– Det er kjempegøy å reise med venner og familie, men mange av de mest spesielle opplevelsene får du når du reiser alene, sier Erik Eidsheim, som har besøkt over hundre land. Det hele begynte med en interrailtur. Da var han 18 – og reiste alene.
Erik Eidsheim er kjent som den ene halvparten av Reisefeber, et utradisjonelt reisebyrå som han startet i 1997 sammen med sin tidligere Kilroy-kollega Knut A. Fjellvang.
– Madagaskar er et utrolig sted hvor du både har ting som minner om Sør-Amerika og ting som minner om Afrika.
De ble enige om å starte et byrå for de som ville noe mer enn bare å reise til et sted med sol og strand.
– Vi har alltid reist mye selv, og har den gode lidenskapen for å se og oppleve nye steder, sier Eidsheim, som er oppvokst i Åsane – først på Tertnes, så i Myrdalskogen.
SOMMER PÅ SØRLANDET
Reisingen hans begynte med at han hver sommer tok fly til Kristiansand, med «jeg reiser alene»-lapp rundt halsen.
– Mor og far jobbet i Bergen, så jeg og min bror ble sendt til besteforeldrene på Sørlandet, hvor vi var hele sommeren, forteller han.
– Reiste du på spennende turer med foreldrene dine?
– Det var mest i Norge. Min far har alltid vært opptatt av at vi har et fantastisk land som vi må få med oss. Vi var også mye i Danmark, der vi hadde venner og familie.
Derimot hadde han en tante som reiste mye rundt omkring i verden. Som barn elsket Eidsheim å høre henne fortelle om reisene sine.
– Det var noe av det kjekkeste jeg visste. Hun fortalte om turer til alle mulige land og steder, blant annet i Afrika, Midtøsten og Asia.
– Jeg husker hun fortalte om første gangen hun var i Egypt; om pyramidene og folk hun møtte, alle inntrykkene. Hun var så flink å fortelle, og gjorde det så levende for meg.
– Lever hun ennå?
– Nei, hun døde for en god del år siden. Hun var en flott dame som jeg var veldig glad i, og hun inspirerte meg til å reise selv. Verden er der, sant, «dra ut og opplev», sa hun, «dra ut og se andre kulturer og møt andre folk».
EUROPA RUNDT PÃ… FEM UKER
Da Eidsheim var 18 år gammel, tok han tanten på ordet, og la ut på interrail rundt omkring i Europa.
– Kompisene mine ville heller reise til Syden i to uker, så jeg reiste alene. Det ble en kjempeopplevelse. Du reiste rundt, du møtte folk på toget, og du endret reiserute underveis – og hadde de opplevelsene. Jeg husker at jeg tenkte at herlighet, dette er jo en helt strålende måte å gjøre det på.
– Hvor lenge reiste du?
– Fem uker. Det kostet jo ingenting. Det begynte med at jeg tok båten fra Bergen til Newcastle. Da stod mine foreldre og vinket farvel til meg. Jeg skulle jo ut i den store verden.
Første stopp var hos en venn som bodde i Leeds. Etter det hadde han ingen planer. Alt ble gjort på sparket.
– Da jeg kom til togstasjonen i Firenze, spurte en mann meg om jeg ville bo hjemme hos familien hans. Han hadde litt hvitløks- og rødvinsånde, og viste bilder av rommet jeg kunne få leie. «Er dette lurt og trygt» tenkte jeg i det ene øyeblikket, «nei, dette gjør jeg» i det neste. Det ble en kjempeflott opplevelse, der jeg bodde hos dem, og spiste sammen med familien.
HAR BESØKT OVER HUNDRE LAND
«Er dette lurt og trygt» tenkte jeg i det ene øyeblikket, «nei, dette gjør jeg» i det neste.
Siden har han reist mye, både alene og sammen med venner og familie, og vært innom mer enn hundre ulike land. Nå er ikke Eidsheim en slik som «samler» på land slik andre samler på frimerker. Det som driver ham er mer eventyrlyst og nysgjerrighet på andre kulturer og folk.
