Sunt Rett Hjem
PEDAGOG MED TROMMESTIKKER: – Jeg prøver å få frem en ny generasjon med trommeslagere, sier Magne Lunde, som underviser elever fra Vaksdal, Radøy og Os. (Foto: Roy Bjørge)

Det begynte med to trestikker og en blikkboks

Magne Lunde har studert med Oscar Petersons trommeslager, spilt med Miles Davis uten å vite det, vært med i en av landets største popgrupper, og ble en gang spurt om å bli med i et av verdens største rockeband.

Det hersker ingen tvil om at vi her snakker om en legende i norsk musikkliv. Så hvor skal jeg begynne? Hva skal jeg ta med og hva må utelates? Egentlig fortjener han en bok, en innbundet bok med fire cd-plater montert på innsiden av bokryggene.

– Jeg hører på alt for lite musikk. Silence is golden. Når jeg kjører bil, hører jeg på ingenting.

Bare det ville vært et vanskelig oppdrag, i og med at han spiller trommer på i nærheten av 2000 låter, og kan vise til 50 år som profesjonell artist. Det hele begynte med Saft. Nei, stryk det. Det begynte egentlig med at en meget ung Magne Lunde var rævedilter for buekorpsene på Nordnes, der han vokste opp.

Han prøvde først å komme med i Verftets kompani (nedlagt i 1961), men fikk beskjed om å komme tilbake når han var like stor som trommen. Så prøvde han seg i Nordnæs Bataillon, men fikk samme svar.

VARMET OPP FOR CLIFF RICHARD

– Jeg var så liten og tynn, så de kunne ikke bruke meg, forteller han.

– Min far drev forretning i Skottegaten, og vi bodde i St. Hansgaten like ved. Så der stod jeg inn til veggen og spilte for meg selv, med en blikkboks rundt magen som tromme og to trepinner til trommestikker.

Lyden forplantet seg inn i huset, der en av naboene lå og sov middag. Det viste seg at han var kasserer i Nordnes skoles musikkorps, og likte det han hørte.

– Han tok meg inn på én aspiranttime, og deretter rett inn i korpset. Det var det som reddet meg. Første gangen jeg var ute og marsjerte med dem, var jeg åtte år, så slik sett kan jeg feire 60-årsjubileum som trommeslager.

SPILTE PÅ STORTROMMEN: Magne Lundes karriere begynte da han åtte år gammel ble tatt inn som trommeslager i Nordnes Skoles Musikkorps. Etter at korpset ble nedlagt, fikk Magne Lunde overta den gamle stortrommen. (Foto: Roy Bjørge)

Magne Lunde kunne notere seg for 50 år som profesjonell artist 4. september i fjor, regnet fra datoen bandet Human Beings slapp singelen Sha-La-La-La-Lee / Like Always (utgitt på platemerket Triola).

– Vi ble Bergens beste band i 1968, og premien var innspilling av singel i Arne Bendiksens studio, med Jan Erik Kongshaug som lydtekniker. Alle trodde Neither Nor (forløper til Saft, journ. komm.) skulle vinne, forteller Lunde.

– Var Human Beings ditt første band?

– Nei. Den første spillejobben min var på Strusshavn våren 1965; sammen med Cavemen. Da var jeg fjorten og et halvt.

Året etter ble han med i Relax, med Rune Walle på gitar, avdøde Håkon Vellesvik på bass (han døde da bandbilen til New Jordal Swingers ble truffet av et steinras i 1982) og Tom Kvamsdal på piano. Deretter hadde han en liten periode sammen med Active, før han ble hentet inn som vikar i Human Beings, mens trommeslageren deres var på reise i USA sammen med moren.

Nr. 1 PÅ EUROPATOPPEN

Neste band var Supergruppen, som bestod av blant andre Helge Nilsen, Rune Larsen, Trygve Thue, Rolf Skogstrand og Magne Lunde. De rakk å gi ut en singel, og varmet opp for Cliff Richard da han spilte i Njårdhallen (Oslo) og Bergenshallen i 1969.

– Brian Bennett (trommeslager for Cliff Richard og Shadows, journ. komm.) stod rett bak meg da vi varmet opp på den første konserten. «You’re gonna be a great drummer» sa han.

Derfra var veien kort til det som ble Saft, som klarte å bli nr. 1 på Europatoppen med låten People in Motion (1971). Magne Lunde spiller på begge de to første platene deres, men tok en pause fra bandet i 1973, da han begynte å studere klassisk trommespilling ved Konservatoriet i Århus.

