengen som ble proffe. Vi andre holdt på med tulleting nede på Den Stundesløse, samtidig som Ylvis sto på Ole Bull Scene. Og fikk kjempesuksess.
Schjelderup jobbet med Stand Up Bergen, og miljøet her hjemme vokste seg stadig større. Samtidig begynte han med podkast, som den første komikeren i Norge. I fjor ledet han Podfestivalen i Grieghallen, og på plakaten sto blant andre Sigrid Bonde Tusvik, Lisa Tønne, Mads Hansen og Erik Solbakken.
Schjelderups podkast heter Skamfrelst, og han begynte allerede 2012.
TOK PERSONLIGHETSTEST
– Stian Blipp og jeg begynte ganske tidlig, ja. Jeg hadde fått med meg at det var en greie i USA, og tenkte at det var genialt. Du kan lage ditt eget radioprogram, men du trenger ikke en egen radiokanal.
– Så da begynte jeg og Stian å spille inn podkaster i P5 sine studioer, hvor han jobbet. Og hadde vi en komiker over på besøk i Bergen, så spilte vi inn en episode. Nå har det begynt å ta av i Norge. I USA har det vært stort lenge. Det er forholdsvis enkelt å få det ut, du trenger ikke så mye utstyr, og det er i utgangspunktet billig.
– Men blir det noen kroner?
– Tusvik og Tønne har vært flinke. Og mange av NRK-podkastene er store. De har liveshow og firmajobber. Selv synes jeg bare det er gøy. Ideen er at man når ut til folk og får flere til å komme på stand up-show.
– Hvordan er du på fest?
– Når jeg er med komikere er jeg mer som i en podkast. Da går praten løst, man slåss om å få ordet og det er om å gjøre å si noe morsomt og ingen blir fornærmet. Bare frie tøyler. Er du med mer normale folk må du tenke litt gjennom hva du sier.
– Jeg er ikke så glad i å prate med fremmede. Jeg har tatt en personlighetstest og det viser seg at jeg er ganske introvert. Sølvi Rolland på Ole Bull er nok omvendt. Hun får energi av å være med folk. Sånn har ikke jeg det nødvendigvis.
Samtidig som Schjelderup jobbet med «Julegøy 2» kom meldingen om at Ari Behn hadde tatt sitt eget liv. Det gjorde inntrykk på komikeren.
– Når jeg var sammen med folkene i «Julegøy» var de opptatt av at Gunnhild og Petter Stordalen ble skilt. De syntes det var oppriktig trist, mens jeg bryr meg ikke så mye om det. Selvmordet til Ari Behn derimot, det var et sjokk. Det var veldig trist, og det vil jeg heller snakke om. Men det er vanskelig å snakke om på scenen.
– Hvordan får man et så alvorlig tema til å bli morsomt? Samtidig er dette viktig. Det var nedgang i antall selvmord ved inngangen til 2010. Så steg tallene. Jeg er ganske sikker på at det har en sammenheng med at sosiale medier fikk et oppsving på samme tid.
Schjelderup synes det er rart at internett har blitt det det har blitt.
– Folk setter opp en fasade på sosiale medier. På Facebook kan det se ut som om alle andre har det bedre enn en selv. Og så er det blitt veldig lett å henge ut mennesker. Folk er stygge på sosiale medier. Det skulle jo redde oss, kunnskap skulle spres. Men det var ingen som trodde at jorden var flat da vi var unge. Så kom internett, og 25 år senere fins det folk som tror at jorden er flat.
VIKTIG Ã… SNAKKE OM SELVMORD
Bergenseren mener det er viktig å snakke om tunge tema som for eksempel selvmord, men det er også utfordrende for en komiker.
– Else Kåss Furuseth kan snakke om det, fordi hun har mistet både moren og broren i selvmord. Når hun sier at «broren min tok reper’n», så er det greit, det var hennes bror, hun kan si hva hun vil om sin egen bror, og når hun tuller med det og ufarliggjør det, så kan publikum le av det, sier komikeren, som er fan av Ricky Gervais, briten som tuller med hva og hvem som helst, slik at ingen Hollywood-stjerner kjenner seg trygge under Golden Globe.
– Joda, jeg liker Gervais, og har også kost meg med The Office og Extras. Men nå gleder jeg meg veldig til at Eddie Murphy skal gjøre stand up igjen. Han er i dialog med Netflix, så nå må det komme.
– Det er lenge siden «Delirious» og «Raw» på 80-tallet – tør du ha forventninger?
– Ja, jeg har sett intervjuer med ham, og han er fremdeles utrolig morsom. Jeg mener han er en av de morsomste gjennom tidene. Ellers liker jeg veldig godt Bill Burr. Nå er det blitt sånn at mange gir ut ting på egenhånd og slipper det på nettet, og det håper også jeg å kunne gjøre etterhvert.
