LEGGER LAG PÅ LAG: – Jeg forstår ikke artister som ikke sier noe mellom låtene. Folk er interessert i at du forteller. I en verden hvor alt er så flyktig får de en annen innfallsvinkel på den musikken de liker. Det handler om å legge på lag på lag, og jo flere lag du legger på jo mer interessant blir det, sier Egil Eldøen. (Foto: Ove Landro)

Lovet Rolf å fortsette

Da Rolf Graf døde i 2013 lovet Egil Eldøen å fortsette å spille sangene hans. Det løftet har han holdt. 40 år etter bandets første album er Lava ute med sitt niende. I februar spiller de i Bergen.

Egil Eldøen er født i Nøstegaten og er ekte brosteinsgutt. Han startet karrieren i diverse danseband i Bergen, og var ute og spilte hver helg. Det aller første bandet het Happy Ending, og den første plateutgivelse var med gruppen Another Band i 1979.

Senere samarbeidet han med Hans Petter Gundersen, Kåre Sandvik, Arne Størmer, Ole Hamre og Yngve Moe, som sammen lagde albumet Rust i 1983.

GJENNOMBRUDDET

Da hadde han allerede blitt kontaktet av Marius Müller, som mente han måtte overta hans plass i bandet Lava, og slik ble det. Eldøen var vokalist på bandets tredje album «Prime Time» (1982), og har vært det siden. Platen ble nominert til Spellemannpris, og albumet ble etterfulgt av en turné med Randy Crawford.

– Når den eneste muligheten til å stikke hodet frem og fortelle at du er ute med ny musikk er å sitte i et underholdningsprogram og få støt i studio eller blåse ballonger, så mister man kontakten med publikum.

Hun bidro også på oppfølgeren «Fire» (1984), som er bandets mestselgende utgivelse, og som dessuten ga dem en Spellemannpris i klassen for beste pop-album. Det lå ti uker på VG-lista og endte med andreplass som beste plassering. Mest kjent ble låten «You», skrevet av Egil Eldøen og Ivar Dyrhaug, der Eldøen synger duett med Randy Crawford.

Det var gjennombruddet til Lava, som da var etablert i Oslo. Musikerne var veldig ettertraktet, og var involvert i mange studio-produksjoner.

– Samtidig ble vi Crawfords faste band, og dro på turne over hele Europa, og senere Asia. Vi jobbet sammen i nesten tolv år, forteller Eldøen.

Etter «Fire»-albumet gikk Eldøen i studio i Sverige og spilte inn sitt første solo-album.

– Jeg hadde musikk-materiale som kanskje ikke passet inn på et typisk Lava-album, og spilte inn «Welcome Into My Heart». Så fulgte jeg opp med turne, og hele det tiåret kombinerte jeg Lava med min egen solokarriere. Programmet var fullpakket, og jeg ga ut flere soloplater.

ETABLERTE EGET STUDIO

Mer informasjon: Bandside på Facebook

I 1988 etablerte han sitt eget innspillingsstudio, samtidig som han utover på 90-tallet produserte reklame for nærradioer i Bergen.

Dette tok mye av tiden hans, og musikerne i bandet var travelt opptatt med ulike prosjekter.

Det var også Eldøen, som har deltatt på utallige album med artister som Jan Eggum, Jahn Teigen, Olav Stedje, Tomboy, Bobbysocks, Gustav Lorentzen og Randy Crawford – for å nevne noen.

– Det var stas å jobbe med Eggum, og spesielt på «Nesten ikkje tilstede», som jeg regner som et av hans aller beste album. Jeg koret sammen med Elisabeth Moberg, forteller han.

– Noe av det jeg husker aller best er alle de gode låtene som ikke kom med på albumet. De kan jo ha kommet med på senere album; vi snakker om en meget produktiv mann.

– Når det gjelder Jahn Teigen, så hadde jeg allerede jobbet med Anita Skorgan, vi gjorde en duett på singelen «We’ll Make It», og de to var et par på den tiden. Vi hadde mye moro sammen, og slik ble det til at jeg også jobbet sammen med Jahn på et av albumene hans.

I 2003 ga Lava ut albumet «Polarity» etter lang tids pause. Dette ble omtalt som gruppens comeback-album, selv om de aldri var oppløst. «Alibi» kom så i 2005 og «Symphonic Journey» i 2009.

