FOLKET ELSKET TEIGEN: «Jahn Teigen var ikke som alle andre. Og det fantes bare én» skriver Bergensmagasinets redaktør Ove Landro om den folkekjære artisten, som døde 24. februar. Bildet er fra en konsert i Langesund. (Foto: Bamble kommune/Creative Commons)

En dags pause

LEDEREN/MINNEORD: Var det oppveksten min? Var det kameratskapet vi hadde mens vi hørte på Teigen i kjelleren? Var det Jahn Teigen selv som hadde slik kraft i seg at jeg ble berørt? Var det kjærligheten de to viste hverandre på scenen mange år etter at de gikk fra hverandre? Var det livet som var tilstede? Noe var det. Og det var sterkt. Etter konserten var jeg utslitt.

Kim og jeg vi drar vår vei, trenger hvile, før vi blir lei.
Alt i verden skal være trist, du er gæern hvis du er optimist.
Det er’kke tvil, det er for sterkt, og jeg trenger en hvil. 

Det er så mye vi må tenke på.
Å være viktig er no’ alle må.
Å bli forelska er’kke originalt.
Og hvis du sier det, så er det banalt.
Det er’kke tvil, det er for sterkt, og jeg trenger en hvil.
Gi meg, gi meg, gi meg en dags pause.

Åttitallet. Vi satt i kjelleren. Det var der det skjedde. Der var vi alene. De voksne kikket innom noen ganger, men lot oss ellers være i fred. På platespilleren surret Brakara av Prima Vera og «En dags pause» av Jahn Teigen. Artisten fra Tønsberg brydde seg ikke om å dyrke én stil, ett uttrykk. Klovn den ene dagen, seriøs artist den neste (for ikke å snakke om Herodes Falsk, den største tullebukken i Norge, som samtidig skrev Teigens beste tekster).

Når Teigen gikk på scenen visste du ikke hva han kunne finne på, men du visste at noe ville skje. Du kunne få en vokalprestasjon få andre i Norge kunne gjøre ham etter. Du kunne få en hysterisk parodi på Erik Bye som ble bannlyst på NRK Radio. Og du kunne få en ektefølt og sår sang om den første kjærligheten.

I hver krok av Norge står gutter og jenter foran speilet i dag og drømmer om å kopiere idolene sine. Radiokanalene spiller kopier. Det verste du kan gjøre i Norge om du vil bli spilt på radio, er å komme opp med noe om er originalt. Er du artist kommer du ikke på tv med mindre du er villig til å stille opp i et underholdningsprogram hvor du skal trykke på en knapp, og stiller du opp, er karrieren mest sannsynlig på hell.

Når Teigen gikk på scenen visste du ikke hva han kunne finne på, men du visste at noe ville skje.

Jahn Teigen var ikke som alle andre. Og det fantes bare én. Ikke en gang gjentatte opptredener i Melodi Grand Prix – som ikke hadde høy status blant etablerte artister, og som har enda mindre status i dag – kunne rokke ved Teigens posisjon som en av de største artistene i Norge.

Han tok ikke seg selv så høytidelig. Klarte å le da han fikk null poeng med «Mil etter mil», og fulgte opp med en plate han kalte «This Year’s Looser». Det ble kanskje i overkant søtt da han giftet seg med Anita Skorgan og sang Cheek to Cheek og bare ville være «Friendly», og skulle klovnen liksom kommentere den kalde krigen og synge om «Glasnost»?

Ja, hvorfor ikke? tenkte Teigen. For hvem skulle stoppe ham? Han gjorde som han ville, og kom alltid tilbake. Bare åpningen på «Optimist» fra 1989, som ikke kom til superfinalen i den norske melodifestivalen, var nok til at folk reiste seg i salen da Teigen dro på turne i 2011.

«Drøm ditt liv og lev din drøm, snart krysser du ditt spor» sang Jahn Teigen fra Tønsberg. Og vi drømte i halvmørke i kjelleren. Dannet vårt første band. Siden bare én av oss kunne spille, og ingen var god til å synge, burde vi forsøkt oss på punk. Da vi gikk for ABBA, ble det vanskelig. Det ble ingen platekontrakt på oss. Vi hadde det ikke. Dette udefinerbare. Dette som gjør en person til artist. Evnen til å kommunisere. Formidle.

Teigen hadde alt. Ikke alle likte ham. Men ingen var likegyldig. Når Teigen gikk på scenen skjedde det noe. Dukket han opp på tv ba jeg far skru opp. Jeg ble dradd mot skjermen. Ville ta alt inn. Scenen var hans hjem. Der var han trygg. Jeg mener han var best. Vi kommer aldri til å få en slik artist igjen.

Jeg så ham live i Grieghallen for snart ti år siden, lavmælt, alvorlig, grublende, mens han tok oss gjennom oppveksten i Tønsberg, og videre til alle hans oppturer og nedturer, og bak ham satt Anita Skorgan og spilte piano. Plutselig kom tårene. Først prøvde jeg å skjerpe meg, ville ikke stå og tute i Grieghallen. Hun jeg var gift med sto ved siden av meg, og jeg kunne ikke skjule det lenger, for det rant og rant og jeg ble fullstendig overrumplet av følelsene som vellet opp i meg. Teigen fortsatte. Jeg hikstet.

Var det oppveksten min? Var det kameratskapet vi hadde mens vi hørte på Teigen i kjelleren? Var det Jahn Teigen selv som hadde slik kraft i seg at jeg ble berørt? Var det kjærligheten de to viste hverandre på scenen mange år etter at de gikk fra hverandre? Var det livet som var tilstede? Noe var det. Og det var sterkt. Etter konserten var jeg utslitt.

Jeg har aldri opplevd noe lignende på konsert. Jeg var rørt i mitt eget bryllup. Jeg har grått i begravelser. En god film berører meg. En god bok kan ta tak i meg. Bruce Springsteen på Koengen var en sterk opplevelse. R.E.M. samme sted fikk hjertet til å svulme. A-ha i en klubb i New York med Sondre Lerche som oppvarmer var stas. Men dette var annerledes.

Mange husker skjelettkostymet da han sang Voodoo sammen med Inger Lise Rypdal. Selv husker jeg Ja fra den norske Melodi Grand Prix i 1980, det er ingen andre som gjør det, knapt nok internett, jeg var åtte og ble bergtatt av Teigen kledd som en oppdagelsesreisende, en eventyrer, som en slags Thor Heyerdahl, med hatt, beige kortbukse og høye strømper, han oppfordret oss til å smile oftere og si ja.

Teigen sjarmerte med sin uvanlige karisma, men nådde ikke opp i den norske konkurransen. Han fikk ett poeng av jurymedlem Lillebjørn Nilsen; sistnevnte ga ti poeng til Sverre Kjelsberg og Mattis Hætta og Sámiid ædnan, som i sin tur oppnådde samme poengsum som Åge Aleksandersen med Bjørnen sover.  Det ble ny avstemning, Kjelsberg og Hætta vant; joik har større kraft enn krutt, sang Kjelsberg. Europa var imidlertid ikke enig.

After the end heter det siste sporet på Teigen’s Tivoli fra 1977. En nydelig instrumentallåt. Jeg ser ikke bort i fra at den spilles i begravelsen som staten ikke vil betale for, men som betales av folket. Ikke så rart det, kanskje, for det var folket som elsket Teigen.

Det vil folket fortsette å gjøre. Selv om Jahn Teigen omsider har fått en pause.

Ove Landro
Redaktør Bergensmagasinet AS | Helgesensgate 17 | 5038 Bergen | Norge
ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this