– VI BURDE BLITT SMARTERE AV INTERNETT
– Når kommer du med nytt show?
– Vi har akkurat begynt å jobbe med et nytt show nå og satser på premiere i 2021 på Ole Bull Scene. Vi har ennå tid til å jobbe med manuset, men jeg har noen ideer for hva jeg skal snakke om. Det virker som om vi blir dummere. Alt tilsier jo at vi burde tatt et kvantesprang i motsatt retning og blitt betydelig smartere.
– Det er fint at folk er skeptisk til ulik informasjon, og nå raser jo klima-debatten overalt, ikke minst på Facebook, men jeg blir forundret noen ganger. Dette er sammensatt, men det er en grunn til at noen får med seg mange mennesker, reflekterer han.
– Hvis du tar Donald Trump, for eksempel, så har han jo rett i mye av kritikken mot «mainstream media»; når han snakker om at det er «fake news» så mener han at alt er vinklet, og det er det jo, men at alt er direkte løgn stemmer jo ikke, og det vet jo han også. I samme slengen hyller han Fox News som en pålitelig bastion blant mediene – hvis det er noen steder at sakene er vinklet, så er det jo nettopp på Fox News. Og så er det jo rart at han kaller Bernie Sanders gal.
– Hvor mye tror du han forstår?
– Jeg tror han er mye mindre kompetent enn de som heier på ham tror at han er. Jeg tror det er veldig lite taktikk. Men jeg tror også at det er noen rundt ham som vet at så lenge Trump holder på med det han gjør, så kan de få gjennom det de vil.
– David Bowie sa allerede på slutten av 90-tallet at han var bekymret for hvordan internett utviklet seg, og mente det var en skummel greie; han mente vi burde være forsiktige, fordi vi ikke visste helt hva det var. Internett lever sitt eget liv. Google hadde ikke peiling på at all informasjonen de samlet skulle bli så viktig. Men så forsto de jo at de kunne tjene penger på det.
– Så har du bompenge-debatten som har gått en stund, og det faktum at det er billig å kjøre elbil – plutselig er Norge det landet med flest Tesla, en kul sportsbil som ikke egentlig har noe med miljøet å gjøre. Det er en luksusbil som bare rike har råd til. Men den er billigere i drift enn en bensindrevet BMW. Så nå går rike over fra BMW til Tesla. De som ikke er rike, betaler bompenger.
– Så den greien der er bullshit, men det er ikke bullshit at luften i Bergen er giftig. Det er kjipt hvis du bor på Danmarkspass, har barn og ikke kan gå ut på grunn av den dårlige luften på en godværsdag. I Bergen liker vi turisme, og er stolte over at folk fra hele verden kommer til byen vår, selv om vi vet at cruiseskipene forurenser. Så det er veldig sammensatt, og jeg tror mange blir forvirret. Jeg tror også at mange synes det er gøy å være i opposisjon og vise fingeren.
– Mange blir konspiratoriske?
– Jeg tror at hvis du opplever at du ikke har fått det helt til i livet, så er det godt å ha noen å skylde på. Å kunne si at det er andre sin feil. Og på sosiale medier slipper alle til.
– David Bowie sa allerede på slutten av 90-tallet at han var bekymret for hvordan internett utviklet seg, og mente det var en skummel greie; han mente vi burde være forsiktige, fordi vi ikke visste helt hva det var. Internett lever sitt eget liv. Google hadde ikke peiling på at all informasjonen de samlet skulle bli så viktig. Men så forsto de jo at de kunne tjene penger på det.
– DET ER LETT Å BARE BLI HJEMME
–  En av konsekvensene av internett er at stadig flere slutter å kjøpe varer i butikk, slutter å gå ut, og blir hjemme i leiligheten sin?
– Stadig flere komikere begynner showene sine med «wow, så bra at dere kom dere ut».  Det er lett å bare bli hjemme. Der har du alt du trenger. I USA har den utviklingen kommet lenger enn i Norge; der kan du få alt på døren. Men du kan vel egentlig det i Norge også. Tesla kjøper du vel på nettet. De kommer hjem til deg med en Tesla, gjør de ikke? Snart kommer den kjørende hjem til deg av seg selv.
– Alle ideene – hvor mye kommer av seg selv, og hvor mye må jobbes frem?
– Ideene kommer ofte av seg selv, men så må du jobbe med dem, utvikle dem, bygge på, få struktur på dem, og så skal ideen ha en slutt, en hale. Du må skape en helhet i teksten, ellers har du bare masse løse tråder, forklarer han.
– Jeg er ikke så opptatt av at en forestilling skal ha en rød tråd. I «Raw» har ikke Eddie Murphy et poeng han vil få frem. Han snakker om det han synes er morsomt. Det er fint om du får til en avslutning som peker tilbake på slutten, men som stand up-komiker synes jeg ikke at det er påkrevet.