– Det tiåret var det litt kok igjen med Lava, og vi turnerte en del, forteller vokalisten.

LOVET GRAF Å FORTSETTE

22. juli 2011 fikk Eldøen en telefon om at Rolf Graf – bassist, låtskriver og en sentral person i Lava – var blitt sendt på sykehus. Han var på sommerferie og skulle ta seg et morgenbad. Da han kom opp igjen fra sjøen kunne han ikke snakke. De trodde han hadde fått slag, men på sykehuset kunne man konstatere at han hadde en stor hjernesvulst som var ondartet. Rolfs kamp varte i to år. Han døde i juli 2013.

– Rolf skrev masse låter og var en pådriver i Lava. Da han fikk taleevnen tilbake, sa han til oss at vi måtte fortsette med Lava. Og det lovet vi. Så vi har spilt live de siste årene, og to av låtene på albumet «Water», som kom i august, er skrevet av Rolf.

Fra det opprinnelige Lava er det tre musikere igjen: Egil Eldøen, Per Hillestad og Svein Dag Hauge.

– Hvordan går man videre?

– Vi savner naturligvis Rolf. Luften gikk ut av oss. Han var en god venn og en fantastisk musiker. Men det er sterke ressurser i bandet, og da vi valgte å fortsette måtte vi finne vår retning. Og så har vi med oss unge og veldig flinke musikere.

Lava er blitt sammenlignet med Toto – har det vært negativt?

– Nei. Toto har vi alltid digget. Vi er i samme musikksjanger; «west coast», hvor du også finner en artist som David Foster. For oss er det en æresbetegnelse å bli sammenlignet med Toto, og vi har opptrådt på samme konsertscene to ganger. Senest i juni i fjor på festivalen «Over Oslo».

ENDRING I BRANSJEN

– Markedet har endret seg, samtidig som det blir stadig vanskeligere å få låtene spilt på radio. Dette tok også Bjørn Eidsvåg et oppgjør med i fjor. Hvordan opplever du endringen i bransjen?

NORSK VESTKYST-POP: Da Lava ga ut «Alibi» i 2005 var det med denne besetningen. Bak fra venstre: Per Kolstad, Svein Dag Hauge og Per Hillestad. Foran fra venstre: Rolf Graf og Egil Eldøen. (Foto: Magnus Knutsen Bjørke)

– Det stemmer at Bjørn fikk pepper, men nå snakket ikke han om seg selv, men på vegne av en bransje. Utviklingen gjelder tv også. Når mediebildet er blitt slik som nå, når den eneste muligheten til å stikke hodet frem og fortelle at du er ute med ny musikk er å sitte i et underholdningsprogram og få støt eller blåse ballonger, så mister man kontakten med publikum, sier Eldøen.

Bergensartisten er engasjert, og peker på hvor viktig det er for en artist at publikum – i tillegg til å lytte til musikken ­– får innblikk i og kjennskap til hva artister og band driver med, hvordan de jobber, hva som driver dem og hva de står for.

– Statskanalen skal viderebringe norsk musikk til folk og gjerne hva som ligger bak arbeidet med et album. Det NRK P1 nå gjør er å innsnevre synergien mellom NRK og publikum til å gjelde ti låter på en A-liste.

– I dag er det ett program på norske tv-skjermer som har fokus på å vise artister for det de er, og det er «Hver gang vi møtes» på TV2. «Stjernekamp» på NRK har tatt den i feil retning, og viser hva en artist ikke står for. Der må en visesanger synge opera og hiphop for å få være med, sier Eldøen.

– Da vi fikk gjennombruddet vårt på 80-tallet var det mange forskjellige programmer hvor vi fikk slippe til med det vi sto for; «dette er det vi gjør, lik det eller ikke lik det», men i dag når ikke en artist ut. Det er klart det hadde stor effekt for oss å komme på tv og radio, og det ga også en effekt på det trykte mediet, som gjerne så oss på tv og ble interessert. Slik nådde man ut til publikum, fikk platesalg, og folk kom på konsert. Nå er det snudd på hodet. Man må ut og spille for at folk skal vite at du fins, og så kan du håpe at de kjøper albumet fysisk eller finner det på Spotify.

– Et av de spørsmålene vi i Lava kan få er: «Åja, holder dere på fremdeles? Jeg husker Lava, det var veldig bra». Så må jeg forklare at vi ikke er oppløst. Vi holder på.