Trommelærerne hans i Århus var Bent Lylloff, som spilte i københavnorkesteret Det Kongelige Kapel, og den amerikanske jazzmusikeren Ed Thigpen (blant annet kjent som trommeslager på en lang rekke innspillinger med Oscar Peterson), som hadde flyttet til Danmark.

– Jeg så Anne Linnet på dansk tv nå i romjulen, hun sang sin egen låt Tusind stykker, som Bjørn Afzelius senere sang inn. Da tenkte jeg tilbake på tiden da jeg studerte i Århus. Jeg var mye sammen med henne, hennes daværende mann Holger Laumann (saksofonist, 1942-2007, journ. komm.), Lis Sørensen og Sanne Salomonsen. De tre jentene hadde en trio sammen.

PÅ SCENEN MED MILES DAVIS

Stamstedet hans i Århus var Jazzhus Tagskægget (lagt ned i 1980), der han snart fikk rollen som hustrommis. En kveld han kom der, satt det noen svarte amerikanske jazzmusikere i baren; den ene av dem med gullkjede og gullbriller. Magne Lunde tok med seg noen flasker med «bayer», satte seg til trommene, og åpnet med Joe Zawinul-låten Mercy, Mercy, Mercy.

– Så kom han med gullbrillene opp på scenen, og begynte å spille trompet. Vi spilte et par låter, men så måtte jeg pisse. Da jeg kom tilbake, var de andre gått av scenen.

– Jeg hadde vært på scenen med Miles Davis uten at jeg var klar over det. Der og da ønsket jeg meg bare et svært hull i gulvet, som jeg kunne synke ned i.

Han gikk og satte seg med de andre, mens han med gullbrillene gliste fra øre til øre, tydelig fornøyd med minikonserten. Innehaveren introduserte Magne som «a rock’n roll-drummer who study classic drums here in Aarhus». «Yeah, I really love your drumming, fantastic, your technique and everything», svarte han med gullbrillene. Innehaveren snudde seg så til Magne Lunde. «Magne, this is mister Miles Davis», sa han.

– Så jeg hadde vært på scenen med Miles Davis uten at jeg var klar over det.

– Hva tenkte du da?

– Der og da ønsket jeg meg bare et svært hull i gulvet, som jeg kunne synke ned i. «I have your album Bitches Brew, Terje Rypdal told me to buy it» klarte jeg å stotre frem. «Oh, Terje Rypdal, yeah yeah yeah» svarte Miles. Så jeg rodde meg i land.

FESTET MED ARNE NORDHEIM

– Du studerte klassisk trommespill. Traff du noen av de moderne komponistene?

– Nei, men i 1972 reiste jeg ens ærend til et kunstgalleri i Stavanger, der Trio Mobile spilte et Arne Nordheim-verk.

Denne trioen bestod av Lundes trommelærer Bent Lylloff (perkusjon, xylofon), Ingolf Olsen (gitar) og Mogens Ellegaard (trekkspill).

– Musikalsk var ikke dette mine greier. Det var ganske spaca. Men vi hadde en hyggelig fest sammen med musikerne og Arne Nordheim på hotellet. Jeg har dyp respekt for det Nordheim gjorde – altså, Terje Rypdal er som en liten forgrening av Arne Nordheim – men jeg har ganske kjedelig musikksmak. Jeg elsker slikt som Tom Petty and the Heartbreakers og Traveling Wilburys. Men jeg hører på alt for lite musikk. Silence is golden. Når jeg kjører bil, hører jeg på ingenting.

Favorittene hans blant trommeslagere er Brian Bennett (The Shadows), Alex Riel (Savage Rose), Ringo Starr (The Beatles) og Ginger Baker (Cream, Fela Kuti, Hawkwind etc.).

– Men den beste trommisen som har levd var Buddy Rich (1917-1987). Han var visst en god klyse av en fyr, men trommer? Steike meg. Han hadde en teknikk som var helt hinsides.

TRAVELT I KJØKKENAVDELINGEN

Magne Lunde setter også stor pris på den amerikanske studiotrommisen Jim Keltner, som har spilt med blant andre Ry Cooder, George Harrison, John Lennon, Bob Dylan, Roy Orbison – og en lang rekke andre kjente artister.

