PÅ TAMPEN: Vi nordmenn er oppriktig glad i naturen vår. Der vil vi feriere. I kombinasjon med turer til varmere strøk.
Ferie. Smak på ordet. Det er et løfte om noe bedre, om en mytisk tilstand av ren lykke. Det er vakker badestrand, kald rosévin og tankeutvidende kulturelle opplevelser i det sørlige Europa.
Ferie er helsefremmende. Sier myten. Flatfyll i Syden til tross.
Men det er også ørretfiske i brusende elv i Norge, eller i stille vann. Meitemark som krøller seg rundt kroken på bambusstangen fra 1930. Trollgarn på Tysnes og tusen andre steder på Vestlandet.
Makrell på stang, utrolig mange sprellende fisk. Du kan ikke fiske mer enn det du kan spise, eller vi har plass til i fryseboksen, sa mor. Vi fisket likevel. Døgnet rundt.
Fisk og grill og tankeutvidende lykke også i den kjølige norske sommeren. Ritualer og familietradisjoner, på det samme gamle landstedet. Far ble rar og snakket nesten stril med bonden. Stril er et hedersbegrep, sa far. Vi har røtter som striler hele gjengen. Lukten av hesjing og beiset staur.
Røttene er på landet. Da de slaktet oksekalven, ble bygutten redd, og melken i Hardanger hadde snerke – da løp jeg til campingplassen og kjøpte hotdog og is.
[PostBlock id=385]
Fjell og fjord preger våre naturomgivelser, og vår forestilling om Norge er knyttet til naturen. Furet, værbitt, vi elsker dette landet. Fortellingen om oss er fortellingen om våre forfedre i naturen, deres levekår og slektens utvikling. Nordmenn har i takt med velstandsutviklingen fått et stadig mer romantisk forhold til naturen, en natur vi boltrer oss i, ikke bare frykter.
Historien om oss er historien om hytter på fjell og ved sjø, om en uendelighet av turer i naturen. Boblejakke i juli ved bålet, varme svaberg og kalde fjell. Naturen omfavner oss, både i ytre og indre forstand. Og ikke minst siden Roma-klubben i 1970 skrev om truslene mot natur og ressurser, Mardøla- og Alta-aksjonene i 1971 og 1980, og nå vindmøllemotstanden. Vi er oppriktig glad i naturen vår. Der vil vi feriere. I kombinasjon med turer til varmere strøk.
På 1900-tallet ble ferie tilgjengelig for stadig bredere lag. Overklassen hadde feriert lenge, men fenomenet bredte om seg i takt med velstandsutviklingen.
Et typisk eksempel vil være: Folkevogn med takgrind og telt i oljeduk, rare campingplasser i 60-tallets Sverige, og enda underligere steder på hedene sør for Hamburg. Min far hadde vært i Tysklandsbrigaden, og da måtte vi se på (restene av) leiren i Husum. Far røykte og vi spydde. Inne i bilen. Men skikkelig bråk ble det først da min bror, komponisten, kastet en leke i hodet på min far i fri fart på autobahn.
Hytte på Costa del Tysnes ble kjøpt i -65 og stadig bygget ut. Min bestefar var typisk nok i nærheten. Familien holdt på et vis sammen. Da ble feriene preget av regn og blåst. Vi skulle bygge peis og fikk levert en svær haug murstein som ble dumpet ved hageporten. Jeg skulle få lønn for å bære mursteinene opp til hytten, men klarte å selge jobben til min bror, komponisten, mot at han betalte meg halve lønnen. Så dro jeg og fisket makrell.
Feriemytene står sterkt hos svært mange av oss. Du skal ikke kødde med ferien vår! Den er lovpålagt og helsefremmende. Sier myten. Flatfyll i Syden til tross. Ferie er helse. Uendelige bilkøer bak hollandske bobiler til tross. Ferie er helse. En tre uker lang regnbyge på Tysnes til tross. Ferie er helse.
Monstrøse forsinkelser med Norwegian til tross. Ferie er harmoni, lykke og helse. Underlig derfor at skilsmissene florerer etter all denne ferielykken.