Eidsheim er lett og omgjengelig å være sammen med, og kommer lett i prat med andre – noe som blir tydelig idet en perifer bekjent av ham setter seg ned ved kafébordet vårt – og blir sittende en halvtime og diskutere alt fra personlige ting til politikk og miljøvern. Så smeller noen av noen kanoner borte på Bergenhus, nærmest som et signal om at vi må videre i intervjuet.
– Det er ofte slik det skjer, sier han etterpå.
– Du møter folk, og blir sittende og prate med dem. Jeg har blitt invitert i bryllup på Filippinene, bodd med munker i Vietnam, og jeg har vært med hjem på middag hos folk i Iran, sier han.
– Mange vil kanskje tenke at det er utrygt, men det er litt slik når du møter folk – noen ganger føles det greit, mens andre ganger kan du kjenne at alle alarmklokkene ringer.
BLE RANET I BRASIL
– Har du opplevd vanskelige ting på noen av reisene?
– Egentlig ikke. Du må ta litt forhåndsregler, som å være forsiktig med alkohol, og unngå steder som er kjent som turistfeller, råder han.
– Jeg ble ranet en gang på 90-tallet, da jeg var i Brasil. Det skjedde på den måten at jeg tok taxi, og så tok sjåføren opp to karer til som satte seg på hver side av meg i baksetet.
– Jeg ble litt sånn irritert og oppgitt, siden sjåføren var så veldig kompis og hyggelig.
– Det var avtalt spill?
– Ja, rett og slett. Så det var bare – værsågod, dette er det jeg har. Jeg hadde ikke så mye med meg. Et generelt råd i Brasil var at du måtte ha nok på deg til at det var verdt at du ble ranet. Hvis du hadde for lite, kunne ranerne bli provosert.
– Jeg hadde en bærbar cd-spiller som de tok; det var det tristeste, siden jeg liker å ha musikk på ørene når jeg reiser.
Etterpå ble han kjørt dit han skulle.
– «Have a good day» sa sjåføren. «Herregud, er det mulig» tenkte jeg. Du ler, og så blir du forbanna, og så blir du skuffet.
LIVETS TRE VIKTIGSTE TING
– Du har ikke blitt ranet på Jamaica, da, slik 10cc synger om i «Dreadlock Holiday»?
– Hehe. Nei, men jeg reiste nok på en litt annen måte da jeg var der enn han i den sangen. Det var ikke så mange andre backpackere å se der, for å si det slik.
Dette var på begynnelsen av 90-tallet. Reisefølget hans var en musikkinteressert ungdom fra Arendal som Eidsheim ble kjent med da han jobbet i fornøyelsesparken Epcot i Florida.
– Vi var på en fest sammen der vi kom i prat fordi begge likte Jane’s Addiction. Det endte med at vi dro med ryggsekk rundt i Karibien. Ingen andre gjorde det på den tiden.
På Jamaica ble de kjent med noen de spilte fotball på stranden med.
– Så ble vi invitert på lokal konsert med dem, der vi danset, drakk og diskuterte de tre viktigste tingene i livet – musikk, kvinner og politikk.
– Traff du noen av reggaelegendene?
– Vi traff en som hadde vært med i The Skatalites, så jeg kjøpte litt vinyl med dem, sier han.
– Vi ble invitert på lokal konsert, der vi danset, drakk og diskuterte de tre viktigste tingene i livet – musikk, kvinner og politikk.
– Jeg prøver alltid å få med litt lokal musikk når jeg reiser. Da jeg var i Etiopia, ble jeg invitert med på en lokal konsert inne i et trangt lite rom. Der var det rundt 30 mennesker – hvorav seks satt og spilte lokal klassisk etiopisk musikk. Jeg får frysninger på ryggen bare jeg tenker på det. De spilte på hjemmelagde instrumenter, og med all trommingen låt det som urtechno.