– Jim Keltner spiller ikke ett slag for mye. Dersom vi hadde brukt ham på det kommende prosjektet jeg er med på (Waterwagon, som er et lokalt band som platedebuterer til høsten, journ. komm.), ville han spilt akkurat slik som jeg gjør der, med mye luft mellom hvert slag.

– Du er ikke av de som krydrer med mye perkusjon, du er rett på settet?

– Ja, rett på settet. Jeg kan spille perkusjon i innspillingssituasjoner, men jeg har alltid spesialisert meg på trommesett.

Samtidig er han ikke ukjent med mer kompliserte ting. Det beste eksempelet er kanskje Jan Eggum-albumet Heksedans (1977). Der skjer det mye i det som populært kalles for «kjøkkenavdelingen».

– Jeg gjorde en del vanskelige ting på Heksedans, og det er mange stopp der, bekrefter han.

– For noen år siden spurte jeg Jan Eggum om vi ikke kunne gjøre en innspilling som duo, med meg på trommer og han på gitar og sang. «Jammen Magne, det har vi allerede gjort på låten Du gamle gitar» svarte han. Vi spilte den inn i Bergen Lydstudio, med Trygve Thue som korer litt.

100% TIMING

– Du spiller også på det norsk/britiske bandet Single Mirrors eneste album (1983), der trommene er trukket langt frem i miksen. Hva synes du om det?

– Jeg liker det, men fikk sjokk første gangen jeg hørte platen. Trommene ligger faktisk lenger fremme enn sangen. Årsaken var nok at både lydteknikeren og produsenten selv var trommiser.

Single Mirrors (senere forkortet til The Mirrors, før de gjorde et kortvarig comeback som The Management) var et kortlevd norsk/britisk band startet av trommeslageren Geir Waade (London SS, Lipservice) fra Trondheim og Matt Dangerfield (The Boys).

DEKORERT AV KONGEN: Magne Lunde fikk i 2012 Kongens Fortjenstmedalje, som tildeles for «samfunnsnyttig innsats over lengre tid, inkludert frivillig arbeid og engasjement». Hjemme hos Magne Lunde er den naturlig nok utstilt ved siden av et miniatyr Tamla trommesett, der kallenavnet «Manna» er skrevet inn på basstrommen. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Opptakene ble gjort i Oslo og Trondheim. Geir Waade spiller ikke selv på platen, men hyret i stedet inn Magne Lunde. Han var i storform, og satt ifølge bassist Phil Spalding like godt plantet på trommekrakken som Lucky Luke på ryggen til en galopperende Jolly Jumper: «I have an enduring memory of him putting a cigarette in his mouth and then lighting it up right in the middle of a take» skriver han på bloggen philspalding.com.

Magne Lunde er svært stolt over dette albumet, som har levd sitt eget liv gjennom årene, langt unna hitlister og kåringer av tidenes beste plater. Albumet slutter med den lett beatleske (den minner om Tomorrow Never Knows) låten Back to Nature Now – med baklengseffekter, dyrelyder, tungt marsjerende trommer og en messende tekst om at «I’m going back to nature now».

– Dersom jeg får laget en boks med låter fra hele karrieren min, vil jeg avslutte samlingen med den, sier han stolt.

– Du spiller nesten litt trommemaskinaktig på den. Er det vanskelig å spille så jevnt?

– Ikke for meg. Jeg har 100% timing. Det er faktisk mer sjeldent enn absolutt gehør. Jeg hører det med en gang om et slag er litt skjevt.

PÅ TUR MED TEIGEN

DEN FØRSTE SINGELEN: Human Beings ble kåret til Bergens beste band i 1968, og premien var innspilling av singel i Arne Bendiksens studio. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

– Skrev du denne låten selv?

– Nei. Jeg spiller ikke melodiske instrumenter, så dermed får jeg det ikke ut. Sier jeg at jeg kan tre grep på gitaren, så lyger jeg. Sier jeg to og et halvt så lyger jeg ikke. Da jeg var med i Saft, skrev jeg låten Working Man sammen med Tom Harry Halvorsen, ellers skrev Ove Thue alle de andre. Ove skrev noen fantastiske låter.

– Hvordan ble People in Motion til?

– Der kom Ove med et tema, og så laget vi den sammen i bandet. På labelen står det Ove Thue/Saft, men så gav Trygve alle rettighetene til Ove.

– Så du skulle også hatt penger for den?

