PÅ TAMPEN: Mister vi smarttelefonen, er det ikke som tap av en ting, men tap av en del av oss, av kropp og sinn, som en amputasjon med tilhørende fantomsmerter.
Tekst: Thorstein Selvik
Vår identitet som mennesker handler svært mye om mellomværender, om hvordan vi møtes. Psykiater Finn Skårderud og psykoanalytikeren Donald Winnicott tar et lite barn som eksempel: Barnet speiler seg i morens ansikt og finner seg selv der. Indre liv er i stor grad en ytre affære. Barnet trenger å bli speilet i den voksnes mimikk, smil og gester. Når spebarnet ser seg selv i livaktigheten i morens ansikt, kan det kjenne hvordan det føler seg.
Å bli speilet betyr å lære å kjenne sine egne følelser via den andre. Winnicott skrev for sytti år siden at å bli sett på en bekreftende måte, legger grunnlaget for en god selvfølelse. Og vice versa. Nøkkelord er trygg versus utrygg, og dette er ikke bare ord, men noe som kan merkes i kropp og sinn hver eneste dag.
[PostBlock id=426]
Speilet er en fascinerende identitetsmaskin. Speilet reflekterer oss og får oss til å reflektere over oss selv. Det gjør oss mer følsomme for oss selv, sier Skårderud. Det har jo alltid eksistert reflekterende flater. Historiens konger hadde sine blankpussede metallplater for å speile seg i sin egen makt.
Speilet slik vi kjenner det i dag, er en oppfinnelse fra glassfabrikkene på den venetianske øyen Murano. I hoffet til Ludvig XIV erstattet man maleriene med speil. Det frittstående speilet i full kroppshøyde ble et populært stuemøbel. Det fikk til og med navnet «Psyche»!
I Boulogneskogen var det satt opp store speil langs spaserstiene. I 1800-tallslitteraturen speiles og speiles det for at man skal bli mer av seg selv. Den mest radikale og outrerte speileren er dandyen. Charles Baudelaire formulerte dandyens estetiske og moralske ideal: «Å leve og sove foran speilet». Dandyen overvåker seg selv for å skape den perfekte utgaven av seg selv.
Gode samtaler, ansikt til ansikt, kan aldri erstattes av en skjerm.
Smarttelefonen er et nytt digert speil. Mister vi den, er det ikke som tap av en ting, men tap av en del av oss selv, av kropp og sinn, som en amputasjon med tilhørende fantomsmerter. Den nye kroppsholdningen er den krumbøyde.
Det surfes og tekstes på rødt lys, i begravelser og overalt, alltid. Vi speiler oss således i Mark Zuckerbergs algoritmer. Utfordringen er nå blitt å hjelpe familier til å takle utfordringene fra den digitale kulturen. Gode samtaler, ansikt til ansikt, kan aldri erstattes av en skjerm. Våre nervesystemer er ikke laget for å møtes skjerm til skjerm. Ansikt til ansikt lærer vi å kjenne, gi navn til og tåle følelser. Overdreven nettbruk gir ensomhet og et kaldere samfunn.
Vi skapte nettet, og nå skaper nettet oss. En faktor er den vedvarende distraksjonen det medfører. Det forflater evnen til å tenke godt, og den konstante påkoplingen skaper en ny angst: Frakoplingsangsten. Ved stadig å være påkoplet undergraves evnene til å være i ro og alene. Skårderud sier: «Om vi ikke lærer barna våre å være alene på gode måter, lærer de ensomhet».
En annen faktor er hva nettmøteplasser gjør med kvaliteten i menneskelige forhold. Vi bruker tett nettkontakt for å holde avstand. Tilknytting på nettet tilbyr illusjonen om fellesskap – uten vennskapets krav. I virtuelle forhold vet vi ikke hvem vi kan stole på. Altså avstand forkledd som nærhet.
Dette er ganske ille, og du ser skadevirkningene overalt, i alle land. Folk vralter avgårde på flyplasser, over gater, overalt, med nesen i smarttelefonen. Og sitter de på tog, buss eller i en ventehall, ser de kun på telefonen, ikke på hverandre. Det fysiske fellesskapet forvitrer og råtner, muligens til fordel for strålende opplevelser og møter på nettet, i Aldous Huxleys «Brave New World».
Ikke bare utgjør de vaklende smarttelefonbrukerne en reell sikkerhetsfare for seg selv og andre, de blir ofre for en litt omskrevet versjon av John Lennons ord: «Life is what happens elsewhere, when you are on the smartphone». Hvor smart er det?
