LEDER: Vi har tilbrakt to uker i Puerto Rico og sitter på flyet hjem, etter å ha vekslet mellom langsomme dager under parasoller ved bassenget eller på stranden, og mer hektiske dager med biltur over fjellene med bergensk guide, go-kart, padling og shopping.
Vi fikk til og med oppleve Brann slå Start 4-1 på en tv-skjerm i en norsk bar innerst i Puerto Rico Shopping Center, som med alle sine gamle og skrikende neonskilt – uforandret siden 80-tallet – ikke er et veldig vakkert bygg, og nesten fascinerende i all sin mangel på stil. Jeg er plutselig fjorten år igjen – som første gang jeg var her – og gruet meg til jeg skulle hjem igjen til skolen.
Det tok en sommer, men nå kan høsten bare komme. Nå lengter jeg tilbake til det gamle. Det vanlige. Det trygge. Det gjenkjennelige. Men jeg måtte bort, for å lengte hjem.
Men hotellet ved sjøen er flott, og barna tilbringer timevis i bassenget, og ser ut som synkronsvømmere i det lyseblå vannet. Jeg flytter blikket mellom Helga Flatlands En moderne familie og hodene i bassenget. Som små selunger blir de borte, for så plutselig å dukke opp igjen i det endeløse vannet, som tilsynelatende glir ut i havet, ut i evigheten; bassenget, havet, himmelen, alt er blått.
Se, pappa, sier de, se nå, sier de, og jeg ser og ser og vet at om bare noen år vil de ikke rope på min oppmerksomhet lenger, men dra seg litt unna og søke sine egne veier. Så jeg ser og ser, viser tommelen opp, mens jeg nå og da flytter blikket tilbake til Flatlands roman om tilhørighet, oppbrudd og konsekvenser.
Her på flyet på vei hjem, med Kanariøyene bak oss, Frankrike under oss og Norge i horisonten, slår det meg plutselig at jeg føler meg uthvilt. Det tok en sommer, men nå kan høsten bare komme. Nå lengter jeg tilbake til det gamle. Det vanlige. Det trygge. Det gjenkjennelige. Men jeg måtte bort, for å lengte hjem.
Handler ferien om å flykte, forsvinne, nesten glemme seg selv, hvor man bor, hva man jobber med, og hvor man skal? Om å bare være? Aller helst må tiden opphøre, og de som er virkelig gode på ferie, glemmer nesten hvem de er. Man går ut av en fast ramme, og inn i en flytende boble, som når som helst vil sprekke, for litt lenger fremme skal man tilbake.
Det var designeren i Bergensmagasinet som best beskrev hva ferie er, da jeg sendte henne en mail i slutten av juli, og hun svarte: Akkurat når man har glemt at man jobber i en avis.
For hverdagen kommer. Ubønnhørlig. Pass. Sikkerhetskontroll. Pacemaker. Jeg peker på brystet, helt oppe ved skulderen, og han vinker meg til side, kontrollerer rutinemessig. Det er greit. De stoler på meg. Jeg får bli med. Inn på flyet. Dette er kapteinen som snakker. Det er seksten grader i Bergen, og vi har medvind, så vi kommer faktisk frem tyve minutter tidligere enn ventet, og jeg merker at jeg lengter etter å komme hjem og åpne et vindu og kjenne den friske luften mot ansiktet.
Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om min første skoledag, men får det ikke til. Jeg husker nesten ingenting fra den dagen, men jeg ser veldig blid ut på bildet, med store skjortekrager som matcher kjøkkengardinene i bakgrunnen; mamma tenkte på alt.
Hadde hun kunnet legge bildet på Facebook i 1979, hadde nok folk likt det. Skolesekken er blå. Inni ligger matboksen og et splitter nytt pennal.
Jeg hadde en plan om å skrive om ungdomsskolen, og om alvoret som liksom sniker seg innpå deg i tenårene, du må bli noe, du må bli noen, og noen av jentene, knapt konfirmerte, hadde allerede drømmer om å stifte familie.
Så ble det ingen tekst om skolestart. Men den nærmer seg nå. Det ringer inn. Det ringer ut.
Fotballstart. Jobb. Møter. Avtaler. Rutinene tar oss. Virkeligheten innhenter oss. De faste holdepunktene. Og maten. Knekkebrød og brunost. Brød fra Martens. Tine melk. Gilde salami. Friele kaffe. Norsk vann i springen. Kveldsnytt med sport og vær.
Hverdag. Hver dag. Langbukse. Regnjakke. Sjekke lekser. Gjøre klar sekken. Ordne pennalet.
Intervjue. Fotografere. Skrive. Korrekturlese. Deadline.
Akkurat når man har glemt at man jobber i en avis.
Bergensmagasinets første utgave etter sommeren deles ut til 100.000 postkasser i Bergen på onsdag. Følg oss på Facebook. 🙂