– Selvfølgelig. Det var en fellesgreie. Vi gikk i studio med en idé og begynte å jobbe det ut sammen. Det var det samme med Working Man – vi spilte den inn om natten på Henie Onstad kunstsenter i Oslo.  Jeg spilte akkordene på et Steinway flygel, og da var jeg og Tom Harry igang. Han skrev teksten, mens jeg skrev melodien. Men kan du spørre meg om hva som har vært det største jeg har opplevd i livet?

– Hva er det største du har opplevd i livet?

– Det aller største er selvsagt det å bli far og bestefar, men jeg har også opplevd mye stort innenfor musikken. Tiden med Saft var fantastisk; spesielt da vi slo gjennom med People in Motion.

– Den kom ut i 36 land. Så var det Teigens telt i 1980, som var den største norske turneen noensinne.

Denne kom i kjølvannet av albumet Mentalkrem (1980), og dekket 25 norske byer og tettsteder – fra Kristiansand i sør til Namsos i nord. Musikerne som var med var Marius Müller (gitar), Svein Dag Hauge (gitar), Igor Kill (bass), Geir Langslet Eriksen (piano) og Magne Lunde (trommer).

En ting som kunne blitt en stor opplevelse var da han fikk tilbud om å bli med i et av verdens største rockeband.
– Jeg vil ikke si hvem det var, men jeg takket nei.

GIR POSITIV FEEDBACK: – Hører jeg noen spille feil, sier jeg ikke at «du spiller som et rævhål». Jeg sier heller at «du spiller veldig bra, men hvis du gjør det på den måten, så blir det enda bedre», sier Magne Lunde. (Foto: Roy Bjørge)

– Angrer du?

– Ja, rent økonomisk angrer jeg. Jeg kunne kjørt rundt i en rød Rolls Royce. Hvem det var kan du skrive om etter at jeg er død.

Han går bort til stereoanlegget.
– Men nå skal jeg spille en låt for deg med noe som kunne blitt en verdenstrio, sier han, og setter på et konsertopptak fra Os i 2012 med MMY.

Dette var et band han hadde sammen med den amerikanske bluesgitaristen Mike Gallaher og bassist Yngve Moe (Dance With a Stranger) – som døde etter en badeulykke på Tenerife.

– Dersom Yngve Moe hadde vokst opp i London, ville han vært en stjernebassist. Du skal ikke høre en bassist – du skal føle han. Vi rakk å gjøre 6-7 spillejobber. Heldigvis fikk jeg en venn av meg til å gjøre opptak av den ene konserten, sier han.

Mike Gallaher var en svart amerikaner som fant seg kjæreste på Voss. Etter at han fikk en voldsdom, reiste han tilbake til USA, og Magne Lunde har siden ikke klart å få ny kontakt med ham.

– Han hadde ikke kontroll på sitt privatliv, men som gitarist – er du gal. Jeg har spilt med Trygve Thue, som var vidunderlig, Mads Eriksen, Terje Rypdal, og Ronnie Le Tekrø, men dette er noe helt annet. Mike Gallaher synger selv, samtidig som han spiller med følelse.

Den sylskarpe gitarbluesen fyller stuen hans, og jeg tenker at Magne Lunde er en mann med stor sjenerøsitet overfor andre. Det slår meg at det kanskje er på tide å gi ham noe tilbake, så etter intervjuet gjør jeg en henvendelse til en rekke trommeslagere, der jeg ber dem si noen ord om Magne Lunde som musiker. Tre av dem svarer, og jeg avslutter her med det de skriver – uredigert og ufiltrert:

Tarjei Strøm (Ralph Myerz and the Jack Herren Band):

Hjelpe meg, tenkte jeg – kanskje legenden visste hvem jeg var? Til slutt snudde jeg meg og møtte blikket hans. Da sa han rolig: «Du har mye av meg i deg, du».

«Magne Lunde har nærmest vært en mytisk figur for meg i barndommen som mannen med Norges Største Trommesett. Jeg husker at jeg og noen kompiser fikk tak i en videokassett av et Bergen Beat-jubileum fra 80-tallet, og det hele åpnes med en mildt sagt ellevill Magne-solo. Vi spolte frem og tilbake og så den om og om igjen. Siden har vi møttes ved flere anledninger, men jeg glemmer aldri første gangen jeg møtte ham. 