– Men havner du på A-listen blir du spilt ihjel. I høst kunne du ikke skru på radioen uten å høre «Dance Monkey» med Tones and I. Samtidig gis det ut strålende ting som aldri kommer frem og som folk aldri får høre. RadioNorge spiller bare gamle låter. Nærradioen er utradert.

KYGO OG BEATLES

– Lever selv Aurora og Kygo farlig – for det kommer hele tiden noe nytt?

– Hvis Gabrielle blir invitert til studio så får du ikke høre hennes historie bak låten, du får ikke en gang høre den siste låten hennes. De inviterer Gabrielle og spiller «Dance Monkey» med Tones and I. Fordi den ligger på NRKs datamaskin.

– Ja, absolutt. Jeg kan være ærlig å si at jeg ikke liker EDM (forkortelse for elektronisk dansemusikk, som innbefatter sjangre som house, dubstep og garage, journ. komm.). Det er et resultat av den teknologiske utviklingen, der alle som ikke kunne spille, de som ikke var god nok til å spille i et band, kunne sette seg inn i datateknikken og lage noe musikk.

– Men jeg skjønner jo at dette treffer ungdom. Jeg kjenner mange som har barn som digger Kygo, men de digger også Beatles.

– Min datter liker Kygo, men hun liker også Frank Sinatra, skyter jeg inn.

– Og det er det en grunn til. Frank Sinatra er en av de aller beste sangerne vi har hatt. Han hadde personlighet, og dette når også ut til unge. Når du har jobbet som artist over tid forstår du at en sang kan ha mange lag, og du evner forhåpentligvis å formidle noe. Rolf Graf skrev «Shine», og jeg spiller den på hver eneste konsert for å ære ham. Fjorten dager etter at han gikk bort sang jeg den i begravelsen hans. Hvordan jeg greide det må gudene vite. En erfaren artist knytter alle opplevelser i livet til det ene øyeblikket der du står og synger den sangen. Da får den et innhold. Da synger du ikke bare en sang.

 – Du er opptatt av formidling og det som skjer mellom en artist og et publikum?

– Ja, det er jeg. Det er det jeg gjør, det er det som er meg. Dette som handler om at hver låt har sin egen historie. Jeg har personlige historier til omtrent alle låter jeg gjør. Derfor blir en konsert også historiefortelling, men man må begrense seg så det ikke blir et foredrag. Jeg setter låtene i en kontekst. Jeg kan ha en skeiv innfallsvinkel på det som gjennom årene er blitt oss. De menneskene vi er.

– Jeg mener det er viktig, og forstår ikke artister som ikke sier noe mellom låtene. Som ikke har noe å komme med. Folk er interessert i at du forteller. I en verden hvor alt er så flyktig får de en annen innfallsvinkel på den musikken de liker. Det handler om å legge på lag på lag, og jo flere lag du legger på jo mer interessant blir det.

– Og da er vi tilbake til NRK og radiospilling. Hvis Gabrielle blir invitert til studio så får du ikke høre hennes historie bak låten, du får ikke en gang høre den siste låten hennes. De inviterer Gabrielle og spiller «Dance Monkey» med Tones and I. Fordi den ligger på NRKs datamaskin. Da vi ga ut albumet «Water» i august prøvde vi tre ganger å få låter spilt på NRK, men vi får ikke svar en gang.

40 ÅR MED LAVA

Det er nå 40 år siden Lava ga ut sitt første album. Det er ti år siden forrige. Nå er «Water» ute.

– Vi dro til København og spilte albumet inn før vi gjorde det ferdig i Oslo i løpet av våren. Det er vårt niende studioalbum, og jeg ser frem til å gjøre Lavas tiende. Det kommer.

– Og på Madam Felle får publikum det de vil ha?

– Vi eksperimenterer ikke mye, vi flørter ikke med andre sjangre, det låter Lava. For oss handler det om å finne «grooven»; det skal svinge. Og møtet med publikum er limet i det vi driver med, både for Lava og for meg som artist og formidler. Det er det som holder oss gående, sier Egil Eldøen.

Lava har konsert på Madam Felle 21. og 22. februar.

 

Ove Landro
Redaktør Bergensmagasinet AS | Helgesensgate 17 | 5038 Bergen | Norge
ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this