Til lyden av 20 ulike lokale korps i løpet av spilleperioden, lover teaterforestillingen Korps å få både korpsentusiaster og alle oss andre få le og nikke gjenkjennende til miljøets mange finurlige sider.

Knut Nærum er kanskje best kjent for sin underfundige og folkekjære humor. Færre kjenner til at han, på bestilling fra Teater Innlandet, har skrevet et teaterstykke om korps; for og med korps.

Oppsetningen gjorde stor suksess da den ble spilt i en rekke kulturhus på sørøstlandet høsten 2017, og Den Nationale Scene setter den nå opp som en miniturné i bergensområdet.

MINITURNÉ I STOR-BERGEN

– Jeg ble spurt om jeg ville skrive et skuespill om korpslivet. Det ville jeg, fordi jeg tror tiden er moden for historier om grupper – hva vi får til sammen, ikke bare om det individuelle, sier Knut Nærum, som selv ikke hadde mer erfaring med miljøet enn det han hadde observert fra fortauet på 17. mai.

Bergensmagasinet RB Korps DNS 070319 0020 — GJENKJENNELIG MILJØ: – Når folk sier at jeg har klart å fange noe av dette miljøet, at de kjenner igjen typene og situasjonene, så synes jeg det er veldig kjekt, sier Knut Nærum.

Men etter grundig research fikk han lagt grunnlaget for en forestilling som har blitt beskrevet som en humoristisk og varm kjærlighetserklæring til korpslivet og frivillighets-Norge.

Forestillingen settes opp med nye skuespillere og i samarbeide med lokale korpsmiljøer, og hadde premiere på Den Nationale Scene på lørdag. Etter flere forestillinger denne uken, drar den på miniturné til Fana, Os, Åsane, Askøy, Sotra, Knarvik, Radøy, Voss, Norheimsund og Stord.

SLITER MED Å FINNE TAKTEN

– I korpsmiljøet passer de store på de mindre. De lærer seg disiplin; det å forholde seg til avtaler om tid og sted, det å lære og utvikle seg sammen, og å være stille sammen og lytte.

I stykket følger vi kjærlighetshistorien mellom tenåringene Silje (Ameli Isungset Agbota) og Emil (Henrik Bjelland). Forelskelsen vokser frem ettersom korpsåret utfolder seg med alle sine faste punkter. Vi får ta del i korpsfelleskapet og det store engasjementet rundt loddbøker, loppemarked, 17. mai-repertoar og stevner. De to hovedpersonene forsøker å bli kjærester, men sliter med å finne takten. Det gjør også korpset, blant annet på grunn av en altfor ambisiøs dirigent.

– Korpset og kjærlighetsforholdet speiler hverandre, sier Nærum.
Men det handler ikke bare om ungdomsforelskelse og messinginstrumenter. Ifølge regissør Janne Langaas viser stykket hvordan korpslivet fungerer som en oppvekst- og dannelsesarena.

– I korpsmiljøet passer de store på de mindre. De lærer seg disiplin; det å forholde seg til avtaler om tid og sted, det å lære og utvikle seg sammen, og å være stille sammen og lytte, forklarer Langaas.

Hun mener at Nærum har fanget noe av den norske folkesjelen med forestillingen, som i fjor ble nominert til Ibsenprisen.

– Korpset er jo selve symbolet på norsk dugnadsånd. En arena for alle aldre, der alle får være med, og alle må bidra. Nybegynnere og proffe, side om side. Nærum tar korpsmiljøet på kornet uten at humoren er ondsinnet, og han fanger de klassiske typene i miljøet.

EN HYLLEST TIL FRIVILLIGHETS-NORGE

Manusforfatteren synes det er stas at stykket oppleves som en hyllest til frivillighets-Norge.

– Korpset er jo faktisk den største frivillige kulturorganisasjonen i Norge. Når folk sier at jeg har klart å fange noe av dette miljøet, at de kjenner igjen typene og situasjonene, så synes jeg det er veldig kjekt, forteller Nærum.

De to skuespillerne opplever stykket som en klassisk historie om det å være ung, og alle utfordringene det fører med seg, satt i et korpsmiljø.

– Det handler om ungdomstid og forelskelse, om å prøve å finne sin plass, men ikke helt passe inn, men prøve så godt en kan likevel. Og om identitet, reflekterer Ameli Isungset Agbota.

– Korpset er jo en unik arena med tanke på at det er rom for alle. En arena der «laget ikke toppes», men en har en plass uansett ferdighetsnivå, legger regissøren til.