Dette må ha vært på starten av 2000-tallet. RM&JHB hadde begynt å få et navn, og særlig bergenspressen hadde begynt å skrive mye om «trommeorkesteret» fra Bergen. Jeg var i kjelleren til trommebutikken Pro Perc og så på cymbaler helt alene. Plutselig kom Magne ned. Jeg kjente ham ikke, men visste godt hvem han var – så jeg bare fortsatte med mitt. 

Etterhvert la jeg merke til at han ikke så på cymbaler, men sto og betraktet meg. Hjelpe meg, tenkte jeg – kanskje legenden visste hvem jeg var? Til slutt snudde jeg meg og møtte blikket hans. Da sa han rolig: «Du har mye av meg i deg, du». Tidenes kompliment der, altså.

Han har også steppet inn for meg under en innspilling. Dette var under innspillingen av Julian Berntzens tredje soloplate. Jeg misset en session på grunn av turnevirksomhet, og det var selvsagt til platens kuleste låt; Rainbow Mixtures. Julian og HP Gundersen hadde lagt opp låten til min trommestil, så da jeg måtte reise, var gode råd dyre. Julian og jeg tenkte at her måtte vi velge fra øverste hylle, så løsningen ble å ringe legenden fra Bergen Beat-videoen – and the rest is history! Magne leverte så det suste, og det ble tidenes trommelåt.

Bjørne Møen (Voss storband, Evanger musikklag, Tertnes Amatørkorps, Dragefjellets Musikkorps, Twang Gang og Heine Totland Rock’n Roll Circus):

Magne er ei legende i trommeverda. Han har alltid vore der, er der, og kjem nok til å vera der i mange år til, får me tru.

«Ein av dei første gongane eg såg Magne bak trommene, var under Vossadagane på ein scene på skuleplassen på Voss ungdomsskule. Han spelte med Jahn Teigen. Det eg hugsar som imponerte meg den kvelden var trommesoloen. Mens han spelte solo, plukka dei ned trommesettet rundt han og flytta det bak sceneteppet og opp på trommeriseren.

Seinare så har eg vore så heldig å få høyra han med Saft. Stor stas, med historisk sus. Eg vert audmjuk når eg tenker på alt han har gjort opp gjennom tidene, alle platene han har spelt på, alle låtane me til stadig høyrer og ikkje alltid veit at det er han som sit bak trommene. Magne er vel ein av dei som er kjend for å ha veldig god «time», noko eg misunner han veldig. Skulle hatt litt meir av det sjølv. 

Elles er han ei inspirasjonskjele både for liten og stor for oss som sit bak trommene sjølv. Er han på konsertar er det alltid ein liten og oppbyggjande prat i etterkant. Slik er han med elevane sine òg. Spelar saman med dei, og motiverar dei på alle måtar. Magne er ei legende i trommeverda. Han har alltid vore der, er der, og kjem nok til å vera der i mange år til, får me tru».

Helge Nyheim (Dark Side of the Wall):

Jeg setter Magne Lunde blant mine helter fra de siste 50 årene – ved siden av Ginger Baker, Ringo Starr og John Bonham.

«Magne var viktig for meg, han var jo den eneste profesjonelle trommeslageren jeg visste om i ungdommen, og som var fra Bergen! Han er en stor inspirasjonskilde med god groove og suveren teknikk. Jeg setter han blant mine helter fra de siste 50 årene – ved siden av Ginger Baker, Ringo Starr og John Bonham».

Og til slutt en hyllest fra Herodes Falsk, levert backstage etter forestillingen på Ole Bull Scene for halvannen uke siden:

Jeg tør ikke å tenke på hvor tynn Mick Jagger hadde vært om Magne Lunde hadde vært trommeslageren i Stones.

«Magne Lunde er en fantastisk musiker, og en helt unik trommeslager. I tillegg til en suveren teknikk, har han også en rå kraft og uslåelig timing. Magne har spilt på Jahn Teigen og Prima Veras største hits – og han har stukket av med dusinvis av Teigens groupies. 

Som live trommeslager finner du ikke noe bedre enn Magne. Han får det til å svinge så grenseløst at det er umulig å ikke hoppe rundt på scenen. Jeg tør ikke å tenke på hvor tynn Mick Jagger hadde vært om Magne Lunde hadde vært trommeslageren i Stones».

UTVALGTE PLATER: Magne Lunde har spilt på et sted mellom 1800 og 2000 låter. Her er et utvalg av platene han er med på. (Foto: Magne Fonn Hafskor)
Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this