I LEMURENES LAND
– Er det steder eller land du har satt ekstra pris på?
– Vel, jeg har vært på Cuba tre ganger, i tre forskjellige tiår, og har holdt kontakten med venner jeg fikk første gangen jeg var der, sier han.
– Men det mest spesielle landet var Madagaskar; verdens fjerde største øy. Det er et utrolig sted hvor du både har ting som minner om Sør-Amerika og ting som minner om Afrika.
Dyre- og plantelivet på den store øyen skiller seg veldig fra det som finnes på fastlandet. Hele 80 prosent av flora og fauna er såkalt endemisk, som betyr at de finnes kun på Madagaskar. Mest kjent er lemuren, som ser ut som en mellomting av katt og ape. Det finnes rundt femti arter av denne spesielle primaten, hvorav over halvparten er rødlistet.
– Folk drar ens ærend til Madagaskar for å se lemurene, forteller Eidsheim, som er vel så fascinert av alle de ulike kulturene i dette øyriket øst for Mosambik.
– Jeg husker vi kom til en liten by der det var full fest og dansing i gatene. «What are you celebrating» spurte jeg. Han jeg spurte, pekte på en kiste på taket av en Toyota. «It’s a funeral» svarte han.
To timer derfra drev hadde de en annen tradisjon, der de snudde de døde i graven. De åpnet opp graven, snudde den døde, og så hadde de stor fest etterpå.
– Vi kom til en liten by der det var dansing i gatene. «What are you celebrating» spurte jeg. «It’s a funeral» var svaret.
– Det var helt fantastisk å få oppleve alle disse kulturene og naturen og alt. Og så er det så få som reiser dit på ferie – du har liksom strender der som slår de nydeligste strendene i Asia. Madagaskar er som en helt annen verden.
ÉN UKE I KLOSTER
– Har du vært i Kina?
– Ja, jeg reiste mye der tidlig på 90-tallet, og har vært tilbake fire-fem ganger etter det. Første gangen jeg var i Kina hadde landet nettopp åpnet opp for turisme. Da kunne jeg komme på slike småsteder, der folk bare stimlet rundt deg og stirret. Satt jeg på bussen, kunne folk ta meg på håret som den mest naturlige ting.
På den samme turen reiste han alene i Kambodsja, Laos og Vietnam. Det mest spesielle skjedde da han ankom den vietnamesiske byen Hué, der han ble kjent med noen buddhistmunker som han møtte på et marked. De var på jakt etter en engelsklærer, og inviterte Eidsheim til å komme og bo sammen med dem i klosteret.
– Slike spesielle opplevelser får du lettere når du reiser alene, sier han.
– Du kommer lettere i kontakt med lokale folk, og åpner opp for litt andre opplevelser. Så jeg endte opp med å bo med disse munkene i en uke.
– Hvor mye engelsk fikk du lært dem på en uke?
Noen buddhistmunker som han møtte på et marked var på jakt etter en engelsklærer, og inviterte Eidsheim til å komme og bo sammen med dem i klosteret.
– Det er jeg litt spent på selv, men de fikk nok litt med seg. Jeg bodde kjempeenkelt på et knøttlite rom, og hørte på når de delte sine tanker om livet, forteller han.
– Da jeg skulle reise videre hadde de laget et eget program med musikk og sang som de ville gi meg.
Munken som han hadde mest kontakt med sa at dette var slikt som de aldri hadde gjort før for utlendinger.
– De kunne ikke betale meg noe, og det var heller ikke noe poeng å tjene penger på dette. Det var bare en spesiell og fin opplevelse å få lov være der. Jeg fikk prøve yoga for første gang, og de lærte meg å meditere – ting som var helt ukjent for meg på den tiden – så det var utrolig flott.
– De lærte deg ikke sverdkunster og å fly i tretoppene?
– Hehe. Nei, dessverre. Da måtte jeg nok ha blitt en uke til.
