I forestillingen Julegøy 2 er det høyt under taket og plass til både humor og alvor. Men som seg hør og bør var det mest lattermusklene vi trengte å tøye ut etterpå.
Et lite tips hvis man er svai i ryggen: Ikke få mage. Slike råd kan en få under forestillingen Julegøy 2 på Ole Bull Scene. Rådet kommer fra komiker Christoffer Schjelderup, som illustrerer utfordringene gjennom sin egen kropp, som liksom er litt bakoverlent fremtung.
I denne forestillingen er det kort mellom latter- og fniseutbruddene.
Når han har etablert særegenheter ved seg selv, kan han tillate seg lytehumor rettet mot andre: Jahn Teigen var så ung da Schjelderup var liten, mens nå ser han ut som Gollum. Hva skjedde?
Og nå er vi over i aldershumor: For i motsetning til Teigen var Kåre Willoch hauggammal allerede da Schjelderup var liten, ingen trodde han skulle overleve OL på Lillehammer, men hvor gammel kan han være nå, da, tusen år? Og så fremstår han bare yngre og yngre?
Disco, harselas og glimt i øyet
Jeg skal prøve å ikke røpe for mange poenger. Men frykt ikke: Det er ikke akkurat slik at det står få igjen, om jeg så skulle bruke hele anmeldelsen på å ramse dem opp. I denne forestillingen er det kort mellom latter- og fniseutbruddene.
De fire på scenen har ulike styrker og kvaliteter, og utfyller hverandre fint. Kevin Vågenes kan kanskje kalles «stjernen», der han får bake inn flere av sine karakterer fra den populære NRK-serien Parterapi, til stor jubel fra salen. Samtidig fremstår alle på scenen likestilte, og det på en jovial måte. Prestasjonsmessig er de dessuten alle i samme liga.
[PostBlock id=472]
Mitt favorittnummer er nærmest ordløst, men innebærer komiker og revyscene-veteran Siw Anita Andersen, en hund og datamaskinalder-utfordringer for eldre. Dette er et kostelig nummer, som dessuten har tillit til at publikum tar poenget selv med minimal verbal informasjon.
Ellers er det både morsomt og interessant å få presentert et disco-julesang-nummer, der det viser seg at Julekveldsvisa lar seg synge på melodien til discohiten I Will Survive. Dessuten at O helga natt gjennom melodien til Stayin’ Alive kan låte slik: «O, O, O, O, helga natt, helga natt».
Komiker og tekstforfatter Sandra Spjelkavik gir oss en tankevekker ved å jamføre kjærlighetssanger før og nå, samtidig som det egentlig er en harselas, for det blir mest å sammenligne epler og appelsiner når du sidestiller Marvin Gaye og vulgære russelåter. Men hun har unektelig et poeng, og utfører nummeret med stort overskudd og glimt i øyet.
Alvor og gapskratt
Det er i det hele tatt et opplagt og utadvendt ensemble. Her spores høye sangkvaliteter. Regien av Karina Aase og Ole Soo er god og stram, det er ingen dødpunkter i showet, samtidig blir tempoet aldri heseblesende.
Tematisk er vi i juletider, og geografisk – og kulturelt får jeg si – er vi i Bergen. Pepperkakebyen er et fenomen som forener jul og Bergen, og også den har sitt nummer, fornøyelig skrevet og fremført av Christoffer Schjelderup.
Etter at Kevin Vågenes har poppet inn og ut av ulike situasjoner som karakterene Sarah Eline, Maiken, Siri, Signe, Ellen, Kjell-Simen og Kenneth, fremfører han et mer personlig nummer der han byr på glimt av avgjørende øyeblikk fra sin egen oppvekst. Noen er svært såre. Det er fint at det er ryddet rom til et slikt alvor midt inni all julegøyen, selv om dette alvoret selvsagt også til sist hekter seg på humoren. Vi skal da ikke gå gråtende hjem heller.
Kevin Vågenes’ nummer etter denne monologen er en heidundrende musikalsk smekk på lanken til forstokkede konfirmantprester. Det er et langt mer konstruktivt svar enn for eksempel å legge en bombe i postkassen deres, noe som kanskje heller ikke ville ligget for Vågenes. (Den rettferdige) hevnen er likevel søt.
Vågenes har i det hele tatt et bredt repertoar å spille på. Når han også viser seg å synge habilt, så har vi foran oss en solid, allsidig artist.
Avslutningsnummeret er en litt artig bergensvri på The Pogues’ legendariske, skittenrealistiske julesang Fairytale of New York, med tekst av Finn Tokvam – men det er vanskelig å få den låten til å groove, med alle sine tunge enere, taktmessig. Det blir lett statisk.
Det er i grunnen bare Pogues med Kirsty MacColl selv som har fått det til. Halvdan Sivertsen med frue klarte det heller ikke, med sin versjon Storbyjul, selv om det er litt dårlig gjort å gi dem laber kritikk inni denne kritikken. Men resten av numrene i Julegøy 2 svinger det av, både tekstlig og musikalsk. Mange av dem kaller på gapskratten.
Julegøy 2 spilles på Ole Bull Scene frem til 14. januar. Det er også satt opp noen forestilinger i Grieghallen. Med: Kevin Vågenes, Siw Anita Andersen, Christoffer Schjelderup og Sandra Spjelkavik. Regi: Karina Aase og Ole Soo. Musikalsk ansvarlig: Lars B. Devik og Kato Ådland. Tekster: Finn Tokvam, Martin Zimmer og Trond Hansen, i tillegg til ensemblet.
Billedserie fra premieren
